Alt saadant vi lade henløbe sin Gang,
Foruden all vider Omtale.
“They crossed immense hallways cloaked in
darkness and decay and climbed enormous curved staircases lit by mirrors placed
strategically to pass on sunlight, brought into these cavernous glooms through
unknown means. They strode silently behind the Sun Mel through a fantasmagoria
of abstract sculptures, objects, paintings on a heroic scale.
Behind them padded a quartet of the pantherish
guard aliens, ever ready to prod them forward should their pace slacken.............
A sculpture stood near the door. With expressions of shock they realized that
it presented half–life–size figures of a man and a woman engaged in sexual intercourse
in a near vertical position. It had been carved, or cast in a material that
might have been ebony or dark plastic.
‘They're humans!’ said Rilla in a whisper.
‘What does it mean?’ said Avis.”
What
does it mean, indeed. Sitatet er fra side 70 i Christopher
Rowleys Golden Sunlands. Lenge før det vil gjespene ha begynt å melde seg. Hovedattraksjonen ved boken er å snuble
seg gjennom eksempler på overmoden prosa lik det dere nettopp har lest. Disse
ligger strødd som inngrodde, boblende, usunne, men i hvert fall avvekslende
sumper i et ellers helt umerkelig slettelandskap av utålelig flat og uvariert
språk. Handlingen er heller ikke noe å skryte av: likegyldig tradisjonell uten
forsøk på å heve seg over en trøtt action–story der intet uforutsett skjer og
utviklingen i hovedpersonene og forholdet mellom dem er barnslig forutsigelig.
Det eneste som er visjonært – og ikke så lite skremmende – er settingen. Hele
befolkningen på planeten Calabel blir kidnappet av aliens som fører dem til en
fabrikkert mini–galakse: En enorm kule full av soler med et utall av kulturer
og verdener på innsiden av skallet. Dessverre blir ikke dette utviklet lenger
enn til å danne en potensiell bakgrunn for en uendelig serie (det er dette som
er skremmende) slappe action–fortellinger i mildt varierende, lite fantasifulle
og overflatisk beskrevne kulturer av godt gammelt alien–merke: De dekadente
middelalderske, de heroiske barbarene og de mildt postkatastrofe–cyberpønkaktige
dekadente høyteknologiske. Samt selvsagt de uutgrunnelige reptilske, for her
kommer aliensene og stereotypene i opptil flere av de vanligste smaksvarianter.
Jeg leste boken til ende, og lærte hvordan
de nå forfalne aliens har lang erfaring i å hente inn forskjellige raser fra rundt
om i universet som tjenere, med mennesket som absolutt favoritt på grunn av
dets intelligens og tilpasningsevne. Budskapet ligger der temmelig klart, som i
mye dårlig SF: Mennesket er topp. Aliens som undertrykker oss eller på annen måte
kommer i veien er dumme og mindreverdige, skjønt enkelte har forsonende trekk.
Eller i det minst mer makt enn oss, inntil videre. Det er i grunnen litt vanskelig
å forestille seg at vesener våre helter hamler så lett opp med, noen gang skulle
hatt fantasi og styrke nok til å kue oss – men så er det da også robotene deres
som står for den fysiske innsamlingen. Jeg fulgte hovedpersonene, alle fra den
isolerte vill–vest byen Prench Tronch på Calabel. Jeg så hvordan de
programmessig møtte utfordringene, hvordan de vokste på dem eller gikk til grunne,
hvordan forfatteren smålekte seg med hovedpersonenes følelser for hverandre, og
hvordan de gradvis kom til større forståelse om sin situasjon. Jeg leste også
om den store krigen mot den mystiske fienden som aliensene bruker menneskesoldater
mot, og Rowley sikkert som påskudd for de neste bindene. Jeg leste – og glemte –
alle usannsynlighetene i plottet og bakgrunnen, bedøvet hjernen mot de verste
utslag av forfatterens tankeløse og automatiske generering av overdådige
adjektiver, sukket etter de gode gamle dager før tekstbehandling da forfatteren
ville hatt all interesse av å forbedre denne beretningen ved å koke den ned til
150 i stedet for 340 sider, og ble dypt og inderlig enig med meg selv at det er
en ting jeg i hvert fall ikke skal lese, nemlig fortsettelsen. Den eneste gode
grunnen til å lese en bok som denne er for å advare andre mot den. Den eneste gode
grunnen til å eie den, i hvert fall nå vintertids da jeg skriver dette, er at den
stilt opp mot veggen gir litt isolasjon mot kulden utenfor, og dermed bidrar
til å gjøre det mulig å lese noe bedre i en temperatur som er et snev mer
behagelig enn den ellers ville vært. Jeg mener, greit nok å skrive uoriginal SF,
det er det mange som gjør med stort hell. Men behøver det være kjedelig også?
Christopher Rowley:
Golden Sunlands
Arrow Books, 1988
(ra 8/1990 g10)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar