Med hver
forliges, holde Fred
Med Nabo,
Venner, Slegter,
Og, det mest
mueligt kan ske,
Bevise god
Omgjængelse
Og redelig' Affecter
Forholdet mellom baksideblurb og virkelighet tatt i betraktning,
burde sitatet «His story’s strength is very much its ideas...» fått alarmklokkene
til å ringe, for selv om det videre (etter endel .......'er) står «..the gimmick
is a nifty one indeed; I loved it», skjønner man med litt erfaring at dette er SF-magasinet
Analogs diplomatiske måte å si at John McLoughlins Toolmaker Koan nok ikke er den beste bok de har vært borti.
Det åpner da også forstemmende nok engang på 2030-tallet i en
verden delt i to store føderasjoner, den ene etterkommer av USA og den andre av
Sovjetunionen. "Sovjeterne" opererer med et gjennombarket bresjnevistisk
system, med den nokså vesentlige forskjell at de på et eller annet vis
forfatteren unnlater å fortelle oss har fått den meget gjennomregulerte statsdirigerte
økonomien til å blomstre. Dessuten er russerne rasister av verste skuffe. Den
friere del av verden er nokså byråkratisert men en viss falmet snillhet har man
i hvert fall greid å beholde. Og folk av alle raser og nasjoner er velkomne til
å klatre til topps.
Boken tar seg opp jo lenger man kommer ut i den, hvilket er
ganske heldig, for det var bare såvidt jeg greide å pløye meg gjennom begynnelsen.
McLoughlin har begått noe som må være en kardinalsynd innen sjangeren: ikke å
lage en fremtid som i og for seg er utrolig, men å postulere en nåtid den
fremtiden utvikler seg fra som folk ikke er villige til å tro på. De politiske og
økonomiske reformer i Sovjetunionen kan meget vel komme til å falle i fisk og folk
som er glade i den gode gamle måten å gjøre ting på ta makten. Disse kan til og
med kunne komme til å løse endel av sine interne problemer ved å sende den Røde
Arme på tokt over Asia, Europa og Afrika (folk som tror at russerne nå er
"snille" og at krigsfaren er over bare vi blir kvitt atomvåpnene er
idioter). Men jeg for min del har meget vanskelig for å godta at de skulle være
økonomisk i stand til det, og at styringsapparatet og styringskulturen kan gjenopprettes
så trofast, og så utrolig mer effektivt enn tidligere.
Dette kan man imidlertid se bort fra, for etter en stund legger
vi det bak oss. En fremmed intelligens blir oppdaget i ytterkanten av
solsystemet, og de to hypermaktene sender ut ekspedisjoner for å undersøke.
Etter nesten å ha tilintetgjort hverandre blir de få gjenlevende kidnappet av
alienen, og historien kommer endelig skikkelig igang. Den fremmede er ikke egentlig
levende, den er en slags stor maskin, som ellers ligner påfallende på den
kunstige verden man kan lese om i John Varleys utmerkede Titan–bøker. Det viser
seg at våre helters nye oppholdssted har et budskap, og en oppgave. Over hele universet
har det nemlig vært slik at intelligente vesener utvikler sin teknologi fortere
enn evnen til å håndtere den på en forsvarlig måte, slik at når de kommer så
langt at de lager atomvåpen har de samtlige sprengt seg selv i filler. Det
fremmede vesenet – eller maskinen - ønsker å advare oss mot dette og om mulig
hjelpe oss til å hindre det. For mens heltene våre har lekt seg i rommet, har
maktene hjemme på jorden helt riktig greid å vikle seg inn i en situasjon som
kun peker en vei.
Synet på politikkens vesen og kultur er i likhet med måten anti–krigsbudskapet
blir presentert på svært trendig. Løsningen på problemene likeså: Måten vi skal
unngå å ødelegge oss selv før vi mestrer teknologiens konsekvenser, er –
meget satt på spissen – å lære å tolerere og godta det som er annerledes. Med
dette for øye gjenoppliver vesenet noen eksemplarer av en rase fra en planet
som for lenge siden opplevde samme skjebne som jorden nå skal forsøke å unngå,
og som vesenet plukket opp etter at planeten deres var blitt ødelagt.
Kulturforskjellene mellom mennesker og aliens og mellom de
forskjellige gruppene av hver av dem igjen, blir rimelig engasjerende og fantasifullt
beskrevet. Også det psykologiske dramaet som utvikler seg da menneskene og
alienene får beskjed om å tilpasse seg eller dø, samtidig med at menneskene
begynner å ane at noe er muffens med hele opplegget, har mye for seg. Og enkelte
av avsløringene mot slutten (med stor trøst for oss: Mennesket er i stand til å
endre seg til det bedre, forsåvidt, mest på grunn av at vi har beholdt er stor
grad av individualisme; alienene avlet denslags ut av systemet for lenge siden)
er riktig godt gjort. Men alt i alt er dette en bok som engasjerer mindre på
grunn av dens gode kvaliteter enn ved dens evne til å irritere på grunn av
overflatiskhet og liten originalitet. Det sier litt om sjangeren at en slik bok
likevel er over gjennomsnittet i kvalitet.
John
McLoughlin:
Toolmaker Koan
Baen Books, 1988
(ra 8/1990
g10)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar