Jeg vet ikke nøyaktig hva det er man kan lese ut av endringene i
hvilke forfattere det er populært å bli sammenlignet med i baksideblurbet på bøker,
men et eller annet må det nok være. I fantasy er det fortsatt stort sett greit:
Comparable to Tolkien at his best – or bust. Med SF er det litt verre, for der
er stjernene flere. Asimov figurerer selvsagt en god del, mer enn før kanskje,
på grunn av at han er et kjent navn. Selv om vi ikke alltid leser boken av den grunn,
varmes vi mere forfinede litterater når forlaget sier boken minner om Ballard eller
Delaney. Og i brede kretser er det fortsatt en hedersbevisning – dessverre kanskje
falmende, og ofte av gal grunn – å bli sammenlignet med Heinlein.
I de siste årene har Ursula Le Guin vokst enormt i dette
henseendet. Titt etter selv bakpå bøker som kom ut for tre– fire år siden og
nye paperbacks idag. Fra å være en hvis meninger om boken ble sitert, som et
salgsargument og som en kvalitetsgaranti, er hun nå i mye større grad elevert
til mal for bra og dårlig.
Blant de heldige bøker som gir en eller annen anonym
markedsfører i Avon Books fordelaktige assosiasjoner til Le Guins forfatterskap,
er Terry Bissons Fire on the Mountain.
Hvis jeg følte at jeg måtte, skulle jeg alltids greie å rulle frem seks – syv
rimelig plausible grunner til det; godt og konsist språk, human feminisme osv.
Men jeg frykter det ville ligge på et beklemmende generelt og kanskje overflatisk
nivå. Enhver sammenligning skaper forventninger som i større eller mindre grad
hindrer deg i å oppfatte forfatterens egenart. Det er ikke gitt at sammenligningen
med Le Guin fører til at du får noe mer ut av boken, selv om den utvilsomt
hjelper så salget og dermed fremmer spredningen av god litteratur.
Nåvel. Husker dere John Browns oppstand for frigjøring av USA’s
slaver, i Harper's Ferry i Virginia i oktober 1859? Den ble som dere vet raskt
og lett slått ned, selv om den selvsagt ble et meget viktig symbol for alle
sider i konflikten og bidro – om mulig – til å skjerpe motsetningene. Sett nå
at Brown hadde lykkes; at han og hans menn ikke var blitt tatt til fange, men
etter et vellykket ran av våpen og utstyr hadde trukket seg opp i åsene og
drevet geriljakrig derfra, slik han tidligere så effektivt (og brutalt) hadde gjort
for samme sak i Kansas. Hva hadde skjedd da? Det er dette Bisson har satt seg fore
å finne ut. Resultatet er en fin og konsistent roman, hvor den godt gjennomarbeidede
alternative historien imidlertid et stykke på vei preges av bisarr ønsketenkning.
Fire on the
Mountain åpner i 1959, idet Nye Afrikas annen
Mars-ekspedisjon er i ferd med å nå sitt mål. Yasmin – enke etter en av de døde
heltene fra den tragisk mislykkede første ekspedisjonen – tar med seg
tenåringsdatteren til Harper's Ferry. Yasmin skal overrekke John Brown–museet
papirene til sin tippoldefar, rømt slave og en av Browns feltleger. Historien veksler
mellom dennes memoarer, brev mellom endel andre deltagere i de store begivenhetene
for hundre år siden, og her–og–nå–beretningen om den gradvise avklaring i
forholdet mellom Yasmin, datteren og museumskuratoren.
På denne måten får vi etterhvert klarhet i hva som er skjedd i
verden siden den forlot vår historie. Browns utholdenhet førte sakte men
sikkert til at slaver begynte å rømme og slutte seg til opprørerne. De frie
fargede stort sett likeså. Hos hvite slaverimotstandere skapte Browns fremgangsmåte
stor splittelse, men en anselig del av dem sluttet seg åpent eller i dølgsmål
til ham. Opprøret støttes entusiastisk av allverdens progressive og revolusjonære
krefter, som sender våpen og store mengder frivillig mannskap til de kjempende
sorte. Mexico gjør sitt ved å benytte anledningen til å se om de kan ta tilbake
noen av de områder som gikk tapt til USA i 1848. USA’s situasjon blir stadig
mer desperat, og selv ikke Englands inntreden i krigen kan hindre de fargedes seier
og grunnleggelsen av Nova Africa. Dette blir på sin side startskuddet for en verdensomspennende
serie vellykkede pre–leninistiske utopiske progressive revolusjoner – Pariserkommunen,
borgerkrigen i England, de sosialistiske revolusjonene i Russland og Egypt,
etc., helt frem til kronen på verket, nemlig omveltningene som engang på 1940–tallet
endrer USA til USSA, der den ekstra bokstaven står for «Socialist». Verden er
langt koseligere enn vi kjenner den, og langt flere enn hos oss har det godt.
Endel av forutsetningene for denne alternative historierekken er
den skjæreste ønsketenkning. Og jeg synes det er forholdsvis langt utpå banen
av Bisson å gjøre Lincoln til imperialist. Men la gå – la gå selv at Afrika og
Nova Africa uten at det forklares nærmere er blitt verders absolutt ledende
makter, også når det gjelder industri og teknologi – hvis det er nødvendig for
å få fortellingen til å gå ihop. For selv om bakgrunnen – som sine mangler til
tross er fascinerende og egentlig til og med vel så plausibel som mange andre
seriøse alternative verdener – ikke er helt tilfredsstillende, er det nemlig hovedpersonene
og forholdet mellom dem som bærer boken.
Både nå–personene og de for hundre år siden slites mellom
familie og frihet, mellom rase og rettferd, mellom karriere og familie, mellom
den referanserammen deres bakgrunn gir og som deres tanker er formet av, og de
nye personlige og samfunnsmessige konflikter de mer eller mindre forberedt blir
viklet inn i. Idealene brynes med kompromisset og med unnfallenheten, og gir ofte
tapt. Dog er det gjennom det hele visse varige verdier: Brown feires ikke bare
fordi han lykkes; han feires fordi han hadde rett. Frihet og rettferd kan ikke
relativiseres.
En fin liten utviklingsroman, og en velskrevet og godt
gjennomtenkt sivilisert science fiction–fortelling. Og i disse tider får man
heller bære over med det lille snevet av uskyldsrød ønsketenkning, eller hva?
Terry Bisson:
Fire on the Mountain
1988
(ra 8/1990-g10)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar