Willy Ustad: Dobbeltspill (Fire søsken nr. 7) (1993)

(Les boken på bokhylla.no)

Dobbelt dill

Jeg tror Willy Ustad er avhengig av å ha én historie å fortelle. Hvis han ikke har noe å fortelle, eller hvis han prøver å koble sammen to eller flere sterkt ulike fortellertråder, sporer det fort av. Og det er nettopp det som skjer i Dobbeltspill, syvende bind i «Fire søsken»-serien.

Her er det gode enkeltscener og skildringer, men handlingen er syltynn og boken henger ikke på greip. En så svak bok ville kun vært tilgivelig hvis den var en nødvendig overgang for å bringe inn i serien personer eller bakgrunnsstoff som skulle brukes i senere bind. Men handlingsmessig er det lite som tyder på at Dobbeltspill har noen funksjon i forhold til resten av serien, og jeg kan ikke se hvordan Willy skal greie å bringe med seg videre de nye menneskene, situasjonene og erfaringene uten at det blir utroverdig usannsynlig.

Boken foregår på Bardufoss, der Berit er lærer. Vi får med oss en utdyping av forholdet mellom henne og hennes engelske spion som kan bli nyttig å ha med seg videre. Hovedpersonen er imidlertid MariaLisa Delgado Scudsey, kvinnelig transportflyver fra annen verdenskrig som kjemper for å holde seg i luften nå som krigen er over og mennene skal ha tilbake alle de sivile jobbene. I boken får hun tilbud om å fly et spesialfly fra USA til Bardufoss. Flyet skal brukes til formål det er best ikke å spørre om. Dermed får vi nok et bidrag til Willys prosjekt om å nyansere synet på seierens frukter og (i dette tilfellet) våre alliertes edelmot i tiden etter den annen verdenskrig. Noe av problemet med dette bindet i serien er nettopp at historien om søsknene er blitt unaturlig vridd for å kunne få med seg de historiske poengene Willy er opptatt av. Han burde heller skrevet en artikkel — stoffet er spennende nok — og nøyd seg med å ta med i serien de mer enn nok historisk revisjonistiske poengene det er mulig å integrere på et naturlig vis.

Men MariaLisas tur vil sikkert være av interesse for flyentusiaster, og Willy gir et lite men interessant gløtt inni krigsflyvernes verden. Ellers er det ikke så mye å si. Willys personer har en større eller mindre kjerne av troverdighet, uansett hvor mye sær bakgrunn han ellers utstyrer dem med. I skildringen av MariaLisa holder det iblant hardt. Og hennes plutselige behov på de siste to sidene for å vise at hun faktisk kan fly i kamp også, kom svært overraskenede i hvert fall på meg, utfra det inntrykk av hennes personlighet som skapes tidligere i boken. Slik ubegrunnet manipulering med en karakters personlighet for å tilfredsstille plottet, er typisk for visse typer dårlig litteratur. Vi trodde Willy var bedre enn som så.

Vi får krysse fingrene og satse på at dette bindet var et sidespor eller en glipp, og at serien tar seg opp igjen mot det den i utgangspunktet lovet. Det er lov for en forfatter å forelske seg i en idé til en bok, men det hører til det å være proff og kunstnerisk på høyde å skjønne at man ikke kan ta med seg alt man liker i det man skriver.

Til slutt kan jeg ikke fri meg fra den observasjonen at det synes å være et omvendt forhold mellom antall samleieskildringer og kvaliteten i Willys bøker. Kanskje han burde spare litt på kruttet og heller skrive om ting han ikke har fortalt om fra før? 

Willy Ustad:

Dobbeltspill

(Fire søsken nr. 7)

Bladkompaniet, 1993. 255 sider

ISBN 82-509-2931-4

(ra 7/1993-kah5)