Mange science fiction–romaner
er basert på noveller som blir sydd sammen til et hele. Iblant er ikke dette
noe særlig vellykket, men Kim Stanley Robinson har greid det i Icehenge. Boken er delt i tre deler.
Første del handler om det store koloniopprøret på Mars år 2248, og henger sammen med de følgende to deler. Litt løst, selv om det danner utgangspunktet for
dem. I den midterste del oppdager marsboerne sin tapte historie (noe som får
enorme konsekvenser politisk og sosialt), og i siste del samles trådene i
spørsmålet om hva Icehenge (en Stonehenge–lignende sak på Pluto) egentlig er
for noe: Hvem eller hva har laget det, når ble det laget og hvorfor. Svarene
har mye å si for selvforståelsen til menneskene i fremtidsuniverset til
Robinson.
De som har lest The Wild Shore (en bra om enn littegranne
langtrukken etter–katastrofen-bok fra California–kysten) vil vite at Robinson
skriver underholdende og fengende. Han tar også opp endel vesentlige spørsmål
til diskusjon. I Icehenge spesielt
om historiens betydning for at menneskene skal forstå seg selv og hverandre («To
love the past is to become fully human»), og i forlengelsen av dette hvorfor
det da blir viktig for maktmennesker å kontrollere fortiden gjennom å endre på
historiefortellingen slik at den bygger opp om deres egen posisjon. Vi får også en demonstrasjon av sannhetens frigjørende makt når marsboerne oppdager at det
som er blitt fortalt dem om deres fortid er jug og propaganda, men også om
effektene da det viser seg at den nye «fortiden» sannsynligvis også er
oppdiktet.
Robinson spekulerer i
boken på effektene av meget langt liv (ca. 1000 år) i et informasjonssamfunn:
vil vi være i stand til å huske alt vi har lært gjennom tidene? Samfunn og
livsstil på de ytre planeter og på asteroidene har han et lesbart opplegg på,
og (som før antydet) er det endel interessant om hvordan vitenskapelige
sannheter blir til og utvikler seg.
En bok som blir
liggende og gjære litt i minnet etterpå. Man skal være forsiktig med
VG-metoder, men da jeg kastet terningene mens jeg skrev denne anmeldelsen, fikk
jeg faktisk 8. Og 8 av 12 er vel det den er verdt.
Kim Stanley Robinson:
Icehenge
1985
(ra 11/1986-g1)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar