James Morrow: This is the Way the World Ends (1986)

Terrorbalanse 

Det går an å tjene store penger og få stor heder i ledende kretser ved å skrive moteriktig, og en stund mistenkte jeg at det var utelukkende det James Morrow var ute etter i This is the Way the World Ends. Som man kanskje kan forestille seg, handler den om hva som skjer når atomkrigen bryter ut, og hvor fælt allting blir. Det er ikke egentlig pent å flåse om slike ting, men dere vet hvordan det er: Vi lever ikke i en ideell verden, og terrorbalanse er på en viss (om enn utålelig) måte mer beregnelig og mindre farlig både for verdensfreden og vår egen fremtid enn den grenseløse naivitet som sier at ensidig nedrustning automatisk vil få motparten til å bli snill.

Siden flertallet av oss nå mener nettopp det i en eller annen form, er målet på hvor vellykket en debattbok med sterk brodd mot atomvåpen er, i hvilken grad den greier å ta disse innvendingene på alvor og behandle saken såpass realistisk og fair at man føler at motpartens synspunkter blir tatt alvorlig. Altfor mye argumentativ litteratur blir svekket av at forfatteren enten ikke forstår hva som motiverer motparten, eller av at man ikke fører et språk som er sterkt og engasjerende nok til å overbevise. Til å begynne med fryktet jeg at Morrow hadde gått i begge feller. Dessuten skjedde det så mye mystisk.

George Paxton er hvermann og hovedperson, lykkelig gravstensgravør i en småby i Massachusetts. Regjeringen reklamerer for en beskyttelsesdrakt mot de fleste følger av atomkrig. Sivilforsvaret ligger nede, og nå skal det rustes opp. Draktene blir etterhvert svært populære, du blir sett ned på om du ikke bruker dem hele tiden (upatriotisk, o.l.). Som man skjønner fungerer dette veldig greit som et bilde på å kapsle seg inn i sin egen forestillingsverden og ikke la seg affisere av virkeligheten. George vil gjerne ha en drakt til datteren, men det koster penger og George er ikke rik. Gjennom å gjøre en mystisk eldre dame en tjeneste, får han imidlertid en spesialmodell av en beskyttelsesdrakt, i en svært underlig butikk, mot å undertegne en erklæring der han påtar seg sin del av ansvaret for rustningskappløpet og evt. påfølgende atomkrig.

Mens han er på vei hjem, blir det ingen trodde plutselig virkelighet. Og det viser seg at draktene overhodet ikke fungerer. Hele veien i boken blir våre og bokpersonenes perspektiver bokstavelig talt sprengt på lignende fæle måter. Skildringen av hvordan hjembyen ser ut etter at bombene faller, er noe av det grusomste jeg har lest. Ikke fordi Morrow spruter med ketchupen, men fordi han er god nok forfatter til på forhånd å ha passet på å identifisere oss med personene og stedet.

Alle dør, bortsett fra George, som blir fisket ut av et helikopter og våkner til live igjen i en ubåt, sammen med noen få andre som er blitt reddet; en politiker, en offiser, en diplomat, en vitenskapsmann. Her skjer det svært mye merkelig, før det gradvis går opp for oss at de overlevende er blitt kidnappet av menneskehetens etterkommere, som nå aldri vil bli født. De ønsker å stille sine forfedre for retten for forbrytelser mot menneskeheten. Våre etterkommere oppfører seg ikke alltid hverken pent eller rettferdig; men de er, som de selv sier, ikke gode, men uskyldige.

Historien griper i all sin usannsynlighet merkelig fatt i deg. Her foregår der en ærlig og balansert diskusjon mellom determinisme og fri vilje samt deres medfølgende håp eller fortvilelse anvendt på atomvåpentrusselen. Enkelte steder føler man at Morrow er i ferd med å skeie ut, spesielt ved å hente inn vitnemål om "hvordan det ville ha gått" for å rettferdiggjøre et bestemt syn på atomvåpen idag. Men han redder seg inn, såvidt, og man føler at den endelige dom ikke bare er bygd på rimelig rettferdige premisser, ut fra alle syn, men at resultatet greier å sprenge den etterhvert nokså sterile konfrontasjonen mellom de to tradisjonelle syn på saken. Det er dette, sammen med skildringen av hovedpersonen som gjør boken til noe mer enn nok et gjest i atomvåpendebatten.

Men det er ikke bare fremtiden som er sint på oss, vi som blir stilt for retten sammen med George Hvermannsen. Også fortiden er blitt utslettet i og med atomkrigen, og også våre forfedre reiser seg mot oss. Alt dette opplever George, som er den eneste av de tiltalte som etterhvert forandrer sine meninger om saken. Ikke at han i og for seg godtar at han fullt ut skal være skyldig, men han får en økende forståelse for deler av motpartens syn: Nedrustning er usannsynlig vanskelig, og verden er vanvittig vanskelig å forandre. Men det er ingen unnskyldning for å Ia være å prøve. George har vært med på å la det onde skje.

Bokens budskap er ganske tydelig, men kan ikke i og for seg oppfattes som en billig appell om å engasjere seg i nedrustningsarbeid på premissene til eksisterende anti–atomvåpenbevegelser; også deres synsfelt er begrenset og forfeilet. This Is the Way the World Ends rører deg dypt. Den vil nok provosere alle, er meget godt og innsiktsfullt skrevet, og kommer til å bli diskutert lenge. I motsetning til noen bøker som blir snakket mye om, er denne verdt det. Den kommer nærmere en realistisk diskusjon av våre valg overfor atomkrigtrusselen enn det meste annet.

Rolf Andersen