Bob Shaw: The Ragged Astronauts & The Wooden Spaceships (1988)

Skull’ han ikke viide ved Experiment,

Hvad skiult i Naturen maae være 

Verden er full av godt skrevne bøker som det ikke egentlig er noe poeng ved. De kan være spennende, i og for seg, men til syvende og sist kunne man like godt tilbragt tiden med å se på Melodi grand prix eller bippe marsmenn på PC’en. Fantasien og forstanden går begge på tomgang, fordi de ikke får anstrenge seg.

Bob Shaw er ingen hvemsomhelst av en forfatter, og hans serie The Ragged Astronauts og The Wooden Spaceships har vært høyt oppskrytt. Ikke desto mindre kunne jeg for min del ønsket at jeg ikke hadde brukt dyrebar tid på å lese den. Bøkene etterlot seg ikke en flau smak i munnen eller noe slikt, hadde de enda gjort det ville de i hvert fall vært minneverdige. Problemet er at de går ned i jevne jafs uten å smake noe særlig i det hele tatt.

Vi er på en verden hvis kultur og teknologi minner om overgangen mellom middelalderen og renessansen i Syd–Europa. Visse forskjeller er det naturligvis: Standssamfunnet kombinert med laugsvesenet holdes ualminnelig godt ved lag, naboplaneten / månen er så nær at dens atmosfære går over i hjemplanetens, og ved siden av å slåss seg imellom, fører menneskene en stadig mer innbitt kamp mot en annen livsform som ligner på store såpebobler og er svært giftige når de sprekker. Denne livsformen, pthertha’ene, er muligens intelligent, i hvert fall opptrer de gjennom første bok stadig mer aggressivt og koordinert når de angriper.

Helten vår heter Toller Maraquine, og er stereotypen på et renessansemenneske: En vitenskapsmann som heller vil være eventyrer og soldat, en tusenkunstner som tørster etter opplevelser, fare og stadig større innsyn i tilværelsens gåter. Man skjønner godt at det i utgangspunktet er spennende å skrive bok om ham. Etterhvert går man likevel lei. Jeg har imidlertid vært borti langt verre, og tanken på at det livsbejaende overmenneske av en helt ikke holder mål hele veien burde ikke alene være nok til å stanse deg fra å lese bøkene. I annet bind er det faktisk litt utvikling i hans personlighet, og man kan godt argumentere for at vi her har med en klassisk tragedie å gjøre: De trekk hos Toller som er nødvendige for at han skal kunne redde det samfunn han er en del av og ønsker å verne om, er samtidig de som river ham i stykker ved å støte familien fra seg og drive ham ut i stadig mer viltre eventyr som med nødvendighet før eller siden må føre til hans tidlige og unaturlige død. Uten et harmonisk indre går man i grøfta.

Hva som skjer? Jo, i The Ragged Astronauts får vi en farverik beskrivelse av Tollers unge år, av samfunnet og kulturen han lever i, av dette samfunns teknologi (luftskip med ballong er en viktig ingrediens), av kampen mot pthertha’ene. Toller blir gradvis fanget under vekten av stadig større ansvar, og hans uvørne fremferd skaffer ham problemer. Toller er likevel en av de første som innser at menneskene har tapt kampen mot sin erkefiende, og han kommer på den revolusjonerende ideen å utvikle høytflyvende ballonger som kan transportere folk til naboplaneten for å starte på nytt der. Beskrivelsen av denne store flyttingen og de dramatiske begivenheter rundt den er ganske spennende. Og så får man selvsagt et kick av Shaws fantasifulle kobling av meget avansert teknologi med hovedpersonenes begrensede naturvitenskapelige innsikt og etter våre begreper primitive forhold generelt.

Kjenner man til første boken sier tittelen på den andre – The Wooden Spaceships – det man trenger å vite om den. Først er det en lengre luftkrig mot overlevende fra den gamle planeten, dernest skjer det noe mystisk (dette er meget godt skrevet) som gjør at Toller får det for seg at han skal dra til stjernene. Og hele tiden blir rivningene i hans personlighet større.

Men, som sagt, du kommer ikke til å huske noe av det særlig lenge.

Bob Shaw:

The Ragged Astronauts

The Wooden Spaceships

1988

ISBN 0–671-69830-3

(ra 8/1990-g10)