Vietnamkrigen svir fortsatt. For dem som er litt eldre enn meg, svir den nok enda hardere. Som alltid i krig ble mer enn nok urett begått av alle parter til at enhver kunne bli styrket i sin overbevisning om at de andre hadde skylden, og for første gang fikk man blodet inn i stua hver dag på kveldsnyhetene. Vi er nok dessverre mer blaserte nå, når vi ser bilder fra Bosnia. Krigen dengang dreide seg om så mye: Nasjonal selvråderett mot moderne imperialisme; sosialisme mot kapitalisme; frihet mot ufrihet. Og den ble symbolet andre kamper i vår vestlige verden dreiet seg rundt: Unge mot gamle; tradisjon mot opprør; idealisme mot realisme. I Ingar Knudtsens nye bok har den også fått mer enn et snev av kvinnekamp mot mannsvelde.
De fleste 68–erne sviktet sine idealer omtrent samtidig med siste avdraget på studielånet. Knudtsen er ikke blant dem. Han har greid det kunststykke å skrive en sterk og engasjert bok om Vietnamkrigen som tydelig taler den ene parts sak, samtidig med at den virker troverdig og engasjerende også på slike som meg som nok har hatt noe større forståelse for utgangspunktet til de som hos Knudtsen er fienden.
Dette har han klart på grunn av fortellersynspunktet, som ligger hos en gruppe kvinnelige FNL-soldater samt en jente som slutter seg til dem i løpet av boken. Vi følger dem på vei til en større offensiv. Underveis formidler Knudtsen kvinnenes synspunkter, drømmer og erfaringer. På denne måten får han fortalt det han vil om krigen uten at det virker som et stykke propaganda.
Og det er godt gjort, for her spares det ikke på kruttet. De amerikanske barbarene får gjennomgå: Klossete kjemper med null kunnskap om og mindre forståelse for det landet de «forsvarer». Langt verre er det med de regimetro vietnameserne. I kvinnenes øyne og Knudtsens fremstilling er de bare svarte, nesten demoniske. De eneste av dem det er noe positivt ved er de som angrer og slutter seg til Vietcong.
Det er også andre ting å henge seg opp i. Bortsett fra et mulig møte med en forkledd Ho Chi Minh, ser vi f.eks. ikke noe til Nord-Vietnameserne. En av jentene i gruppen er kommunist, de andre er lei av det stadige gnålet hennes om et sosialistisk samfunn. Men ellers blir det fart med harelabb over hele problemstillingen. Hvordan man vil at landet skal være etter krigen blir det tenkt lite på. bortsett fra en klok kone som er bekymret over hva som vil skje hvis Nord–Vietnameserne får for mye å si.
Ved siden av antikrigsbudskapet og meget klare meldinger om hvem som har retten på sin side i denne konflikten, er det tre hovedting Knudtsen får frem i boken. Det første er kvinneperspektivet og kvinnekampen midt inni den andre krigen. Det andre er at deltagerne i krigen er individer, ved siden av å høre til den ene eller andre siden. Selv ikke fienden, og langt mindre ens egne, får lov til å bli bare klisjé – det er snakk om individuelle mennesker som tenker ulikt og reagerer forskjellig på det de opplever. La gå at det for de regimetro vietnamesernes del er snakk om varierende grader og ulike typer av skurkaktighet, men de skjæres ikke over en kam; Det tredje er den sterke betoningen av krigen som en kamp for den vietnamesiske kultur og nasjon. Det er kanskje i de paralleller som Knudtsen implisitt får trukket til andre småfolks kamp for sin handlefrihet og egenart at det ligger sterkest overbevisningskraft i boken.
I forbindelse med dette tredje punktet blir konflikten satt inn i en større historisk og mytisk sammenheng, det vietnamesiske folks evige kamp for politisk og kulturell selvstendighet. Allerede tidlig i boken aner vi at det er noe merkelig på gang. To av jentene vi følger hører stadig oftere stemmer fra fortiden, bilder fra to tusen år tilbake. Og så dukker det opp en isende hensynsløs kineser med merkelige evner. Hvem er det egentlig som slåss? Hvilke mytiske krefter er det som bryter gjennom og vil påvirke kampen? Også denne gang kan vi trygt konstatere at Ingar Knudtsen er en fantasiforfatter.
Man nøler med å bruke ordet lavmælt om en bok full av gørr og bitre savn. Ikke desto mindre bidrar den livsbejaende undertonen til å sette volden og nederlagene i relieff. Selv ikke Vietnamkrigen og dens følger greide å ta kål på all idealisme, hvilket er stort sett positivt.
Knudtsen har et brukbart språk. Boken er stramt komponert og ganske spennende. Dette er et virkelig solid verk som ligger i toppskiktet blant hans bøker, og kan anbefales på det varmeste.
Selv om boken er utgitt av Bladkompaniet, er den produsert med godt papir, fint trykket og bra innbundet. Hadde den kommet ut på et "seriøst" forlag ville den nok vekket langt mer oppmerksomhet. Men, kjære leser, da ville den også vært minst hundre kroner dyrere.
Ingar Knudtsen:
Nord for Saigon
Bladkompaniet 1992 282 sider
ISBN 82-509-2835-0
(ra 3/1993-kah4)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar