Det er ikke så veldig mange år inn i fremtiden, og Brasil – som fortsatt er et slags u-land – er i ferd med å skyte opp sitt første romskip. Med hele verden som tvilende tilskuere hever raketten seg møysommelig fra bakken, kommer opp til skylaget, og stopper. Skal de som tvilte på Brasils evner få rett likevel? Men etter å ha stått stille en stund fyker raketten raskt og lydløst videre oppover, med rakettmotorene slått av.
Nei, det er ikke Piers Anthony. Det er Patricia Anthony, og det er noe helt annet. I denne femte romanen sin holder hun samme høye nivå som tidligere, og går enda dypere inn i personene og kulturen hun har satt seg fore å skildre.
Personene er først og fremst Brasils president Ana Maria Bonfim og kretsen rundt henne –hennes tidligere kunstnervenninne, som til å begynne med ser begivenhetene fra siden, den fanatisk lojale hærsjefen, lederen for det hemmelige politiet, etterhvert et alkoholvrak på grunn av de hemmeligheter og mistanker han bærer på, og ikke minst presidentens mystiske voodoo-rådgiver: Er han besatt eller er han ikke? Og i tilfelle, av hva? En ånd? En alien?. Viktige spørsmål som blir oversett av de utenlandske agentene som blir sendt for å finne ut hva denne raketteknologien egentlig er for noe.
For det er naturligvis dette verden lurer på. Og på et plan kan man lese boken som en skildring av maktpolitikk i det internasjonale samfunn idag, hvordan en svak stat blir tvunget i kne av mektigere naboer som er ute etter noe man har. Denne boken er ikke særlig snill mot USA og landets evne til å ikle kynisk og rå egeninteresse en kappe av moralsk korstog (for ikke å snakke om behandlingen Anthony gir media).
Dypere sett handler boken om det fremmede, og om ondskap. Noen ganger hver for seg, og noen ganger så sammentvunnet at man glemmer et øyeblikk at de ikke behøver å være det, og at ondskapen, for eksempel, også kan finnes svært nært ens eget hjerte.
Dette er også en lovsang til Brasil og dets folk, kultur og mangfold, som helt klart blir holdt frem som et alternativ til den andre mangfoldige kjempen lenger nord.
Anthony er god på å skape stemninger av undring, av uhygge, av ubehag. Jeg har ikke egentlig oversikt nok til å si dette, men stilistisk er hun nødt til å være en av de bedre nyere forfattere innen genren. Hennes aliens har alltid vært forbilledlig uutgrunnelige, selv i bøker som Brother Termite der hun går meget nært og grundig innpå dem. Hun liker ikke å svare, men stiller i stedet nye spørsmål, som i seg selv – kanskje– antyder et svar. Slik er det også i denne utmerkede boken, der man lærer, men aldri sikkert, og der man når siste side er lest har vært med på noe storslått og tragisk uten å vite helt hva.
Patricia Anthony:
Cradle of Splendour
Ace Science Fiction, 1996. 288 sider
ISBN 0-441-00426-1
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar