Pamela Sargent: Venus of Dreams (1986)

Higen etter stjernene

Pamela Sarqent er en forfatter du bør begynne å merke deg, dersom du ikke alt er oppmerksom på henne. Tidligere har hun gjort seg bemerket som antologi-redaktør og forfatter av endel absolutt brukbare romaner, blant annet The Alien Upstairs. 

Nå forsøker hun seg på et storslagent Venus–opplegg. Det er en uhyre sunn tommelfingerregel å være dypt skeptisk overfor bøker på 500 sider som presenteres som første del av en trilogi. Science fiction (og fantasy enda mer) flommer nå over av uendelige serier der en ide eller et opplegg tværes til døde slik at det som i begynnelsen måtte ha vært av originalitet og fortellerkunst blir borte mellom leveransene fra papirgrossisten. Også Venus of Dreams ser litt tvilsom ut sånn sett: Selv gode forfattere bør kuttes når de begynner å gå tomme. Boken er for all del verdt å lese, men jeg er ikke sikker på at jeg her og nå vil forplikte meg til å lese de to neste bindene også.

Handlingen er (rimeligvis) lagt til fremtiden: Venus skal terraformes, og vi følger to mennesker som er grepet av denne visjonen. Iris Angharads kommer fra det vi idag kaller Nebraska, som også i hennes tid er endel av verdens fremste  kornkammer. Skildringen av hennes oppvekst i det matriarkalske jordbrukssamfunnet i Midtvesten er meget god, og uten tvil den beste delen av boken. Det son skjer etter at hun kommer seg til Venus er spennende nok, bevares, men ikke ful1t så interessant eller originalt.

Liang Chen er en Venus–arbeider som blir forvist til jorden, og som er besatt av tanken på å komme seg tilbake. Iris og Chen møtes, oppdager hverandre og hverandres drømmer, og dermed er det duket for å følge dem sammen på veien mot stjernene. Dette høres ut som ukebladromantikk, og iblant ligger den farlig nær, men det reddes av den sentrale konflikten i boken, som er den mellom kjærligheten til hverandre og drømmen om Venus: Er de villige til å forsake det ene for å nå det andre? Er Venus verdt å ødelegge sitt eget og andres liv for? Ellers skriver Sargent om individets kamp mot omgivelsenes konformitetspress (Iris har værsågod å legge fra seg disse tullete ideer om lærdom og Venus og se å bli en dyktig bonde), og om kunnskapens fremmedgjørende virkning. Du finner også mye eventyrlyst og pionerånd og proklamasjoner av sense of wonder (uten at de er alltid er gode nok til å rive deg med).

 

Boken slutter idet de første mennesker setter fot på Venus for første gang. Iris er død, Chen begynner å bli gammel. Deres barn lever imidlertid videre (trilogien skal gå over fire generasjoner), og det er nok av interessante tråder Sargent kan vikle videre på. Det er ikke helt umulig at hele trilogien kan b1i bra. Store deler av første bok er det, selv om det altså er endel dødpunkter og det ikke hadde gjort det minste om en 150 sider var blitt kuttet ut. Fortsettelsen kommer i 1987. Vi får vente og se. 

Pamela Sargent:

Venus of Dreams

Bantam Spectra,1986. 536 sider

ISBN: 0-553-25057-4

(ra 11/1986-g1)