søndag 25. oktober 2026

B. Andreas Bull-Hansen intervjuet i programboken til ReConnaissance, 2000

 –Det virker som om folk tar bøkene innover seg og får et personlig forhold til dem.

B. Andreas Bull-Hansen intervjuet i programboken til science fiction–kongressen ReConnaissance, Bergen 31. mars–2. april 2000.

–Jeg begynte å skrive da jeg var 19. Et indre kart åpnet seg for meg, og det ble bare mer og mer detaljert etterhvert. Jeg visste straks at jeg hadde mye å fortelle.

ReConnaissances æresgjest B. Andreas Bull-Hansen har gitt ut en bok i året siden Syv historier fra Vestskogen utkom i 1996. De tre siste, som alle inngår i serien Horngudens tale, er de eneste norskskrevne utgivelser i Tidens fantasy-satsing. Forfatteren selv er imidlertid ikke komfortabel med denne merkelappen:

–Jeg har aldri tenkt at det jeg skriver er fantasy. Jeg skriver litteratur. Sjangerbetegnelsen blir brukt av enkelte fordi jeg skriver det jeg føler for og legger fortellingene til en verden som ikke er vår egen. Men jeg er ikke spesielt opptatt av fantasy. Når det for eksempel gjelder mytene jeg bruker i mine bøker, leser jeg dem i originalkildene uten å gå veien om fantasilitteratur. Jeg har ikke lyst til å være bundet av en sjanger og tro at jeg må skrive slik eller slik. Å stå fritt er en selvfølge for meg, og jeg føler at jeg er på rett spor. Jeg har ikke veldig stor lyst eller behov for å se hva andre eventuelt gjør ut av det samme materialet.

–Hva er det som karakteriserer bøkene dine?

–Personskildringene er svært viktige. Det er helt grunnleggende for meg å skildre realistiske mennesker. Du finner ingen tradisjonelle helteskikkelser i mine bøker, men sammensatte mennesker med både gode og dårlige trekk. Sammenlignet med mye fantasy, er min verden mer realistisk. Det er mindre magi. Hverdagen går med til å skaffe mat og varme. Den typen kamp for tilværelsen er mer spennende og nær oss, fordi den angår oss alle. Når det gjelder det teknologiske og kulturelle nivået, kan man kanskje si at min verden gjenspeiler variasjonen i vår egen verden for tusen eller 1500 år siden. Jeg leser da også mye arkeologi og historie – ikke for å bruke det direkte i min verden eller for å se at det jeg skriver "stemmer" i forhold til Nord-Europa på 800-tallet, men for å forstå de historiske prosessene. Hvordan ting påvirker hverandre, og hva slags utvikling samspillet mellom ulike elementer fører til.

B (for Bjørn) Andreas Bull-Hansen ble født i 1972 og bor på Nordstrand i Oslo. Ved siden av å skrive, drev han i mange år aktivt med styrkeløft. Han er to ganger norgesmester og har deltatt i VM og EM. I tillegg holdt han på å bli siviløkonom.

–Jeg gikk fire år på BI, men fikk kontrakt på den første boken midt i den avsluttende eksamensperioden. Da skjønte jeg at jeg kanskje hadde mulighet til å leve av det jeg virkelig likte å gjøre, nemlig å skrive, og tok sjansen på å bli forfatter på heltid. Samtidig ble jeg rammet av en bilulykke, og det satte livet i perspektiv og tvang meg til å ta noen viktige valg. Jeg fullførte aldri diplomoppgaven, men jeg angrer ikke. Jeg føler meg privilegert over å kunne holde på med det jeg vil, og leve av det.

Å skrive er imidlertid bare en del av jobben.

–Det er både spennende og litt av en ære å bli invitert til ReConnaissance. Jeg liker å ha kontakt med leserne. Blant annet driver jeg en del med høytlesning. Det hjelper også på skrivingen. Jeg legger nemlig vekt på øret. Tekster skal høres godt ut. Det dreier seg om innlevelse. Ved å gi personene stemme, gir du dem sjel. På opplesninger treffer jeg dessuten folk som ikke har vært borti bøkene før, og får dem inn i universet mitt.

Og responsen har ikke uteblitt:

– Horngudens tale fanget raskt et til norske forhold å være stort publikum. Jeg har fått rundt 300 henvendelser angående særoppgaver om bøkene, og jeg får stadig e-post fra lesere. Mange spør om jeg kan fortelle noe av handlingen fra den neste boken i Horngudens tale. Det vil jeg naturligvis ikke, men jeg svarer at den kommer til høsten og ber leseren smøre seg med tålmodighet. Og i forrige uke ble det til og med avholdt et levende rollespill basert på en av bøkene. Det synes jeg er veldig smigrende, at noen blir så engasjert at de tar utgangspunkt i miljøet og dikter videre på det. Det virker som om folk tar bøkene innover seg og får et personlig forhold til dem. De betyr noe for den enkelte leser. Og det er viktig for meg.

Intervju ved Rolf Andersen i desember 1999

 

John Barnes: Mother of Storms (1994)

Grensen mellom å være inspirert av en forfatter og å plagiere ham, er flytende og skjønnsmessig. For oss lesere (i motsetning til advokatene) synes jeg bedømmelsen bør avhenge av kvalitet: Greit nok at en forfatter skriver akkurat det samme som en av sine forgjengere; men greier han å gjøre noe eget - og noe godt - ut av det? Jeg innrømmer at dette er å blande begrepene, og at det burde være mulig å finne bedre ord for å beskrive det jeg er ute etter å si (i den betydning av ordet jeg bruker her, er det f.eks. meget, meget få forfattere som er inspirert av Tolkien; en påstand som nok vil forundre dem som ikke har satt seg inn i min private fagterminologi). Hvilke ord man enn bruker, er fenomenet nyttig å kunne beskrive raskt når man snakker om science fiction og (kanskje spesielt) fantasy. Ikke bare å kunne si hvem en forfatter har kopiert, men også samtidig om boken er verdt å lese.

I min private bruk av ordet er John Barnes en forfatter som i nesten uanstendig grad er inspirert av andre. Science fictions kjemper spøker mellom sidene. Hans første bok, The Man Who Pulled Down the Sky (1987), kunne i det store og hele vært skrevet av Heinlein. Sin of Origin (1988) oser så sterkt av Poul Anderson at man blir forundret for hver side som går uten at Dominic Flandry dukker opp. Og i andre bøker får vi tildels overdøvende ekkoer av bl.a. Card og Silverberg.

Måten Barnes bruker forbildene sine på går mye lengre enn det faktum at det både for forfattere og lesere finnes en felles referanseramme innen genren i kraft av alt som tidligere er skrevet; en flytende mølje av mer eller mindre avdankede symboler, ideer, konvensjoner og medtatte arketyper som det sjelden er mulig og ikke alltid nødvendigvis ønskelig å forsøke å frigjøre seg fra. Det store poenget med Barnes er imidlertid at han er en god forfatter. Ikke bare i betydningen at språket er levende, personene rimelig troverdige, undringssansen intakt og plottene brukbare, men i den forstand at selv om han har skrevet en Heinlein-bok eller en Anderson-bok, har han samtidig skrevet noe som er umiskjennelig hans eget, og som gir leseren noe nytt. Han kopierer hemningsløst, han er for alt jeg vet fanget av sine forbilder og makter ikke å komme seg løs, men hans originalitet strekker seg i hvert fall så langt at det han skriver blir mer enn en livløs konstruksjon av gamle klisjeer. Dette gjør ham til en høyst brukbar - kanskje god - forfatter. Uten denne gnisten hadde bøkene hans vært utålelige, og helt bortkastede å lese.

Denne gangen har Barnes lest katastroferomaner. Her finnes det mer enn nok å velge mellom, men jeg mistenker at han har hatt særlig glede (eller inspirasjon, for å holde meg til min egen terminologi) av David Brins Earth. Man skulle tro Brin var en risikabel forfatter å skrive etter; ofte så overfladisk og tidsriktig at halveringstiden er gått før man har lest ferdig, og da er det kun de ytre former igjen. På den annen side er nettopp noe av det Barnes har gjort tidligere å ta formen og fylle det med sitt eget innhold. Slik er det også her. Boken er med andre ord verdt å lese. Faktisk.

 

RA 1995

fredag 2. oktober 2026

Ward Wagher: Commonwealth Rising (Another Pennsylvania 3) (2026)

For noen år siden flyttet forfatteren Ward Wagher til Pennsylvania, og bestemte seg for å feire med å skrive en bokserie derfra (dette forklarer han i forordet til første bind). Og han gav seg selv rent bord.

To kamerater drar på en kort jakttur. Da de kommer tilbake, er bilen borte. Det er også veien. Da de begynner å gå, ser de at også bygningene er borte. De er blitt transportert til en folketom og gjengrodd versjon av sitt eget hjemsted.

Metakonseptet til Wagher, som går igjen som grunnlag for alle av hans mange bøker innen alternativ historie og romopera, er at et mislykket eksperiment mikset ihop tidslinjene fra utallige parallelle universer - som nå må finne ut av hvordan å leve sammen.

For Pennsylvania er naturligvis ikke helt tomt. Etter en vinter med grundig skildring av hvordan kameratene overlever i villmarken, blir de ledet til en norrøn-aktig landsby som også er blitt transportert ut av sin tid, sammen med en folketom middelalderborg full av matforsyninger, våpen og verktøy. Kameratene inntar en naturlig lederrolle i landsbyen, og setter med sin overlegne kunnskap igang med det sivilisatoriske prosjektet nesten alle som befinner seg i en lignende situasjon i science fiction-bøker prøver seg på. Mer effektivt jordbruk, kull- og metallutvinning, bedre smedkunnskap og så videre.

Forsyningene fra borgen trengs. Det tar tid før landsbyboerne er selvforsynte, utmerket jaktterreng til tross. Og området er ikke fullt så folketomt som de tror. De blir angrepet av lokale stammer. Heldigvis blir de i avgjørende øyeblikk hjulpet av den meget myndige middelaldrende kvinnelige skytsengelfiguren som går igjen i nesten alle av forfatterens bøker. Dette er en meget lettvint måte for Wagher å la sine personer komme ut av leie kniper, men som hun forklarer, så har hovedpersonene et oppdrag her i verden, og da må det til det som må til.

Her er det mye action og langsom sivilisasjonsbygging, men ikke så mye annet. Wagher er ikke akkurat kjent for dype personskildringer. Men litt utvikling er det, og ikke minst er det positivt at noen av bifigurene får lov til å briljere etterhvert.

I bind to etablerer landsbyen kontakt med en vennligsinnet innfødt stamme et par dagsmarsjer unna, og oppdager på omtrent samme avstand i en annen retning en bit av en småby fra omtrent samme tidsalder og et nærliggende parallellunivers som jaktkameratenes. Der er det mye nå ellers ubrukelig stål som kan smis om til avanserte verktøy, en liten helsestasjon og ikke minst byens bibliotek. Der finner heltene våre mye nyttig litteratur som er til hjelp i sivilisasjons- og utviklingsbestrebelsene. Småbyen har imidlertid et problem: en stor del av innbyggerne ikke har peiling på hva de må gjøre for å overleve, men er heller ikke interessert i å gjøre noe. De venter på at noen andre skal komme og ordne opp, kanskje myndighetene. Heltene våre og deres allierte i byen fører en seig kamp for å overtale folk til å ta ansvar selv.

Utviklingsarbeidet fortsetter her i bind tre. Det store prosjektet denne gang er å bygge veier mellom de tre samarbeidende steder, den norrøne landsbyen, de innfødte og småbyen. Dette vil kreve enorme ressurser og lang tid, men vil gi store gevinster i å lette kommunikasjon og handel.

I mellomtiden dukker det opp nok en gjeng, kanskje fra fremtiden, i hvert fall fra en teknologisk mye mer avansert sivilisasjon enn noen av de andre vi har møtt hittil. De trenger absolutt hjelp for å klare seg gjennom vinteren, men forventer at naboene skal stille opp uten at de selv skal behøve å gjøre noe som helst, siden de åpenbart er det overlegne folkeslaget. Dessuten er de vegetarianere og nekter å spise kjøtt. Dette skaper problemer, og i slutten av bindet er situasjonen fortsatt ikke helt avklart.

Så er det bare å vente på neste bok. Det tar sikkert ikke så lang tid.

 

RA 10/2026

torsdag 1. oktober 2026

Sean McMullen: Before the Storm (2007) og Changing Yesterday (2011)

To spesialsoldater reiser tilbake i tid til Melbourne år 1900 for å hindre det tyske attentatet mot åpningsmøtet i det australske parlamentet som ble utgangspunktet for hundre år med grusom og ødeleggende krig mellom Det tyske keiserriket og Det britiske imperiet. For å gjennomføre planen samarbeider soldatene med tre lokale ungdommer. Våre helter lykkes, men det viser seg at fremtidssoldatenes minner om hvordan krigen startet dermed også blir endret. Så de må gjennomføre nok en aksjon for å oppnå målet sitt. Men selv da er det ikke slutt. Det andre bindet handler om hvordan de etter mye om og men setter en stopper for det mest ambisiøse forsøket på å starte krigen.

Underveis har det skjedd mye. Intrigen er mer innviklet enn den virker ved første øyekast. Alle hovedpersonene blir fristet og satt på prøve – en prøve ingen av dem egentlig består. Noe som er med på å skape forviklinger og bidrar til god, gammeldags eventyrstemning, akkurat som i en engelsk guttebok skrevet i tiden handlingen er lagt til.

Tonen er til å begynne med småhumoristisk, med en ganske nedlatende fortellerstemme. Det endrer seg gradvis, når handlingen blir mer komplisert og noen av personene utvikler seg litt. Men volden er hele tiden virkelig, og står ofte i kontrast til stemningen i bøkene ellers. Mange av kvinneskikkelsene er sterke, på godt og vondt (du behøver hverken være snill eller smart for å være sterk). Jeg nevner dette kun fordi det gjelder kvinnene i boken i merkbart større grad enn mennene, selv om den ene av de mannlige ungdommene etterhvert blir en mer dominerende hovedperson og er ved siden av en av soldatene den eneste som viser en grunnleggende utvikling og modning som person.

Bøkene er gøyal tidtrøyte, men selv om det er antydninger om at hovedpersonene har en interessant fremtid, er det greit at fortellingen slutter der den gjør.

McMullen er en av Australias ledende science fiction- og fantasyforfattere. Han har skrevet en god del ungdomslitteratur – slik som disse bøkene. Men hovedverket er nok den postapokalyptiske Greatwinter-trilogien (Souls in the Great Machine (1999), The Miocene Arrow (2000), Eyes of the Calculor (2001)). I hvert fall de to første bindene er både fascinerende og meget gode, og bør absolutt leses.

RA 10/26