Liv Margareth Alver intervjuet til Norcon 11 (1992)

Ni elver og syv fjell

Liv Margareth Alver intervjuet i programboken til science fiction-kongressen Norcon 11, Oslo 7.-9. august 1992

–En av inspirasjonskildene til Nielvsdalen, min bok fra 1988, var diskusjonen som gikk i fantasy–miljøer i utlandet på den tiden. Hvor mange keltiske fantasiromaner trenger vi? Er det ikke på tide at forfattere fra et land bruker sitt lands tradisjoner og historie littegrann aktivt innen denne litterære sjangeren også? Det syntes jeg hørtes veldig interessant ut.

Dessuten så tente jeg virkelig på dette med å lage jern.

Jeg oppdaget at dette var kunnskap som folk flest hadde for hundre år siden. I dag er det de aller færreste som aner hvordan dette skjer. Vi har sett et jernverk fra utsiden og så kommer det en gaffel ut, ikke sant?

Metallurgien var en maktfaktor i eldre samfunn. Kongen var gjerne både prest og smed. Den som kunne lage våpen og nyttige redskaper, kniver for eksempel, og beherske denne teknologien av jern, ble sett på som både trollmann og magisk. Faktisk ble teknologien i helt gammel tid holdt hemmelig fordi den gav makt. For en bok det kunne blitt, tenkte jeg. Det kunne vært skikkelig gøy å skrive, ikke sant? Så klemte jeg til. Og den ble ganske vellykket har jeg hørt. Jeg er bra fornøyd med den selv.

Liv Margareth Alver, æresgjest på Norcon 11, utgav i løpet av 80–årene fire science fiction– og fantasyromaner. Hun ble født i Oslo i 1955, men har siden gjort bergenser av seg.

–Min far er vestlending, født på en gård i Lindås, nord for Bergen, og han ville helst være på Vestlandet. Min mor er engelsk/tysk, og første gangen hun så denne delen av Norge, gjorde hun som så mange andre – både nordmenn og utlendinger – hun forelsket seg.

Far fikk jobb i Bergen. Jeg var fire år da vi flyttet. Og her har jeg blitt. Sånn går det.

Jeg har mellomfag i historie og et grunnfag i religionsvitenskap. Lenger kom jeg ikke med studiene. Hver gang det nærmet seg eksamen, var det å lese korrektur på en bok som skulle ut. Kombinasjonen gikk ikke fullt så bra som man skulle tro. Men jeg har nå lært noe i hvert fall.

Egentlig kom jeg inn på universitetet ganske sent. Jeg var passert 25 da jeg begynte å studere. Før det drev jeg endel med tegning og maling, og gikk faktisk maler– og dekoratørlinjen på yrkesskolen. Og et år malerskole, en forskole til kunst– og håndverksskolen.

–Driver du fortsatt såpass seriøst med tegning og maling?

–Nei, nå blir det for moro skyld. Egentlig hadde jeg jo mest lyst til å bli maler, men så kom jeg ikke inn på kunst– og håndverksskolen på tredje forsøket og begynte å skrive for alvor i stedet. Det har jeg jo alltid gjort som hobby. Jeg har holdt på siden jeg var barn med å lage fortellinger og tegne og lage masse kart og sånt. Det var kjempegøy.

–Og er det fortsatt? Jeg har nettopp lest din andre bok, Natten har fire måner Der er det et ganske forseggjort kart.

–Ja, og det finner du i to av de andre også, i Nielvsdalen og i barneboken som jeg skrev, Roland. Der var det min mor som tegnet kartet, og hun illustrerte den og. Det var ganske vellykket. Det er også hun som har tegnet coveret på Nielvsdalen. Et familieprosjekt, kan man si. Har man en god illustratør i familien, så må man benytte seg av det.

–Er du også en av dem som begynte å lese science fiction tidlig?

–Ja da. Jeg tror jeg begynte da jeg var i tolv års alderen. Men eventyr har jeg jo lest hele tiden. 1001 natt og sånne ting. Jeg var ganske tidlig borti Tolkien, selvfølgelig.

Men den store favoritten min oppdaget jeg ikke før på slutten av 70–tallet engang, eller litt senere, jeg husker ikke helt. Den store aha–opplevelsen når det gjelder fantasy den fikk jeg når jeg leste Nightwings av Robert Silverberg. Han er min absolutte favoritt. Og Nightwings er den beste av hans bøker, etter min mening.

–Hvorfor Silverberg?

Nå går jeg sikkert ut på viddene, men jeg fikk lyst til å utdype det litt. Silverberg har en sånn voldsom fin på–jorden måte å skrive på. Han har et språk som er både enkelt og sterkt, og som ikke farer opp under tretoppene, for å si det sånn. Han lar seg ikke forføre til å dra helt ut når det gjelder både språk og handling. Det er som oftest temmelig jordnært det han skriver, selv om det er fantastisk.

Har du lest den boken hans om disse fire gærne studentene som drar ut i ørkenen i Amerika for å bli udødelige, Book of Skulls? Det er jo en fullstendig latterlig historie, den er jo dødsenkel på alle punkter. Men faktisk en god roman, synes jeg. Den dreier seg om det Silverberg hele tiden er opptatt av, nemlig menneskets utvikling fra et jordbundet stadium til en dypere forståelse av seg selv og sin plass i verden. Alle bøkene hans har det som grunntema, egentlig.

Særlig er jeg fascinert av måten han bygger opp historiene sine. Han er etter min mening en mester når det gjelder å skrive visuelt, å lage bilder. Endel forfattere får ikke det til uten å få fullstendig orddiare på PCen sin uansett hvor mye de holder på.

–Silverberg skriver også fantasy. Har du lest noe særlig av det eller nyere fantasy ellers?

–Jeg har lest lite fantasy de siste par årene, for jeg har inntrykk av at mesteparten av det som kommer fra Statene nå er sånn herre "The Wench and the Whimsical Wizard". Og etter at du har lest fem slike begynner du å bli lei. Det blir sånn veldig søtt. Cute.

Jeg fritar engelskmannen Pratchett, selvfølgelig, fordi han lager en parodi på hele greia. Og på omtrent alt annet. Som parodi er det helt greit. Men ellers blir det voldsomt selvhøytidelig, søtt og klisset og romantisk og liksom sånn "Wow! Magic!" Da blir jeg dårlig. Jeg synes fantasy har gått mye av sporet på grunn av det der. Det kjeder meg.

Men det var jo ikke det vi skulle snakke om ...

–Er det andre science fiction– og fantasyforfattere du har vært opptatt av?

–Ja, faktisk. Av de jeg har likt opp igjennom er gamle Fredric Brown. Du har dessuten Marion Zimmer Bradley. Og jeg har jo selvfølgelig tygd meg gjennom både Douglas Adams og endel Terry Pratchett, samt The Stainless Steel Rat. Jeg har veldig stor sans for satire. Satire på den måten, det får du ikke her hos oss. Like lite som du får skikkelig magisk realisme. Vi har et samfunn som er så åpent at folk i grunnen kan si det som passer dem uten å bli forfulgt for det.

Den virkelig store fantastiske litteraturen oppstår helst der hvor du har diktatur og stor ufrihet. Det er nå min teori.

Se bare på russisk sf fra Sovjets glansdager. Det var en måte å si sannheten på uten å bli hengt for det, ikke sant? Så lenge det du skriver er en fabel, er det ikke en direkte kritikk av samfunnet. Den søramerikanske fantastiske litteraturen går på mye av det samme. Det har jo vært spurt endel hvorfor vi ikke har den type litteratur i Norge. Det er rett og slett fordi det ikke har vært nødvendig å ha den. Her kan man skrive politisk direkte, uten å bli kjørt vekk i natten og skutt.

–Du har skrevet SF og fantasi. Og nå skriver du historiske romaner. Det har vært sagt at disse genrene dekker samme behov. Springer de ulike delene av ditt forfatterskap ut fra samme interesse?

–Du kan trygt si at det er ting jeg er blitt interessert i på forskjellige måter Jeg mener naturligvis at historie og kunnskap om menneskets gjøren og laden og deres tro og alt dette her er veldig viktig å ha når du skal forsøke å lage en fabel. Da jeg begynte å skrive var det sf jeg hadde lyst til å skrive.

De første to bøkene mine er jo også science fiction. Oora og Gaios, utgitt i Gyldendals Luna–serie i 1982, har navn etter de to hovedpersonene, en jente fra et "primitivt" rytterfolk, og en ung mann fra en verden som ligner vår med sine maskiner og sitt byråkrati. Det var en kjærlighetsroman.

I 1984 kom Natten har fire måner, en roman fra samme sf– "univers" om kampen mot en gal diktator, en mann som dessverre har så altfor mange levende modeller i vår verden.

Men så fikk jeg problemer med å få utgitt oppfølgeren til bok nummer to. Den har jeg liggende en eller annen plass. Gyldendal mente den var ikke slik som de ville ha den. Da var jeg møkka lei. Natten har fire måner hadde jeg skrevet åtte–ni ganger eller noe sånt før den ble utgitt. Jeg holdt på med den i over fem år, og trengte å gjøre noe annet en stund. Det ble en barnebok, Roland. Som et eksperiment. En ridderroman, historien om kokkegutten som dro ut for å stanse borgerkrigen som holdt på å utslette hjemlandet hans. Det var mitt første skikkelige møte med middelalderen. Så fikk jeg lyst på å prøve noe annet igjen mens jeg ventet på hva jeg skulle gjøre med fortsettelsen på Natten har fire måner. Og da skrev jeg Nielvsdalen, som er norrøn, og utkom på Eide i 1988.

–Hvorfor begynte du med Hanseatene?

–Vel, så skjedde jo det som ofte skjer med folk, da, som studerer og skriver samtidig og bruker for lang tid på studiene. Bunnen datt ut av økonomien. Plutselig var jeg sosialklient. Og så rente jeg på en sånn herre saksbehandler på sosialkontoret som sa at jeg burde finne meg et annet yrke. Det var ikke deres jobb å ta seg av kunstnere som ikke fikk det til, sa han. Det føltes ikke så veldig gøy. Men jeg tenkte med meg selv at de ikke skulle få gleden av å trekke meg inn i noe som jeg egentlig ikke hadde lyst til å gjøre.

Tidligere hadde jeg på fleip snakket med noen venner om kanskje å skrive noe kliss for å tjene penger på det. Og så fikk jeg kontakt med Bladkompaniet. Først hadde jeg lyst til å skrive om vikinger, og få inn litt mer magi og sånne greier. Men de spurte om jeg hadde lyst til å skrive om middelalderen i Bergen istedenfor. Siden jeg jo satt i Bergen og hadde litt historie som bakgrunn.

Ja, det kunne jo være interessant å gjøre, tenkte jeg, og det viste seg faktisk at det var forferdelig spennende. Selv om det å skrive populærlitteratur ikke er det jeg har lyst til å gjøre resten av livet, synes jeg det er ok som jobb. Man må innse det faktum etterhvert at det er ikke alle som skriver fantasy og science fiction som klarer å leve av det. De aller fleste forfatterne her i landet har jo jobb ved siden av. Det hadde ikke jeg. Som den tullingen jeg var så hadde ikke jeg nok utdannelse til å få meg noen skikkelig jobb, og arbeidsledigheten slo ut i Bergen tidligere enn den gjorde mange andre steder. Så jeg sa ja takk til å skrive Hanseat–bøkene og har nå skrevet tolv stykker. Egentlig er det ganske ålreit. Og det er deilig å vite at du tjener penger på et hederlig arbeid.

–Det er ikke noe særlig seriøst i forhold til de tidligere bøkene dine.

–All litteratur har sitt bruksfelt. Denne litteraturen er øremerket – det er underholdning. Det er for at folk skal slappe av og koble av. Det skal ikke være for vanskelig, det skal være ganske lett men samtidig godt. Jeg leste i Dagbladet igår om en eller annen forsker som mente at populærlitteraturen var dårlig og skadelig og i det hele tatt, at litteraturforskerne burde begynne å ta den på alvor fordi at den var såpass dårlig og ga sitt unge publikum feil ting. Problemet er at hun hadde tatt utgangspunkt i Margit Sandemo. Det finnes jo så enormt mye mer populærlitteratur enn Margit Sandemo. Og det går jo an, tross alt, for en forfatter å prøve å gjøre noe som er hederlig selv om det er populærlitteratur. Jeg skal imidlertid tilføye at jeg ikke alltid er like begeistret for å vite at jeg har lesere ned i tolvårsalderen når jeg skriver om rå vold og sånne ting. Men jeg kan ikke hindre folk i å lese bøkene heller.

–For oss som står utenfor fremtrer Bergen som et litt særeget sted, med en egenartet kultur og stor bypatriotisme. Er det en av drivkreftene bak Hanseatene?

–Jeg har nok ikke lokalpatriotiske følelser på den måten. Men jeg er veldig fascinert av det at dette har vært by helt siden l000–tallet, og at det har vært by på den europeiske måten. At det faktisk har vært en by som har vært betydningsfull utover landets grenser. Men Bergen idag kan man jo egentlig ha et mer avslappet forhold til. Det er en pen by når det er fint vær. Bergenserne oppfører seg littegranne annerledes enn folk i endel andre byer i dette landet, men hva venter man egentlig?

–Du har allerede skrevet tolv bøker i Hanseat–serien, og det kommer ut en ny en jevnt og trutt annenhver måned. Blir dette en evighetsserie?

–Det får tiden vise. Foreløpig ser det ut som om dette kan være jobben min i noen år fremover. Det jeg har tenkt å gjøre, er å skrive endel ting innimellom. Kanskje jeg endelig en dag får muligheten til å skrive fortsettelsen på Natten har fire måner. Jeg har skapt et univers og det vil jeg gjerne få sjansen til å bruke engang, ikke sant? Det er veldig dumt at det bare skal ligge der og støve ned. For det er mange gode ideer der, tror jeg.

–Har du flere skriveplaner?

–Jeg har begynt på en fantasyroman som kanskje kan bli til noe. Der går jeg i den norrøne retningen igjen.

–Du antydet i begynnelsen av intervjuet at det var blitt for mange fantasiromaner med utgangspunkt i keltisk mytologi. Men skrives det ikke nesten like mye med norrøn bakgrunn?

–Det er riktig det. De har imidlertid gjerne tatt utgangspunkt i Snorre. Men Snorre var tross alt kristen og han skrev om et hedensk Norden utfra slik som en kristen oppfattet det. Og det han skriver om de tidligste tidene, er lenge etter og allerede såpass nedsyltet i myter og forvanskninger at det blir annerledes enn hvis du prøver å gå tilbake igjen til før Snorre.

Mange av utlendingene som bruker norrønt materiale går inn i det fra en litt annen vinkel enn det jeg tror norske forfattere ville gjort hvis de tok for seg de samme tingene. Det er litt mer amerikanisert hele greia. Selv om vi lever i et land som mange kaller Amerikas 50. stat eller 52. stat, har vi tross alt et litt annet forhold til både fortiden vår og vikingene og det norrøne enn amerikanerne har. Det hadde vært spennende å se folk gjøre mer som er norskinspirert, som ikke er helt gjengs anglo–amerikansk science fiction og fantasy.

–Finnes det noen eksempler på det du mener med norskinspirerte ting?

–Det mest norske jeg egentlig har sett er vel det Willy Ustad har forsøkt seg på. Huldrene og dette her det har vi jo veldig levende tradisjoner på.

–Og det er jo ekte SF attpåtil ...

–Ja, han lager jo sånne fantastiske teorier på saker og ting. Jeg har også sansen for Ingar Knudtsen sine amasoner, selv om de jo ikke er nordiske eller norske på den måten. Men han har tross alt sin norske bakgrunn og bruker den. Og Kalis sang, den var morsom. Han er litt strøken av og til, den gode Ingar. Det er en god del folk her i landet som absolutt er på vei en eller annen plass i det de skriver. Det som er veldig synd, det er at du skal nesten helt til Bringsværd for å bli tatt alvorlig når du skriver den typen litteratur. Det er ingen som helt har vokst fra den sosialrealistiske bølgen.

–Du har fortalt at du som så mange andre norske sf–entusiaster har lest mest engelskspråklig science fiction og fantasy, og ikke egentlig så mye norsk. Hva har du å si til det?

–Det har vært en tilfeldighet at jeg ikke har lest mer norsk sf. Det var jo ikke så mye sf på norsk da jeg begynte å lese. Og jeg må innrømme at jeg foretrekker faktisk fremdeles å lese på engelsk. Det er mer å velge mellom. Ikke at det som er skrevet i Norge har vært dårlig, jeg har faktisk lest endel av det etterhvert som jeg er blitt gjort oppmerksom på at det fantes. Men det er fremdeles en ny sjanger her i landet, og vi har fortsatt noen barnesykdommer. Vi trenger å finne vår identitet og balanse slik at det vi gjør ikke blir norske kloning er av utenlandsk litteratur.

–Da du debuterte, var det omtrent samtidig med endel andre norske kvinnelige forfattere av fantastisk litteratur. Like etter kom Den internasjonale kvinnebokmessen på Blindern i 1985 hvor fantastisk litteratur ble sterkt markert. Samtidig kom satsingen til foreningen Morgana. Profileringen av disse ting skapte et visst inntrykk av at det var en gryende feministisk tilstedeværelse i norsk fantastisk litteratur. Følte du det slik?

–Jeg ser ikke på meg selv som en kjønnsbestemt forfatter, hvis det er det du mener. Hvis du skriver kvinnelitteratur eller mannslitteratur, så kan du komme dragende med det der. Men hele resten av gjengen, de er jo forfattere, og ståstedet deres er like mye avhengig av hvilke opplevelser de har hatt og hvem de er som hvilket kjønn de har.

Når du snakker om en forfatter, kommer kjønnet i annen rekke, mener jeg. Det du har er mennesket. Opplevelsene som former mennesket. Tankene som former mennesket. Og dermed forfatteren. Ikke kjønnet. Kjønnet har jo selvfølgelig innvirkninger på det andre, men det er ikke det viktigste.

Når det gjelder amerikansk science fiction nevnte jeg her for en liten stund siden at det er blitt veldig mye av de der cute greiene fra kvinnelige fantasyforfattere. Jeg tror at det har med amerikansk opplevelse av hva det vil si å være kvinne å gjøre mer enn det egentlig hadde behøvd å ha, hvis du skjønner hva jeg mener. Fantasyen i Statene er blitt kvinnens gebet og jeg mener at når du får en fokuseringen på at dette er en kvinnelig forfatter, så mister du littegranne av helheten. Det er ikke kjønnet som er viktig, jeg synes det er viktig hva forfatteren har gjort.

–Og det du har gjort, føler du at du har fått god respons på det?

–Oora og Gaios ble ganske godt mottatt. Det var jo en typisk litt søt bok da, men jeg hadde inntrykk av at folk likte den. Den andre, altså Natten har fire måner, som jeg selv mener er den viktigste, den viktigste for meg personlig, den led under det at den var bok nummer to. Hvis du har fått en god mottakelse på første boken, så klarer du ikke å følge opp, nesten uansett hvor god bok nummer to egentlig er. For da har gjerne folk, kritikere og sånn, gjort seg opp en mening om hvordan den burde være. Det jeg synes er viktig for meg, det er at Natten har fire måner faktisk er den jeg skrev først. Oora og Gaios, som kom ut først, var egentlig en spin–off av Natten har fire måner. Men i løpet av de fem år det tok å skrive bøkene forandret jo begge seg ganske drastisk.

Også da jeg skrev Roland fikk jeg kjempefin respons. Det kommer folk fremdeles til meg og sier at de leser den sammen med ungene sine når de sitter i sengen om søndagen og skal kose seg.

Nielvsdalen har også fått veldig god mottagelse. Egentlig har jeg vært heldig sånn. Jeg har tydeligvis ikke tråkket noen for hardt på tærne underveis, og jevnt over fått pene kritikker.

Med Bergens–serien har det vært litt annerledes, selvfølgelig. Det er en skjebne all populærlitteratur får. J eg er blitt slaktet nord og ned, men salgstallene viser noe helt annet enn det kritikerne sier. Så jeg er blitt ganske tykkhudet når det gjelder kritikk.

–Hvordan har responsen på dine bøker vært fra science fiction–fans?

–På grunn av at jeg har bodd i Bergen har jeg jo ikke akkurat hatt så mye å gjøre med science fiction–miljøet i Norge. Det var noe jeg først fikk etter 1985, etter Den internasjonale kvinnebokmessen på Blindern det året. Da fikk jeg en viss kontakt med fandom. Og så har jeg jo vært på en Norcon før. Da fulgte jeg littegranne med. Og jeg vet ikke, jeg syntes science fiction–miljøet virket litt snevert. Men alle samlinger av folk med litt spesielle interesser i dette samfunnet blir gjerne litt snevre. For utenforstående, selvfølgelig.

Men det var hva slags mottagelse mine bøker har hatt i fandom vi snakket om. Jeg har nå hatt på følelsen at jeg ikke har fått noen særlig mottagelse i det hele tatt, før Nielvsdalen kom. Da fikk jeg god kritikk i Sirius, riktignok to år etter at den var kommet ut. Det var veldig kjekt og smigrende og koselig. Du vet det er jo gøy når det finnes et sf–miljø å bli tatt alvorlig der også. Og jeg synes det er et fantastisk kompliment å bli invitert til denne kongressen.

 

Intervju ved Rolf Andersen, sommeren 1992