Lad Had og Avind leggis øde
Og sendis bort til Dievelen
Mange
«seriøse» norske forfattere
bruker fantastiske elementer i sine fortellinger. I SF–kretser forholder man
seg gjerne litt overlegent til dette. «Tekster», «magisk realisme», «postmodernisme»;
hvorfor kan de ikke enten holde seg til den traurige forfatterforenings–realismen
sin, eller skvært og redelig skrive romopera? Det trendige fantasioide liksom-gørret
deres er bare flaut.
Åge Rønning er ikke en av de forfattere som
er blitt mest skjelt ut; til det er han dessverre for lite kjent. Likevel må
det jo for folk som liker SF og fantasi være oppsiktsvekkende og gledelig at en
som uten tvil er blant Norges aller beste nålevende forfattere ikke bare
mestrer bruken av fantastiske elementer i sine bøker – det er kanskje det som
mangler hos endel av de mest oppskrytte litterære kjendiser – men en gang i
tiden til og med gav ut et par rendyrkede SF–noveller.
Dette var i Rønnings annen bok,
novellesamlingen Gjennom gitteret
(1955). To av de fire novellene kan kalles SF, nemlig Min Lyn–Gordon og Naboene.
Man aner at forfatteren har lest endel Ray Bradbury. Ved siden av dette er
begge novellene preget av Rønnings vakre og konsise sprak og enkelte temaer som
har gått igjen og igjen i hans senere forfatterskap: Behovet for kjærlighet
satt opp mot redselen for å satse og så tape, og mot alt det i menneskenaturen
og det samfunn vi har skapt oss som drar oss fra hverandre, som øker vår
mistenksomhet og frykt, og gjør det nesten umulig å leve sammen på en god
måte.
Min Lyn–Gordon foregår
natten før den første store rom–ekspedisjonen skal starte. Astronauten, hans
kone og deres lille sønn ligger alle våkne og ønsker de turte gå inn til
hverandre, holde i hverandre, og snakke om det som bekymrer dem. Men sosiale
konvensjoner, redselen for å dumme seg ut og uviljen mot å være andre til bry holder
dem tilbake. En mere typisk Rønning–historie kan knapt tenkes, selv om han har
gjort det mye bedre siden.
Naboene er en etter katastrofen–fortelling
der to av de overlevende – vilt forskjellige mennesker – prøver å overvinne sin
egen og hverandres mistenksomhet for å slå seg sammen og stå sterkere overfor
en farlig verden.
I den store SF–sammenheng er disse
fortellingene selvsagt først og fremst kuriositeter, men de er vel verdt å lese.
Dessuten kan de kanskje være en port inn i et stort, spennende og meget godt
forfatterskap. Rønning skriver elegant, underholdende, spennende og til tider
meget humoristisk. Samtidig graver han dypt i menneskesinnet og utleverer våre
drømmer, våre håp og våre redsler. Alltid er sympatien hos de svake: De som er
i ferd med å gå til grunne i egen ynkelighet, de som verden har valset over uten
å se seg tilbake, de som ikke greier å leve opp til det som forventes av dem.
Rønning kombinerer det å være en underlig tids– og stedbunden Oslo–forfatter
med hyppige karakteristikker som den mest internasjonale av moderne norske
forfattere. Hans bøker inneholder reiseskildringer og stemningsrapporter fra de
mest eksotiske steder, men han får også frem at mennesket er seg likt hvorhen
det vanker. Han har i det hele tatt et brennende skarpt blikk for ondskapen og
lidenskapen i verden, og er opptatt av å vise hvordan vi fattigslig men heroisk
kan stå imot den. Humoren hans er forløsende, men kan knapt skjule bitterheten og
gruet over det absurde og nihilistiske i menneskelivet. Overlatt til oss selv
har vi alt for lett for å gå til grunne. For Rønning er det til syvende og sist
bare Gud som kan redde oss fra følgene av vår dårskap.
Rønning kan også være en spennende forfatter
stilistisk. Han småeksperimenterer med litterære former, og henter i utstrakt
grad modeller fra ulike genre og forfattere, for så å arbeide videre med dem.
Blant annet ligner et par av bøkene hans veldig på kriminalromaner, mens han er
blitt kalt – ikke helt uten grunn – en slags norsk blanding av Graham Greene og
Kafka.
For SF–entusiaster er det kanskje mer
spennende å vite at Rønning i flere av sine verker har fantastiske og
overnaturlige elementer. Dette spenner bl. a. fra de meget ubehagelige møtene
med djevelen i Kolbes reise (1982)
til den absurde forvandling en av den trygge danske feriebyen i Protestmarsjen (1968) til en
lidenskapens jungel, via menigmanns kamp mot skjebnens forviklinger i Komedien om Slottsherrene (1974) og den
isende uhyggen i enkelte av novellene i Et
Satans spill (1984).
Les og bli glad. Ikke først og fremst på
grunn av de fantastiske elementene, de er selvsagt en biting i et stort
forfatterskap, selv om det kan være kostelig krydder for SF–fans. Les Rønning
fordi han er morsom, lærerik, dyp, sann, elegant, eksperimentell,
fantasieggende og god.
Åge Rønning:
Gjennom gitteret
Gyldendal, 1955
(ra 8/1990-g10)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar