Mary Doria Russell: The Sparrow (1997)

Ikke en spurv til jorden . . .

Utgangspunktet er vi godt vant med i science fiction: Jorden mottar signaler fra en intelligent rase ute i verdensrommet. Det vi ikke er så vant med, er at fortsettelsen er så bra som i denne meget anbefalelsesverdige boken fra debutanten Mary Doria Russell.

Mens verden nøler og regjeringer diskuterer hvordan man skal forholde seg til den nye situasjonen, er det ingen tvil hos jesuittene: De drar – så fort og så hemmelig som mulig. De drar for å lære, ikke for å forkynne. De drar for å forstå, ikke for å omvende. De drar slik at de i neste omgang skal kunne beskytte sine nyoppdagede søsken mot langt mer skruppelløse representanter for menneskeheten. De mener ikke å gjøre noe vondt.

Det er dette boken handler om – forholdet mellom årsak og virkning, mellom ønsker og gjerninger i en tilværelse der vi ikke har og ikke kan få full forståelse for sammenhengen vi opererer i. Dette ser man ikke bare på den fremmede planeten, der hovedpersonene på velkjent vis innen denne type science fiction vikler seg inn i all måte med feiltolkninger og uforutsette konsekvenser på grunn av at de ikke forstår kulturen de er kommet inn i godt nok. Vi ser det også i det som skjer mens hovedpersonene er på jorden og etter at ekspedisjonen er kommet tilbake, for dette er naturligvis en almenmenneskelig tilstand. Slik sett blir kultursjokket ute i rommet bare en aksentuering av det som skjer i hvert menneskes liv her på jorden.

Mye av styrken i boken ligger nettopp her. De utfordrende og ofte foruroligende moralske og intellektuelle dilemmaer bokens personer møter, er slike som også vi må forholde oss til. Men science fiction er full av romaner med spennende ideer der boken likevel er mislykket. Det som hever The Sparrow et hakk høyere er at dette er integrert med et drivende plott og en medrivende beskrivelse av hovedpersonene og forholdet dem imellom som hever seg langt over det man vanligvis må greie seg med i sjangeren. Det skader heller ikke at forfatteren får språket til å funkle. Hvis jeg skulle være veldig stygg, kunne jeg sagt at dette ikke er science fiction – men litteratur. Og jeg ville gjort det uten å nøle for å få folk som vanligvis ikke er interessert i science fiction til å lese denne vakre og gripende men usentimentale boken. Men siden dette er Algernon og jeg vet at et slikt utsagn ikke vil gjøre seg, kan jeg fortelle at det naturligvis ikke er sant. Boken er begge deler, og bra som begge deler.

Det er blitt sagt om The Sparrow at den er nittitallets beste science fiction-bok. Jeg er skeptisk til slike påstander. Nittitallet er jo for det første ikke ferdig. Dessuten tror jeg at utover en viss bred kvalitetsvurdering, er ikke slike sammenligninger mellom bøker så veldig verdifulle. Men det er ikke tvil om at dette er en meget god bok, og direkte oppsiktsvekkende til debutroman å være.

Mary Doria Russell:

The Sparrow

Black Swan, 1997. 503 sider

ISBN 0-552-99777-3