I sit Levnet ond og arg,
Mod sin Næste nidsk og karg.
Til å begynne med var jeg dypt skeptisk til
«Isaac Asimov presents»– serien. Asimovs såkalte innledninger har hele tiden
vært på jordet, og til tross for enkelte perler (som Judith
Moffetts Pennterra), var flere av
bøkene rett og slett ikke noe særlig gode. Etterhvert har inntrykket rettet
seg, og alt i alt går det an å si at Asimov–logoen er en rimelig garanti for
kvalitet. Fortsatt er det imidlertid enkelte utgivelser som faller igjennom.
Andrew Weiners Station Gehenna er ikke egentlig dårlig, det er ikke det, men den
er fullstendig vanlig og forutsigelig. Det er som med brødskiver med gjetost («gjet»
skyldes i dette tilfelle min dialektale bakgrunn i søndre Østfold og ikke min tilnærmede riksmålsfanatisme, så æda–bæda). Jeg spiser dem ofte, og de er gode, solide, sunne (?) og trygge. Egentlig burde jeg gledet meg over hver især også utover øyeblikket,
rullet med tungen og skjelnet de subtile smaksnyanser som følger av ulik
brødtype, sinnsstemning og tykkelse (samt alder) på margarinlaget. Slike
forsetter om å leve livet intenst, fordype seg i nuet og siden huske det alt
sammen har vi sikkert alle hatt og sikkert alle mislykkes i. Sannheten er jo selvsagt
at jeg ikke har håp i havet eller ønske for den slags skyld, egentlig, om å skjelne
gamle brødskiver fra hverandre. På lignende vis er der med denne boken. Jeg kan
ikke forestille meg at jeg kommer til å huske noe fra den om et års tid. Kompetent
og grei er den, bevares, men ikke minneverdig. Og selv om gjetost er næringsrikt
osv. osv., er dere sikkert enige med meg i at det alt i alt er kjedelig materie
å grunne for meget på.
Victor Lewin, for å komme til saken, er
psykolog hos R.G. Spooner Interplanetary Development Corporation, entreprenører
i særklasse. Deres største pågående prosjekt er terraformingen av planeten
Gehenna. På den lille arbeidsstasjonen på selve planeten har en av de seks
besetningsmedlemmene begått selvmord, og Lewin blir sendt for å undersøke om
resten er i stand til å fungere etter sjokket.
Vi skjønner ganske fort at noe muffens er
på gang, og at dette egentlig er en detektivroman i tillegg til SF–thriller.
Hvis man først mentalt innstiller seg på å leke detektiv er løsningen snublende
nær, nesten mekanisk forutsigelig; kjennere vil sikkert være fornøyd over at
alle de tilsynelatende sprikende sporene som så ettertrykkelig prakkes på
leseren er relevante når det kommer til stykket. I denne forbindelse må jeg
råde folk til ikke å lese baksideblurbet. Som så ofte hos paperback–utgivere,
blir den store hemmeligheten så godt som røpet. Det ødelegger noe av vitsen med
en kriminalroman.
Mye av problemet med boken, men samtidig
mesteparten av den tiltrekning den måtte ha, ligger hos jeg–personen. Lewin er
pedantisk, pirkete, tørr og en ikke så lite oppblåst og skinnhellig rasjonalist.
Hans væremåte og overflatiske psykososiale filosoferinger gikk meg fort på nervene.
Det er veldig symptomatisk at Lewin et sted klager at ingen noengang hørte den
legendariske R.G. Spooner le, uten å merke at han selv knapt kan smile. Sin
manglende evne til å oppnå kontakt gir han alle de andre skylden for, og selv om
han på ingen måte mener at han er ufeilbarlig, skinner det gjennom at han mener
det står enda verre til med resten av oss. Det er bare til pass for ham når han
får dunket et par solide biter virkelighet inn i skallen. Men tar han lærdom av
det? Nei.
Da er det heller ikke å undres over at løsningen
på mysteriet og de meget SF–aktige bisarre begivenheter som ellers bryter ut
mot slutten av boken kommer overraskende på ham. Slik sett har forfatteren
tildels lykkes å holde spenningen vedlike. Jeg skal ikke påstå at vi vet like lite
om hva som foregår som Lewin – det ville være for drøyt, i hvert fall hvis man har
lest noe særlig SF før – men et eller annet er det der. Kanskje man burde være obs
på Andrew Weiners neste bok. Med treningen denne har gitt ham kan den sikkert
bli verdt å merke seg.
Andrew
Weiner:
Station Gehenna
Worldwide
Library (Asimov), 1988
(ra 8/1990-g10)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar