Var fuld af iidel sang
Om jeg saa høyt istemmer
At det i skyen klang,
Ja sang den dag og natt,
Jeg kunde ey betale,
O Gud, din Naades Skatt!
Avdøde Manly Wade Wellman er en av disse «klassiske» SF- og
fantasyforfattere som har skrevet mange titalls bøker uten at andre enn de mest
innvidde egentlig har merket det. Utfra beskrivelser av Wellmans produksjon er
jeg overbevist om at mye av det han skrev – i likhet med bøkene til mange
slike forfattere – ikke egentlig er det man skal lese fra første til siste
bind. Faktisk kan det hende man ikke skal lese noe særlig i det hele tatt.
Dog finnes gull på de merkeligste steder, og uten at jeg totalt skal avskrive
hans øvrige forfatterskap før jeg vet noe mer om det, kan jeg i hvert fall meddele
at det i den anselige haugen Wellman–bøker finnes noen klumper edelt metall.
Dette er romanene og novellene om John, som vandrer rundt i fjellene
i North Carolina med sin sølvstrengsgitar og på sin karakteristiske bestemte
men kjærlige måte hamler opp med allslags skrømt og djevelskap som truer godtfolk
og gjør livet vondt. Det Wellman egentlig gjør er å gjenfortelle folkeeventyr
og gjengi tradisjonelle forestillinger om mytiske figurer, av hvilke det
europeiske USA egentlig har en ganske større mengde enn snørrhovne europeere er
klar over. Slikt sett beveger Wellman seg i samme spor som Orson Scott Card i
sin pågående alternativ univers–serie om Amerika (Seventh Son, Red Prophet,
Prentice Alvin). Wellman holder seg
imidlertid i vår verden og en noe snevrere og strammere ramme, hvilket kanskje
bare er en fordel. Jeg liker serien til Card godt og det er en fryd å se den
fantasifulle måten han konstruerer en verden ved bruk av endel av Amerikas
myter om seg selv. Wellman er mindre vill, men på sin lavmælte måte beveger han
deg langt mer. Han er mer seriøst opptatt av å si noe om mennesker og forholdet
mellom dem enn Card, og – ikke minst – han har mer vettuge ting å si.
Sammenligningen med Card er imidlertid ganske misvisende hvis
man trekker den noe særlig langt. Konsentrer deg om tanken på 1700– og 1800–tallets
amerikanske folkeeventyr og «tall tales», spesielt om det overnaturlige, bundet
sammen ved en moderne hovedperson, så er du på rett vei.
De første fortellinger om John skrev Wellman allerede i
begynnelsen av 1950–tallet, så de er vel – for å ta nok en digresjon – neppe
påvirket av en gryende moderne amerikansk sagnkrets, nemlig om hvordan Elvis
ikke egentlig er død, men i hemmelighet vandrer landet rundt for å spre
vederkvegelse og trøst. Det kunne derimot vært veldig gøyalt å spekulere på om
det har vært en viss påvirkning den andre veien. Fortellingene har jo sin opprinnelse
innenfor nært beslektede sørstats–kulturkretser, så det finnes i hvert fall
kanskje et gitt felles mønster for hvordan en viss type helt skal oppføre seg. Sangeren
og gitaristen Johns behandling av mennesker han møter som livet har tildelt
harde slag har absolutt sine likhetspunkter med Elvis' påståtte gjerninger.
John holder seg imidlertid på et mer elevert plan enn kollegaen.
Fortellingene er gjennomsyret av en meget tiltrekkende og varm
menneskekjærlighet med stor forståelse for våre moralske og åndelige skrøpeligheter,
kombinert med en brennende og kontant motstand mot ondskapen, som er sterk,
skremmende, makthungrig og manipulerende. Den kan synes vakker og spennende til
å begynne med, men avsløres snart som platt, kjedelig og nedbrytende på alt som
gjør livet verdt å leve, dog akk så listig avhengighetsskapende når du først
villig har latt deg lenke av den. Det er en påstand verdt å merke seg og et
ikke lite tegn på deres kvalitet når jeg sier at man kan le av glede over
enkelte av fortellingene om John uten at det egentlig er det minste snev av
humor i dem (skjønt i noen er det absolutt det og). Heller ikke finner du noe særlig
sentimentalitet. Johns klare kristne forståelse av de grunnleggende åndelige realiteter
i en fallen verden tillater sterke og heftige følelser, men lite ønsketenkning.
Selvsagt balanserer Wellman på en stram line her, for det han forsøker å beskrive
er det ikke alltid lett å få ned på papir, men resultatet er bedre enn man kunne
ha rimelig grunn til å forvente.
Fortellingene om John hviler på tre søyler: Tradisjonelt
folkloristisk materiale dandert med Wellmans tillegg, omskrivninger og lån (i
en av romanene prøver f.eks. noen å vekke slumrende onde krefter ved keltisk
gudedyrkelse); menneskesynet, kjærligheten og den psykologiske realisme, med
derav følgende menneskeskildringer; og så til slutt språket. Den enkleste måten
å si det på for nordmenn er at Wellman skriver på dialekt, neppe så tro mot
originalen som enkelte forfattere her hjemme kan tillate seg etter hundre år
med terping på at dialekter er noe man skal forstå, men likevel nok til at det
i begynnelsen er noe uvant. I den grad dette representerer en hindring går det
fort over, og snart begynner man å nyte den slentrende og poetiske
fremstillingen.
Wellman skrev et tyvetalls noveller om John mellom 1951 og sin
død i 1986. I tillegg kommer fem romaner utgitt mellom 1979 og 1984. Romanene
er slett ikke å forakte. John egner seg imidlertid best i konsentrert form, så
det er lurt å starte med novellene. De er lykkeligvis alle samlet i bindet John the Balladeer, som også er meget
godt utstyrt med en innledning om forfatteren av David Drake og en innføring i
John–fortellingene og deres bakgrunn av Karl Edward Wagner. (Det finnes også en
tidligere utgave ved navn Who Fears the
Devil? uten tilleggsmaterialet og et par av de nyeste novellene. I de
senere år har dessuten Nightshade Books utgitt Wellmans utvalgte noveller i fem
solide bind, og fortellingene om John fyller det ene.) Les imidlertid ikke fortellingene
i et jafs. Nesten alle er perler, men – for å nevne noe negativt slik at folk
ikke skal tro jeg har gått helt fra konseptene – de er ofte bygget over samme
lest. Hvis man prøver å få med seg for mange samtidig, kan de bli gjentagende og
forutsigelige.
Manly Wade Wellman:
John the Balladeer
Baen Books, 1988
ISBN 0671654187
(ra 8/1990–g10)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar