Fr. Rolfe, Baron Corvo: Hadrian the Seventh – A Romance (1904)

Pave for sin hatt

Siden det nå skal velges en ny pave, passer det kanskje med en  bokomtale av denne - ehem - "klassikeren":

George Arthur Rose har tross gjentatte forsøk blitt nektet å bli viet til katolsk prest. Selv mener han det er på grunn av grove feil, misforståelser, tildekning og senere løgn og tyveri hos kirkelige myndigheter.

Så langt er beskrivelsen av Rose forbausende lik med hvordan Rolfe selv oppfattet sine problemer med å bli prest (hvilket han da heller aldri ble). Forskjellen ligger i det som skjer etterpå. En biskop som er den eneste som hele tiden har trodd på ham, kommer på besøk i følge med sin overordnede – erkebiskop og kardinal. Denne innser nemlig nå at han har tatt feil av Rose hele veien, og angrer bittert. Klart Rose skal ordineres! Midt oppi dette dør paven, og kardinalen tar med den nyordinerte Rose som sin kapellan til Roma, der den nye skal velges.

Boken åpner med korte nyhetsmeldinger som illustrerer den usedvanlig spente verdenssituasjonen. Etterfulgt av side opp og side ned om Roses sinnsstemning, stivsinn, grublinger, standhaftighet og tendenser til hovmod på grunn av sin situasjon.

Denne boken er langtfra den eneste som handler om konklave og pavevalg, men det må være den mest spesielle. Som vi vet av både virkeligheten og disse bøkene (noen til og med filmatisert), kan uventede ting skje når kardinalene er lukket inne. Konklavet er denne gang usedvanlig fastlåst, ingen av kardinalene kan samle nok støtte. Alt dette, med de tilhørende ritualer, beskrives inngående. Men så - gjennom en serie temmelig usannsynlige og ikke alltid like nøyaktig beskrevne begivenheter, blir Rose valgt til ny pave, med navn etter den eneste tidligere engelskmannen i Peters stol. (En digresjon: I James Blishs anerkjente science fiction-roman «A Case of Conscience» møter vi paven, som er norsk og bærer navnet Hadrian VIII. Blish har sikkert lest Rolfe.)

Og Hadrian nøler ikke. Her skal det Ordnes Opp. Alt som er galt i kirken skal nå rettes på. Helst med en gang. Forfatteren hadde jammen sine meninger om dette, og overraskende nok viser det seg at den nye paven er enig med ham.

Her tar ønsketenkningen til Rolfe overhånd. Det starter med forenkling av ritualer rundt innsettelsen og en overdetaljert beskrivelse av hvordan Hadrian beordrer en mer nøktern standard i paveleiligheten.

Deretter handler det om å sørge for at kirken ikke har noen verdslig makt eller rikdom som kan friste vekk fra den smale sti. Overdådige kirker er ikke noen vits, spesielt når vedlikeholdskostnadene sluker penger som kan brukes til bedre ting. Prester som er for marinert i mammon (og det gjelder ganske mange) bør fjernes. Det er også mye annet han griper fatt i. Den nye paven snakker rett ut og sier det som han ser det.

Hadrian lar det også skinne klart igjennom at engelskmenn (for all del ikke briter) er det førende og fornuftigste av alle folkeslag og andre bør rette seg etter deres eksempel. Det er derfor han gir seg i kast med å ordne opp i verdenssituasjonen og konfliktene mellom europeiske stormakter.

Som man kan tenke seg, vekker denne reformiveren motstand. Handlingen videre belyser byråkrati, kulturforskjeller og politikk innad i kirken og i interaksjonen mellom kirken og verden.

Satirisk snert og et småstyltet språk gjør sammen med forfatterens fordommer, heftige engasjement og tidvise humor boken iblant fascinerende å lese. Skjønt noen ganger går det tregt – alt er ikke godt skrevet, språket blir iblant litt for mye av det gode og noen av beskrivelsene, vel... Likevel er dette en gøyal og faktisk delvis lærerik bok.

RA mai 2025

 

  

Jasper fforde: Early Riser (2018)

Vi skal ikkje sova bort vinternatta

Om vinteren går folk i hi. Det har de alltid gjort. Når våren kommer, våkner de fleste til liv igjen og verden går videre. Men ikke alle sover. Noen må holde seg våkne og passe på at dormitoriene fungerer. Andre vokter mot farene som lurer fra vær og vind og andre mennesker: Verdige og uverdige søvnløse, drømmere, tyver, zombier og villfolket med sine utsøkte manerer men blodtørstige hang til kidnapping og frimerkesamling.

Vår helt Charlie blir tilfeldig rekruttert inn i vokterkorpset og må lære å hanskes med den våkne vinterverdenen. Det starter litt sakte, men snart vikles både vi og Charlie inn i en spennende og skummel oppdagelsesferd

Dette er moderne tider, så naturligvis forsker vitenskapen på hele fenomenet. Et stort farmasøytisk firma har utviklet et middel som hjelper til å undertrykke drømmer. Dette er viktig, for drømmer under dvalen tærer på energilageret og kan i verste fall føre til at man dør av sult under søvnen. Et virkelig utmerket nytt legemiddel som merkbart senker dødeligheten, men ganske dyrt. Og så er det en bivirkning: Noen få brukere våkner om våren med tom hjerne, i praksis en slags harmløse zombier.

Legemiddelfirmaet tar seg av mange av disse individene, og omskolerer de mest oppegående til enkle, repetitive oppgaver - mens de som det står verre til med blir evaluert for bruk til organtransplantasjoner. Firmaet holder naturlig nok mest mulig tett om dette. Charlie blir dratt med i arbeidet til de som prøver å avsløre hva firmaet holder på med.

Og mens dette skjer hører Charlie fra stadig flere om en drøm som åpenbart mange mennesker har hatt og som virker som om den kan ha ganske farlige konsekvenser. Hvor kommer den fra, og hva slags virkning har den egentlig?

Med sitt språklige overskudd, mørke humor og iblant absurd detaljerte verdensbygging, driver fforde gjøn med byråkratiet, giftig bedriftskultur og velkjente britiske fenomener og holdninger.

fforde er mest kjent for sine Thursday Next-bøker, der vår verden (eller rettere sagt hans alternative verden) og fiksjonsverdener griper inn i hverandre. Noen av disse er glimrende, og antagelig en bedre introduksjon til forfatterskapet enn denne boken. (Jeg anbefaler Lost in a Good Book hvis du kun skal lese en.) Men også Early Riser er både tankevekkende, morsom, smågal og underholdende. Og, i bunn og grunn, dystopisk.

RA/2020

Somtow Sucharitkul: Aquila in the New World, Aquila and the lron Horse og Aquila and the Sphinx (1983-1988)

Å leke romer og indianer 

Det glade vanvidd er det alltid givende å gi seg i kast med, og takk og pris finnes det endel prima eksempler innen SF. Langtfra alle forsøk er imidlertid vellykkede, og selv de som får der til, pleier å miste grepet etterhvert. La oss ta som eksempel Douglas Adams' Hitchhiker–fortellinger, som ble stadig mindre morsomme, selv om det utmerket går an å argumentere for at fjerde bok i trilogien, So Long and Thanks for All the Fish, som bok betraktet er den beste av dem alle. Humor i seg selv og alene garanterer nemlig ikke suksess i det lange løp.

Jeg mener ikke med dette å si at bøkene nødvendigvis er dårlige, eller at man ikke godt kan lese dem. Det er som med bamsemums: Kjempegodt i seg selv, men neppe det som bidrager hverken til sindets munterhed eller almen velvære dersom det er det eneste man spiser, eller om man tar for mye i samme jafs. Variasjon er nødvendig, også i litteratur. Dessuten er for mange egentlig næringsløse, skumfylte bamsemumsbøker av det onde selv om kostholdet ellers er næringsrikt og godt. Noen typer bøker – akkurat som noen typer mat – er kun meningsfulle hvis de nytes i begrensede mengder og ikke altfor ofte.

Selvfølgelig går det an å le rått av dette, og si at ditt bamsemums er min brokkoli. Men det er bare ikke sant. Det er sjelden på seg selv man ser skadevirkningene. At altfor mange medmennesker – som holder på med de samme eller lignende greier – åndelig sett er blekfete og med slapp holdning, det er imidlertid et faktum vi iblant reflekterer over i våre stille sinn, både du og jeg, eller hva?  Dette er ikke ment som et forsøk på å si hverken at folk som leser humoristiske bøker er dumme (jeg gjør det jo selv), eller at vi alle burde være åndssnobber, for tomhet ikledd hovmod pluss innviklede og moteriktige kostymer er langt farligere. Man bør gjøre det man vil og liker, men tenke på at det fra tid til annen objektivt er bedre ting å foreta seg enn å lese likegyldig skjønt småmorsom litteratur.

Det som her er skrevet er både riktig og viktig, men jeg skjønner ikke helt hvordan jeg viklet meg inn i det. Dette startet nemlig som en anmeldelse av noen bøker av Somtow Sucharitkul. Han er en av disse gode humorister i nyere science fiction som man ikke bør spise alt av med en gang, men som man helt avgjort med fordel kan nippe til fra tid til annen. Foruten morsomme bøker har han skrevet mye skrekk og en lang serie vanvittig langtrukne og kjedelige og – i ordets mest gruelige litterære forstand – meningsfulle romopera–aktige epos (bare for å vise at "alvorlige" bøker også kan være bortkastet). Men det skal vi ikke bry oss om.

For her skal det handle om Aquiliaden: Aquila in the New World, Aquila and the lron Horse og Aquila and the Sphinx. Hva ville skjedd, tror du, om romerne, ved siden av å oppdage dampmaskinen, hadde funnet sin vei til Amerika sånn ca. ved Kristi fødsel? Opplegget er egentlig helt vanvittig. Den første boken er fortalt av den ikke helt strålende romerske general Papinian, som blir sendt avgårde av keiseren for å være guvernør i rikets fjerneste provins, i Midtvesten. Livet der er kjedelig og usivilisert. Indianerne – som forøvrig er tatt rett ut av 1800-tallet – er både barbariske og urolige. For å vise at det finnes enkelte likhetspunkter med vår verden, er det særlig Apaxe–stammen helten vår har problemer med. Snart blir det imidlertid liv og røre. Den innfødte høvdingen Aquila, nå romersk senator, kommer en dag tilbake til sine hjemtrakter i toga og fjærpryd med et oppdrag til Papinian: Keiseren har oppdaget en kinesisk amulett blant skattene fra den Nye Verden, og gir sin trofaste guvernør beskjed om å finne fastlandsforbindelsen slik at handel kan settes igang. Rykter om at det riktige stedet må ligge mot syd fører romerne til amulettmakerne, etter en anstrengende reise pr. hjulbåt og til fots. De viser seg ikke å være kineserne, men olmekerne, og det holder på å gå galt. Papinian og hans følge ville blitt ofret til gudene hvis ikke de flyvende tallerkenene i siste øyeblikk hadde dukket opp og reddet dem fra toppen av pyramiden.

Allerede på dette tidspunktet begynner man å ane at dette er en verden som er gått litt av hengslene, og det blir bekreftet til gangs i neste Kina–reise, denne gang mot vest over den mektige fjellkjeden som er imperiets grense.  Her tilegner romerne seg et par nye provinser i en imponerende potlatch–seremoni, oppdager et stort og stille hav mellom seg og Kina, og treffer en verdig og vis representant for Israels tapte stammer, som nå vandrer hårete, storføttede og forvandlede på Amerikas vestkyst. Det er gjennom ham de først kommer i direkte befatning med den store konflikten mellom den grønne grisen fra det ytre rom som så til de grader har mikset ihop jordens tidslinjer, og hans motstandere i tid–rom – patruljen. I de resterende bøkene bidrar våre venner ikke uvesentlig til den grusomme fiendes fall.

Første bok er sydd sammen av separate noveller, og det merkes. Andre bok bærer litt preg av å være midten av en trilogi. Men som helhet er verket absolutt og vanvittig fantastisk. AIt skjer. Etterhvert kommer nye mennesker i forgrunnen. Andre bok er fortalt av Aquilas unge slektning Equus Insanus, som ikke finner seg til rette i Terra Nova–ghettoen i Roma, der en gang stolte indianere ligger i rennestenen mens den romerske overklasse suger deres land tomt for slike delikatesser som store kyllinger, kandiserte klapperslangehjerner, aqua cocacola og stadig mer fantastiske dyr til sirkus. Og i tredje bok er det en ung romersk adelsmann, en adoptivsønn av Papinian, som bærer byrden videre.

I denne siste boken får man med seg flyvende pyramider, androider, månens bakside, bedriftene til en dopet apaxe–høvding ved navn Hieronimus, Aquilas og Papinians innbringende nye pyramidekraftreligion basert på en blanding av den nye og den gamle verdens mystikk, og universets undergang (flere ganger).

Bøkene er fulle av in–jokes. Papinian, f.eks., er ivrig SF–leser, og setter særlig pris på klassiske forfattere som P. Josephus Agricola og denne jøden Asimauvus, selv om han ikke et øyeblikk tar på alvor hans fantasifulle beretning om at romerriket engang skal gå under for etter tusen års kaos å bli erstattet av et nytt. Eller hva sier dere til verdens åttende underverk? Dette er en kjempe–koloss ved innløpet til Terranovas største havn. Vinguden vender seg utover mot havet, og holder et beger høyt hevet i høyre hånd som velkomst til trette reisende. Siden han jo er guden for fri levned, blir verket i dagligtale omtalt som frihetsstatuen, naturlig nok. Slik er det forresten hele veien når det gjelder navn i den nye verden. De romerske/greske navn på byer høres langt mer imponerende ut enn den kjedelige engelske oversettelsen de bærer idag. Språket er poetisk og rikt, og fremmer fortellingen.

Etter at man har lest alle bøkene, skjønner man at de henger sammen, på et vis, selv om det er mye rart og forvirrende langs veien. For de som er interessert i litt annet enn stort sett ganske vellykket crazy–humor, kan man tyne ut litt visdom om kulturforskjeller, kameratskap og vennskap fra bøkene, men det er sikkert ganske tilfeldig. I utgangspunktet er disse bøkene renset for seriøsitet og alvor og slike ting som vi lever av, men som det er veldig godt å ta ferie fra iblant. Dette er det glade vanvidd, og du bør absolutt unne deg å lese bøkene en gang du føler at du trenger en dose av nettopp det. 

Rolf Andersen 

 

Melissa Scott: The Kindly Ones (1987)

Knight of the Living Dead

På Orestes har de en streng moralkodeks. Bryter man den, blir man lett dømt til døden. I gamle dager bokstavelig, nå kun i juridisk forstand. De juridisk levende – fortsatt bundet av moralkoden – kan ikke på noen måte vise at de ser at et "dødt" menneske eksisterer, ellers har de selv forbrutt seg og dødd, i juridisk forstand. Kommunikasjon kan kun skje ved hjelp av medier, som har lov til å tale både til "levende" og "døde". 

Det sier seg selv at dette er et system som vil sIå sprekker, spesielt den dagen de "døde" begynner å utnytte de "levendes" manglende evne til å "se" dem. Og det er i grunnen den eneste store svakheten med Melissa Scotts roman The Kindly Ones at hun postulerer at systemet skal ha overlevd i hundrevis av år med små forandringer, før det plutselig klapper sammen for alvor. Ellers er dette en kobboibok, ned slemminger som angriper, de få overlevende som kommer seg unna, hovedpersonene som blir plaget av alt det vonde i verden og av at det ikke er svart og hvitt, men forskjellige toner av grått. Men likevel finner ut til slutt at de har en plikt til å stille opp på den mest rettferdige siden. Og så den store kampen som fører til at de snille vinner og en ny og bedre samfunnsorden blir etablert. 

Men for all del. Boken er bra underholdningslektyre, mer spennende og bedre konstruert enn det meste som skrives av SF. Skildringene av de "levendes" og "dødes" samfunnssystem og levesett er bra. Tre hundre sider, men faktisk ikke så mye dødkjøtt. Og om Orestes er føydalsk, så er det gudskjelov ikke jordisk middelalderføydalsk, som så altfor mange andre planeter i vårt univers, etter bøkene om dem å dømme. Noen få av personene har til og med en viss dybde, de er ikke utelukkende virkemidler for å få plottet til å rulle. Ikke en SF–klassiker, men hvor mange bøker blir det? Absolutt anbefalelsesverdig tiI hverdagsbruk, som Melissa Scotts bøker i det hele tatt.   

 

RA

 

Øyvind Myhre: Møt meg i Moolawatana (1986)

Meget bra – men likegyldig iblant

Man kunne sikkert sagt masse avansert og litteraturvitenskapelig om Øyvind Myhres bøker. Det kommer nok også til å bli gjort, etterhvert. Han er en forfatter som vil bli husket lenger enn de fleste. Det betyr ikke at alt han skriver nødvendigvis er like godt. I novellesamlingen Møt meg i Moolawatana går det veldig opp og ned. Virkelig poetiske og manende samspill av naturbeskrivelse, menneskesinn og hendelsesforløp der vesentlige spørsmål blir drøftet, skifter med klossete og klisjepregede hverdagshistorier. Det virker som om nyere ting er rasket sammen med mer Iikegyldige historier som av tildels forståelige grunner ikke er blitt utgitt før. Men hva vet jeg. Det interessante er at det til tross for det lett tilfeldige preget finnes en samlende tråd. Hva som egentlig er virkelig har Myhre alltid vært opptatt av, og her slår det ut i full blomst. Finnes det noe objektivt, kan vi stole på våre sanser, did it all happen in my brain? Objektivisme mot subjektivisme. Det som faktisk er, kontra det begrensede og derfor villedende vi er i stand til å oppfatte. Dette går igjen og igjen. Fra vag, livsbejaende undring til nagende frykt og nesten ukontrollert desperasjon etter å finne ut av det. I forlengelsen kommer selvsagt diskusjonene om skjebne eller fri vilje, og om de eventuelle illusjoner vi kanskje lider av er nødvendige for å holde livets tråder vevd sammen. Vi skaper vår verden av våre ideer, erfaringer, tradisjoner og fordommer. Og her holder verdensbildet vårt på å gå i oppløsning rett foran oss. Tenk om det ikke finnes noe bak det? «Jeg er bare ikke i stand til å se noen helhet lenger – jeg ser bare enkeltdeler, uordnet som i et puslespill uten løsning. Det er min egen oppfatning som skifter, tolkningen av det jeg ser: Jeg klarer ikke lenger å tolke noe inn i det – og mer og mer tviler jeg på at det finnes noen tolkning unntatt i våre egne illusjoner.», som det står i «Nyarlathotep», en rimelig vellykket Lovecraft–aktig sak.

Ikke alle fortellingene er like dystre og skremmende. I tittelnovelIen, som sikkert kommer med i en «Best of Myhre» en eller annen gang, er møtet med det uvirkelige annerledes. Lyriske og kraftfulle naturbeskrivelser, musikkens – kunstens – manende kraft og en hjerteskjærende vemodig følelse av savn. På grensen til det selvmedlidende, som så ofte hos Myhre, men på den riktige siden av grensen.

«The Magical Mystery Tour» er den andre virkelig gode novellen i samlingen, og tittelen sier i grunnen det som trengs. Den ligner mye på tittelnovellen: Her er det Beatles-stemningen som binder sammen nå og da, og opphever grensene mellom tiden.

Ellers er det blandet kost. En gruppe fortellinger flyter på de naturbeskrivelsene Myhre kan så godt, men det er ikke alltid de andre elementene er like vellykkede. I «Ormen» forsøker Myhre å koble SF–elementer på en sjøorm–historie, og fortellingen er grei nok, uten at man helt blir revet med. «FjeIlet» og «Sasquatch» er bedre. «Fjellet» fordi vi blir interessert i hovedpersonens kamp mot seg selv også, ikke bare kampen mot naturkreftene. Og «Sasquatch» sannsynligvis fordi tvetydigheten blir beholdt tvers igjennom. De dårligste fortellingene er de to mest SF–aktige. «Probleminstituttet» er en uengasjerende Faust–historie med slemminger fra en annen galakse–vridning. «Alle de andre» er en i utgangspunktet ambisiøs og interessant studie i kampen om en manns oppfatning av seg selv og verden omkring / evt. i seg. Ideen har mye for seg, men det er ikke engasjerende nok til at spenningen holdes vedlike. Litt klossete, liksom.

Dette er en interessant novellesamling, både for de som er nysgjerrige på utviklingen i Øyvind Myhres forfatterskap, og de som simpelthen vil lese noen fantastiske fortellinger. Myhre fremstår som langt mindre selvsikker i det han skriver enn han en gang var. Nå preger letingen etter mening og sammenheng i tilværelsen forfatterskapet mer enn de politiske prekenene. Tonen er blitt roligere og dypere. Myhres personer begynner i noen av de siste bøkene til og med å bli troverdige. Man skal kanskje ikke spekulere så mye på hvor god forfatter Myhre er i den store sammenhengen, la det holde med at han er bedre enn han har vært, og fortsetter med å bli det. Om man ikke skjønner noe annet av denne novellesamlingen, skjønner man i hvert fall det.  

 

RA/87

 

James Morrow: This is the Way the World Ends (1986)

Terrorbalanse 

Det går an å tjene store penger og få stor heder i ledende kretser ved å skrive moteriktig, og en stund mistenkte jeg at det var utelukkende det James Morrow var ute etter i This is the Way the World Ends. Som man kanskje kan forestille seg, handler den om hva som skjer når atomkrigen bryter ut, og hvor fælt allting blir. Det er ikke egentlig pent å flåse om slike ting, men dere vet hvordan det er: Vi lever ikke i en ideell verden, og terrorbalanse er på en viss (om enn utålelig) måte mer beregnelig og mindre farlig både for verdensfreden og vår egen fremtid enn den grenseløse naivitet som sier at ensidig nedrustning automatisk vil få motparten til å bli snill.

Siden flertallet av oss nå mener nettopp det i en eller annen form, er målet på hvor vellykket en debattbok med sterk brodd mot atomvåpen er, i hvilken grad den greier å ta disse innvendingene på alvor og behandle saken såpass realistisk og fair at man føler at motpartens synspunkter blir tatt alvorlig. Altfor mye argumentativ litteratur blir svekket av at forfatteren enten ikke forstår hva som motiverer motparten, eller av at man ikke fører et språk som er sterkt og engasjerende nok til å overbevise. Til å begynne med fryktet jeg at Morrow hadde gått i begge feller. Dessuten skjedde det så mye mystisk.

George Paxton er hvermann og hovedperson, lykkelig gravstensgravør i en småby i Massachusetts. Regjeringen reklamerer for en beskyttelsesdrakt mot de fleste følger av atomkrig. Sivilforsvaret ligger nede, og nå skal det rustes opp. Draktene blir etterhvert svært populære, du blir sett ned på om du ikke bruker dem hele tiden (upatriotisk, o.l.). Som man skjønner fungerer dette veldig greit som et bilde på å kapsle seg inn i sin egen forestillingsverden og ikke la seg affisere av virkeligheten. George vil gjerne ha en drakt til datteren, men det koster penger og George er ikke rik. Gjennom å gjøre en mystisk eldre dame en tjeneste, får han imidlertid en spesialmodell av en beskyttelsesdrakt, i en svært underlig butikk, mot å undertegne en erklæring der han påtar seg sin del av ansvaret for rustningskappløpet og evt. påfølgende atomkrig.

Mens han er på vei hjem, blir det ingen trodde plutselig virkelighet. Og det viser seg at draktene overhodet ikke fungerer. Hele veien i boken blir våre og bokpersonenes perspektiver bokstavelig talt sprengt på lignende fæle måter. Skildringen av hvordan hjembyen ser ut etter at bombene faller, er noe av det grusomste jeg har lest. Ikke fordi Morrow spruter med ketchupen, men fordi han er god nok forfatter til på forhånd å ha passet på å identifisere oss med personene og stedet.

Alle dør, bortsett fra George, som blir fisket ut av et helikopter og våkner til live igjen i en ubåt, sammen med noen få andre som er blitt reddet; en politiker, en offiser, en diplomat, en vitenskapsmann. Her skjer det svært mye merkelig, før det gradvis går opp for oss at de overlevende er blitt kidnappet av menneskehetens etterkommere, som nå aldri vil bli født. De ønsker å stille sine forfedre for retten for forbrytelser mot menneskeheten. Våre etterkommere oppfører seg ikke alltid hverken pent eller rettferdig; men de er, som de selv sier, ikke gode, men uskyldige.

Historien griper i all sin usannsynlighet merkelig fatt i deg. Her foregår der en ærlig og balansert diskusjon mellom determinisme og fri vilje samt deres medfølgende håp eller fortvilelse anvendt på atomvåpentrusselen. Enkelte steder føler man at Morrow er i ferd med å skeie ut, spesielt ved å hente inn vitnemål om "hvordan det ville ha gått" for å rettferdiggjøre et bestemt syn på atomvåpen idag. Men han redder seg inn, såvidt, og man føler at den endelige dom ikke bare er bygd på rimelig rettferdige premisser, ut fra alle syn, men at resultatet greier å sprenge den etterhvert nokså sterile konfrontasjonen mellom de to tradisjonelle syn på saken. Det er dette, sammen med skildringen av hovedpersonen som gjør boken til noe mer enn nok et gjest i atomvåpendebatten.

Men det er ikke bare fremtiden som er sint på oss, vi som blir stilt for retten sammen med George Hvermannsen. Også fortiden er blitt utslettet i og med atomkrigen, og også våre forfedre reiser seg mot oss. Alt dette opplever George, som er den eneste av de tiltalte som etterhvert forandrer sine meninger om saken. Ikke at han i og for seg godtar at han fullt ut skal være skyldig, men han får en økende forståelse for deler av motpartens syn: Nedrustning er usannsynlig vanskelig, og verden er vanvittig vanskelig å forandre. Men det er ingen unnskyldning for å Ia være å prøve. George har vært med på å la det onde skje.

Bokens budskap er ganske tydelig, men kan ikke i og for seg oppfattes som en billig appell om å engasjere seg i nedrustningsarbeid på premissene til eksisterende anti–atomvåpenbevegelser; også deres synsfelt er begrenset og forfeilet. This Is the Way the World Ends rører deg dypt. Den vil nok provosere alle, er meget godt og innsiktsfullt skrevet, og kommer til å bli diskutert lenge. I motsetning til noen bøker som blir snakket mye om, er denne verdt det. Den kommer nærmere en realistisk diskusjon av våre valg overfor atomkrigtrusselen enn det meste annet.

Rolf Andersen 

 

Roy Lewis: The Evolution Man (1960)

Tilbake til fremtiden 

Flere enn meg har sikkert iblant kynisk tenkt at gjenopptrykk av gamle, glemte "klassikere" i SF skyldes ønsket om å tjene penger mye mer enn trangen til å løfte store kunstverk opp i lyset. Det skrives så mye likegyldig og pløsete science fiction at selv rimelig gode bøker skiller seg såpass fra mengden at de blir utropt til mesterverk. Nå kan det jo hende at slike bøker likevel er verdt å lese. Og i gamle dager kunne de i hvert fall konsentrere beretringene sine. Våre dagers variant av Roy Lewis' The Evolution Man (som oppigjennom er blitt utgitt under flere forskjellige titler) er Harry Harrisons Eden–serie, som til tross for at den er god, begynner å bli umåtelig langdryg etterhvert.

Terry Pratchett har skrevet et forord der han forteller om folk som har falt av kameler i Sahara under lesning av Lewis' bok, og han slår fast at det er en av de morsomste bøker i de siste 500.000 år. Om dette vil det sikkert være delte meninger, men enkelte kostelige sider har den, denne beretningen om menneskets utvikling presset sammen i livet til en familie, med løpende kommentarer om de filosofiske implikasjoner av hvert nytt utviklingstrinn.

Spesielt onkel Vanja er gjenstridig, som f.eks. her da han oppdager at pappa har begynt å bruke ild: ”...Within reason tools and artifacts do not transgress nature...........I arn not illiberal, Edward, and I will go as far as that. But this! This is quite another matter. This could end anywhere. It affects everybody. Even me. You might burn the forest down with it.......May I ask, Edward, are you in control of the thing at all?....my most earnest advice to you is not to keep it going any longer....before you get a chain reaction started”. Nå er ikke pappa helt måIIøs heller, på fremskrittets vegne: "...You'll be saying that we are properly adjusted to our environment next. That's what they all say when they get tired of evolving. That's the last thing your specialist says before an even more specialized specialist comes along and gobbles him up. How many times must I tell you these things? There are moments when I get the feeling that there is a clear and unobstructed passage between your ears. And you call yourself the crown and consummation of a million years of evolutionary toil by your betters. Pshaw!"

Synes man at dette høres gøy ut, og kan man tenke seg å gjennomgå ca. 150 sider lignende diskusjoner altimens våre forfedre lærer å kontrollere ilden (vel…), steke mat, prøver å temme dyr ("What's that?" demanded Father sharply, and William held up a small, struggling object. "It's a dog–cub," said William. "A puppy. I call him Rags". "Be careful he doesn't give you indigestion", said Mother. "They get dreadfully tough in no time at all with all that running".), finner opp sang, dans, malerier, arbeidsdeling, religion og nye våpen, ja, da er dette boken for deg. Hvis du ikke tror at dette høres interessant ut, er det ikke noe særlig annet å hente ut av den.

Etterhvert vil forhåpentligvis de fleste irritere seg litt over den grenseløse utviklingsoptimismen, som jo imidlertid er i hvert fall delvis satirisk ment. Og heldigvis begynner man mot slutten av boken å oppdage politikk, diplomati, autoritetstro, juks, bedrag og syndefall rent generelt. Bortsett fra at man godt kan rynke på nesen over det synet på forholdet mellom natur og kultur dette innebærer, gjør dette at boken redder seg inn og tross alt kan få status som en mindre klassiker. Og, som Terry Pratchett skriver i forordet, vil den ihvertfall forårsake at du aldri igjen kan se på åpningsscenen i 2001 med samme undring som før. Det eneste du nå kommer til å sitte og lure på, er hvilken av dem som er onkel Vanja.

Rolf Andersen 

Roger MacBride Allen: Orphan of Creation (1988)

Hva er et menneske?  

Howard Waldrop er en av de absolutt beste nyere novelleforfattere i SF. Har dere lest hans mesterlige novelle «The Ugly Chickens»? Det er en spennende detektivfortelling med realistisk og sterk miljøskildring der en fugleforsker kommer på sporet av det umulige: Lys levende dronter på et avsidesliggende sted langt ure på landsbygda i Louisiana. Nå er det ikke Waldrop denne anmeldelsen skal handle om, det er bare det at «The Ugly Chickens» straks rant meg i hu da jeg begynte å lese Roger MacBride Allens roman Orphan of Creation. For her blir samme tema dratt til sine logiske yttergrenser, til og med ikke så veldig langt unna, rent  geografisk.

Under et stort familietreff på slektens gamle gods i Mississippi kommer paleontologen Barbara Marchando over den tapte erindringsboken til hennes tipp –tipp –oldefar Zebulon Jones. Zebulon var litt av en mann: En rømt slave som ikke bare greide å slå seg opp og tjene seg relativt velstående i nord før og under borgerkrigen, men som også kom tilbake til sine gamle hjemtrakter etterpå og kjøpte opp – og siden greide å forsvare – sin barndoms plantasje fra de konkursrammede hvite eiere. Zebulons skildring av sitt liv og bedrifter vekker naturligvis furore, men det Barbara henger seg mest opp i er et par korte avsnitt om en "annen rype slave" som plantasjeeieren skal ha kjøpt noen av i Zebulons barndom. Utfra beskrivelsene konkluderer Barbara at det må dreie seg om gorillaer. De tålte ikke klimaet og døde ganske fort alle sammen. Zebulon var så hensynsfull å beskrive ganske nøye hvor de ble begravet, og Barbara bestemmer seg for å bruke helgen til å grave dem opp for å få belyst dette hittil ukjente aspekt av det amerikanske slaveriets historie.

Etter en detaljert og livlig beskrivelse av selve utgravingen, slutter første del av boken med det vi hele tiden (les forresten aldri baksideblurbet) har skjønt ville komme: Barbara sitter midt i utgravingen med hjertet i halsen, gåsehud, og den meget velbevarte, knapt 150 år gamle skallen til en australopithecus boisei i hånden. Så begynner boken på alvor.

Fantes de for 130 år siden, finnes de kanskje idag. Ved hjelp av Barbaras kolleger ved Smithsonian Instirute blir resten av gravfeltet planmessig utgravd, og det blir satt igang detektivarbeid for å finne ut hvorfra disse "slaver" ble importert.

Det går heldigvis helt greit, selv om det selvsagt innebærer endel arbeid. En liten ekspedisjon blir sendt avgårde til Afrika, og, tro det eller ei, snart støter de borti det de har vært på jakt etter. Dypt inne i jungelen, mistrodd og mislikt av sine naboer, bor det en stamme som bruker disse apemenneskene til å arbeide for seg. Ved å fremstille seg som slavehandlere og stille stor handel i utsikt, får Barbara og hennes venner et vakkert og livlig eksemplar i gave. Gradvis oppdager ekspedisjonen sin nye kamerats mangfoldige evner og ganske høyt utviklede intelligens og læreevne, og det oppstår et nært vennskapsforhold mellom henne og Barbara.

Hjemme i USA har en geskjeftig journalist kommet på sporet av historien, og snart vet alle hva som skjuler seg bak murene til et nedlagt sinnssykehus i Washington. De filosofiske debattene som har ligget og gjæret bryter frem. Hva er egentlig et menneske? Noen vil fange apemenneskene og eksperimentere med dem. Andre vil sivilisere dem. I hvilken grad har vi lov til å tvinge andre mennesker til å gjøre det vi vil? I hvilken grad har vi lov til å tvinge de som ikke er mennesker til å gjøre det vi vil? Alle har avsky for slavemestrene, de gamle amerikanske og de eksisterende afrikanske. Men hvor langt kan vitenskapen forlange at verden skal føye seg etter dens ønsker uten å bli en ny type, langt mer raffinerte slavemestre? Man kan lese boken samfunnssatirisk også, den er sånn sett nokså god.

Andre ting ved boken er imidlertid ikke så bra. Personskildringen er middels, og en søt gjenforening mellom Barbara og hennes ektemann etter at de oppdager hverandres kvaliteter i kampens hete, er ikke helt troverdig. I det hele tatt kan der kanskje sies at boken er litt opplagt, selv om den absolutt er en god roman med en vektig og spennende presentert problemstilling. Jeg tror ikke boken kan kalles original. Jeg innbiller meg til og med at jeg minnes et opplegg for noen år siden som var temmelig, temmelig likt, til og med i sin løsning av konflikten, bare at der dreide det seg om avskyelige snemenn. Men pyttsan, hva gjør det? Mangel på originalitet er ingen skam i seg selv og et problem først hvis materialet er dårlig behandlet eller du har lest originalen for mange ganger før og det nye verket ikke har noe nytt utover originalen å tilføre.

RA 8/89

 

John Barnes: Sin of Origin (1988)

Som i de gode gamle dager 

Hvilken fryd er det ikke å finne en bok som er tilfredsstillende! Ikke en fremtidig klassiker, ikke noe som minner om Tolkien på sitt beste, ikke nok en av disse forfeilede mesterverkene som er rasende bra på enkelte punkter, men faller pladask igjennom på andre. Nei, en bok som får alt til, ikke briljant, og uten store fakter, men som får det til. En bok som vet at den ikke har sjanser til å nå toppen av første divisjon, men som så i hvert fall sørger for å gjøre rent bord i andre. En trøst for litteratursmaken, en lindring for sjelen, en bok som ikke er gjennomkommersialisert, ikke er moteriktig med de farer det innebærer, et solid håndverk som man kan bruke til hverdags i mange år fremover. John Barnes' Sin of Origin er en slik bok. Les den, og ta godt vare på den.

Vi befinner oss i en fremtidig galaktisk imperie–tidsalder. Imperiene kommer i tre smaksvarianter: Islamsk, kommunistisk og kristen. Kristen vil i denne sammenhengen si katolsk. Og kirken har tatt over også all verdslig makt. Nå synes ikke det å være noe stort problem; det er ingen despotisk makt vi møter. Tvertimot får vi forståelsen av at dette er den absolutt mest menneskelige tredjedelen av galaksen. Eller vesenlige, hvis man kan si det slik. For naturligvis har man i tidens løp støtt bort i fremmede vesener, som man enten slåss bittert mot, samarbeider med eller regelrett inkorporerer i sine imperier.

Sin of Origin går for seg på den nyoppdagede planeten Randall, hvor kirken har drevet misjon en kortere tid. Alt går såre vel for seg, inntil de innfødte plutselig vender seg mot misjonærene og begynner å slåss, uten at vi har den fjerneste anelse om hvorfor. Det er ingen enkel sak å finne ut av: De innfødte er langt mer innviklede enn vi først tror. Barnes gir en fasinerende og sammenhengende skildring av den fremmede kulturen i en Heinleinsk / Andersonsk stil. Og han er i sitt ess når det gjelder å vikle frem hvilke innvirkninger det kristne budskap og møtet med mennesker har hatt på randallianernes samfunnsstruktur og den enkelte innfødtes selvforståelse. Det er et ikke minst sympatisk trekk ved boken at man får forståelsen av at kirken er like opptatt av begge deler: den enkeltes frelse og deres samfunns redning. Dessuten har Barnes sterke person– og vesenskildringer, rammende psykologiske innsikter og en betagende måte å spille ut viktige filosofiske og metafysiske spørsmål i samhandlingen mellom karakterene. I tillegg serverer han, slik all god SF av denne typen bør, interessante vitenskapelige spekulasjoner som han pliktskyldigst også lar få innvirkning på sine personer. I det hele tatt. Boken er vanskelig å legge fra seg. Jeg har lest bøker i det siste som er bedre. Men jeg har ikke lest noen annen SF–bok som er så fullstendig, så tilfredsstillende, så sympatisk hel. Det er som med de gamle, gode SF–bøkene fra da du var yngre: Selv da visste du vel egentlig at det kanskje fantes bedre litteratur, men for det rene skjære eventyr, for personer og aliens og miljøer og en konflikt og tankegods og diskusjon som var verdt å få med seg, samtidig som det var vanvittig underholdende, se da var slikt som dette tingen. Jeg hadde ikke vært borti John Barnes før. For alt jeg vet har han i mange år vært en aktet forfatter og jeg derfor uvitende. Men fra nå av kommer jeg til å jakte på Barnes–bøker hvor jeg enn går.

RA/89

 

 

Robert Harris: Fatherland (1992)

Jeg leste Robert Harris' Fatherland for et par år siden, og nå har jeg sett filmen. Det var endel forskjeller mellom boken og filmen, men få av endringene hadde konsekvenser for handlingen.  Stort sett var de nok begrunnet med å konsentrere settingen til Berlin. Filmens trofasthet mot boken gjør at man legger desto bedre merke til de endringer i fortellingen som faktisk er foretatt, og undres over hva begrunnelsen for dem er. Såvidt jeg kan se, er det tre endringer det er verdt å kommentere.

1) I filmen blir den kvinnelige hovedpersonen igjen i Tyskland - hun flykter ikke tilbake til Amerika. Dette er kanskje en naturlig følge av konsentrasjonen i settingen: Det er ikke lenger nødvendig å bruke henne til å dra til Sveits med materialet hovedpersonene oppdager.

2) Den mer uttalt optimistiske slutten på filmen, i og med voice-overen fra hovedpersonens sønn der det fremgår at Det tredje riket er falt og han selv ikke lenger er hjernevasket av nazistene.

3) Til slutt det mest underlige av alt, fordi det er en helt unødvendig (og tildels lite troverdig, tør man si det) endring som formodentlig må være gjort fordi en eller annen ikke likte fremstillingen i originalfortelingen, nemlig rollen til USAs president. I boken er det ikke tvil om at han er en skurk. Den kvinnelige hovedpersonen ønsker å offentliggjøre materialet hun har fått tak i bl.a. for å sette en stopper for hans planer om en tilnærming til tyskerne, og også for å avsløre hans egne skitne hender i forhold til tidligere kontakt med tyskerne.

I filmen er det annerledes. Der ser hun presidenten som en rettskaffen redningsmann og sørger for at det er han som får overlevert dokumentene. Dette fører til at han straks avbryter det pågående statsbesøket i Tyskland og enhver tanke om samarbeid mellom de to landene blir fullstendig uaktuell. Og presidentens navn? Joseph P. Kennedy. Her er han helten, ikke skurken. Undres på hvorfor det.

RA, 1997

Øyvind Myhre intervjuet om sin nye bok, H.P. Lovecraft og science fictions kår i dag. (1991)

Vi lever alle i vår egen verden…

Øyvind Myhre blir intervjuet av Rolf Andersen om sin nye bok, H.P. Lovecraft og science fictions kår i dag. (Fra Nova-info nr. 3/1991, utgitt av Bokklubben Nova / Bok & Magasinforlaget sommeren 1991)

–Hvorfor jeg skriver en bok med utgangspunkt i Howard Phillips Lovecrafts skrekkfortellinger fra 1920– og –30–tallet?

Øyvind Myhre stusser et øyeblikk og virker nesten overrasket over spørsmålet. Og det er rart. For Mørke over Dunwich, som nettopp er kommet på Bok og Magasinforlaget og i Bokklubben Nova er skrevet i Lovecrafts ånd. Om boken ikke akkurat er et forsøk på å bringe Cthulhu inn i de tusen hjem, er den i hvert fall en intelligent introduksjon til H.P. Lovecrafts forfatterskap og skrekklitteratur generelt.

Først og fremst er det imidlertid en dramatisk og nervepirrende roman om forholdet mellom en mann og en kvinne som blir dratt fra hverandre av krefter de knapt forstår selv, men som til syvende og sist bunner i deres diametralt ulike syn på tilværelsen. Boken er skrevet med Myhres sedvanlige innlevelse i landskap og miljø, som denne gang er sterkt farvet av fortelleruniverset til H.P. Lovecraft.

–Dypest sett skrev jeg kanskje boken som et slags rituale, sier Øyvind Myhre etterhvert. –En bekreftelse på min plass i bevegelsen, eller noe slikt. Men helt konkret er bakgrunnen til Mørke over Dunwich at jeg til min store glede og forundring ved en ren tilfeldighet oppdaget landsbyen Dunwich i East Anglia. Alle som har vært noe særlig borti Lovecraft vil ha assosiasjoner til det navnet. I og med at jeg har lest Lovecraft med stor glede i mange år, fikk jeg den ideen å koble dette idylliske og folkloristisk interessante område sammen med Lovecraft–mytoset. Det ga en interessant bakgrunn for en historie jeg hadde tenkt på en stund.

Jeg er blitt mer og mer opptatt av og fascinert av virkelighetsoppfatning – det forhold at hver og en av oss lever i sin egen verden og kaller den for den virkelige. Denne virkelighet synes svært forskjellig fra person til person. Tvetydigheten eller mangetydigheten i virkelighetsoppfatninger går igjen som et underliggende tema i skrekklitteratur. Kolliderende virkelighetsoppfatninger er et åpenbart tema i en bok som bruker Lovecraft og hans univers som motiv. For leserne blir forhåpentligvis spørsmålet hvor reell den virkeligheten de lever i er i forhold til den for eksempel jeg opplever. Finnes det noen entydig virkelighet? Et temmelig grunnleggende erkjennelsesmessig spørsmål.

–Som man kan få svar på gjennom å lese Lovecraft?

–Lovecraft er en av de få skrekkforfattere som har klart å skrive skrekkfortellinger som handler om mer enn seg selv, altså det konkrete skrekkelige. Lovecraft utviklet en kosmisk skrekk som stilte spørsmål ved det grunnleggende i hele eksistensen. Det er ikke slik at et fryktelig vesen der ute i mørket flyr rundt og sier bø og forulemper anstendige borgere til lensmannen kommer og ro og orden blir gjenopprettet. Nei, det er selve tilværelsens grunnleggende struktur som er grotesk. Og det er langt mer foruroligende enn ketchup og gørr, selv om Lovecrafts groteskerier er formidlet i et blomstrende adjektiv–språk enhver seriøs litteraturkritiker ville få bakoversveis av, og med endel formler i fortellerstrukturen som går igjen ganske ofte. Dog er faktisk en av funksjonene til Lovecrafts formelverk den frysende gjensynsgleden det gir når du aner hva som kanskje venter deg på neste side.

–Finnes det andre skrekkforfattere som på samme måte stiller spørsmål ved våre grunnleggende oppfatninger av tilværelsen?

–Det finnes sikkert masser av eksempler. Mary Shelley, på en måte. Sven Elvestad fra tid til annen. Poe, men ikke tilnærmelsesvis så mye i skrekkfortellingene som i diktene sine. Den grunnleggende pessimismen i et dikt som The Conqueror Worm, f.eks., er langt mer virkningsfull enn hans bloddryppende makabre noveller.

Sivilingeniøren Øyvind Myhre (hadelending av herkomst og overbevisning, som han selv uttrykker det) har vært sentral i det norske SF–miljøet siden tidlig på 1970–tallet. Han var redaktør for SF-magasinet Nova gjennom mesteparten av dets levetid, og har utgitt 15 romaner og novellesamlinger siden debuten med Aster i 1974 – både science fiction, fantasy, thrillere og historiske romaner – eller en blanding av alt dette. I tillegg kommer noen fagbøker, inklusive Magiske verdener, en innføring i fantastisk litteratur gjennom tidene.

–Opprinnelig skrev jeg Mørke over Dunwich som en novelle, i fanzinet Gandalf. Men den var for kort. Jeg følte et stort behov for å utvikle og utdype den på masse punkter. I første omgang hadde jeg bare skissert det jeg prøvde å uttrykke. Men jeg trengte også en drivkraft til å skrive boken ferdig. Skulle jeg skrive historien slik jeg ville, ville det ta mye tid og arbeid, og det er svært lite trolig at et større norsk forlag ville satset på å utgi det ferdige verket. Til det er boken for sær og Lovecraft–bakgrunnen for lite kjent i Norge. Så det var et lykketreff at Terje Wanberg i Bok og Magasinforlaget ble interessert i prosjektet.

Det går nemlig dessverre ikke så bra bestandig å være forfatter og samtidig ha en krevende heltidsjobb ved siden av. Jeg får for liten tid til å skrive, synes jeg sjøl. Men det legger jeg opp til at det sakte men sikkert skal bli en forandring på.

Fantasi er en krevende litteraturform. Det forutsetter en slags referanseramme for det du leser. Det er en altfor grei – og uopplyst – holdning for en som ser det utenfra å si: Nei, dette er bare tull. Det handler ikke om verden her og nå. Det er fullstendig irrelevant.

Akkurat det er det en del tildels toneangivende folk i norsk kulturliv som mener. De har ikke gode nok forutsetninger til å bedømme fantastisk litteratur, og da er dette en sjanger det veldig lett går utover når innkjøpsmidler i Kulturrådet og denslags må prioriteres.

–Dette har du vært veldig opptatt av tidligere.

–Jeg har bestandig vært utsatt for det som går under navnet profesjonell litteraturkritikk. Det bør man helst ha et rimelig avslappet forhold til. For det er mange slags rare og forskjelligartede kritikker du får. Du får bestandig en kritikk av boka anmelderen har lest. Og er det ti anmeldere, blir det ti bøker, selv om boka fysisk sett er den samme.

Du kommer med et utsagn på ti ord, og mener du har uttalt deg presist. Men av et tilfeldig utvalg på ti lesere mener fem du har sagt det stikk motsatte. Hvis en sånn usikkerhet gjelder ved en enkelt strukturert setning, hvor stor er den ikke i en bok på seksti tusen til hundre tusen ord? Ikke for det – det kan ofte være gode grunner til at en forfatter ikke ønsker å uttrykke seg presist og nøyaktig. Men min erfaring er at forskjellen på anmeldere og andre lesere er ikke at kritikeren er mer objektiv eller nøytral, men at han er utstyrt med et større apparat enn folk flest til å uttrykke sin subjektive oppfatning som allmenngyldig.

– Betyr det at du ikke skriver med noen bestemt lesergruppe for øye?

–Strengt tatt nytter det ikke, grupper av lesere viser seg vanligvis å være langt mindre homogene enn man tror.

Men jeg har et slags ideal om å skrive for den interesserte, nysgjerrige og kunnskapsrike enkeltleser. Slike ting jeg tror jeg selv ville likt å lese hvis andre hadde skrevet det. Hvis ikke jeg selv liker å lese det, hvorfor skulle jeg vente at andre liker det?

–Hvorfor skriver du?

–Si det. Det er kanskje et forsøk på å uttrykke en eller annen form for endelig erkjennelse. Som nå kan bringes videre i foredlet form i finurlig språk som glitrer av forstand slik at sannheten åpenbarer seg i sin selvfølgelige enkelthet for alle og enhver. Det er naturligvis en ekstra fordel om også forfatteren gjennom formidlingsprosessen hadde fattet disse endelige sannheter med samme klarhet som leseren nyter godt av.

–Så leseren skjønner bedre hva forfatteren holder på med enn han gjør det selv?

–Nei, det tror jeg ikke. Vi står vel på omtrent like fot der.

–Opp gjennom årene har du skrevet mange slags fortellinger – du skriver for eksempel mindre science fiction nå enn før. Men selv om de ytre rammer er forskjellige, er det mye i bøkene dine som er likt.

–Det er jeg ikke sikker på om jeg er helt enig i. Jeg vil hevde at jeg i hvert fall rent teknisk er blitt en bedre forfatter. Men det er sant at det er stor spennvidde i det jeg skriver, og det vil det nok være fremover. Noe av grunnen til at bøkene mine eventuelt har likhetspunkter, henger nok sammen med at jeg helt sikkert har lett for å tegne personlighetstyper som ligner litt på hverandre. På en måte må man ha karakterer som man identifiserer seg med og som man engasjerer seg i. Og det kan bety at man får endel likhetstrekk i personlighetene i bøkene mine.

–I alle fall må du være enig i at det er mindre teknologisk orientering i dine bøker enn tidligere, og langt mindre åpenbar politisk polemisering.

–Jo, men det betyr ikke at jeg vil fornekte den måten å skrive på. Jeg står inne for det aller meste jeg har skrevet av politisk litteratur. Men jeg har vel liksom etterhvert prøvd å bestreve meg på å fange inn noe mer av kompleksiteten og mangetydigheten i mennesket i tillegg til det ensidig politiske.

Politikk og ideologi er viktige – de definerer de sosiale rammebetingelser for din eksistens. Men de er ikke hele eksistensen, langt derfra. Eksistensen begynner på en måte da de politiske og sosiale rammebetingelser er lagt.

–I det du skriver legger du stor vekt på landskap og miljø?

–Jeg legger stor vekt på å formidle opplevelsen av et landskap – å gjøre det sannsynlig – fordi jeg selv synes det er ganske viktig – hvordan ting smaker, lukter – i de hele tatt natur i mer eller mindre utvannet fonn.

Mikkjel Fønhus er et av dette århundredes betydeligste norske forfattere. Han har klart å gjøre såvel landskap som miljø og handling til en fullstendig integrert helhet. I hans bøker er det meningsløst å forestille seg handlingen uten landskapet og miljøet. For de er jo selvfølgelig ett. Det er en mer ekte måte å formidle virkeligheten på. Vi opplever den sammenhengende. Det er ikke slik at vi opplever landskapet eller miljøet vi befinner oss i som noe adskilt fra det vi gjør.

I tillegg til at Fønhus på denne måten fletter de forskjelligste elementer sammen, er han en eminent språkbruker. Han formidler norsk dagligtale i mange forskjellige dialekter – og har vært med på å gjøre dem til en akseptert del av norsk skriftspråk. Så få vi heller bære over med at han var totalavholdsmann.

– Har du noen forbilder?

–Ja. Jack Vance. Han synes jeg er en sann språklig ekvilibrist. Der synes jeg han for tiden er uovertruffen innenfor fantastisk litteratur, det være seg SF eller fantasy. Samt at han har en iderikdom som til tider er fullstendig overveldende. Han tegner utrolig komplekse, fremmedartede men likevel overbevisende miljøer. Og så fordi han skriver for å bli rik – det er han vel etterhvert begynt å bli – for å kunne bruke mest mulig tid på båten og jazzen sin.

–Er du påvirket av for eksempel Vance i ditt forfatterskap?

– Det er klart jeg er påvirket av andre i det jeg skriver. Det er ikke bevisst i den forstand at jeg prøver å skrive som den eller den forfatter. Språklig skriver jeg vel som en norsk forfatter på godt og vondt. Jeg er ganske påvirket av Fønhus. Ellers går det ikke an å skrive science fiction uten å være påvirket av Heinlein. Heinlein gjorde sjangeren science fiction til litteratur. Han viste hvordan det går an å fremstille det eksotiske, det ukjente, det fantastiske på en måte som faller helt naturlig inn i handlingen i stedet for med jevne mellomrom å ha tosiders avhandlinger om hvordan ting er i år 2097, og hvordan de tekniske duppeditter virker, for så etter pausen å fortsette med historien. Hos Heinlein blir den nødvendige miljøskapende bakgrunnsinformasjon smyget umerkelig inn som en del av fortellingen. I tillegg hadde han en praktisk ingeniørtilnærming både til teknologi og til sosiale forhold. Han skjønner – og greier å formidle – hvordan forskjellige prosesser virker sammen og påvirker hverandre. Dette gjør han på en mye mer overbevisende måte enn tidligere forfattere.

–Hva har skjedd etter Heinlein?

–Etter Heinlein er mesteparten av science fiction blitt kommersiell underholdningslitteratur i den minst positive betydning av ordet. Det handler ikke om mer enn det det handler om. Det gir ingen visjoner. Mesteparten formidler ikke noen svimlende følelse av et univers med mangfold og uutgrunnelighet. Det gir deg ikke – i hvert fall ikke meg, da – noen følelse av noe originalt, noe unikt, eller at du har opplevd noe kvalitativt nytt.

Man kan selvsagt ikke se helt bort fra at dette et stykke på vei kan skyldes at man har lest mye science fiction, og i lang tid. Etterhvert blir man dessverre blasert. ”The Golden Age of science fiction is thirteen,” som en eller annen formulerte det. Men jeg er likevel helt sikker på at det primært skyldes forfatternes tilnærming til stoffet. De setter seg ikke som mål å formidle noe nytt. Målet deres er en bok som de er sikker på blir utgitt og som folk som allerede er utdannet i science fiction kan lese helt mekanisk uten å bry hjernen. Boken må for all del ikke være for anstrengende eller utfordrende å lese, for da mister du en stor del av det predestinerte markedet som ellers ville kjøpt den. Og rent statistisk vet forfatteren hva han må skrive for å selge. Til og med en cyberpunkforfatter – det var i hvert fall for et par år siden den store "opprørs"bølgen – vet for den saks skyld hva en cyberpunk–bok skal inneholde. Det merkes på dem.

– Leser du noe særlig science fiction i det hele tatt?

– Det kommer en bok av Jack Vance i året eller annethvert år. Jeg kan lese den. Ellers blir det lite.

–Du har selv skrevet blant annet fantasy, science fiction og historiske romaner. Det har vært spekulert over om ikke en av grunnene til at det skrives så lite fantasilitteratur i Norge er at man har en så sterk tradisjon for historisk litteratur – og at denne har dekket mange av de samme behov hos lesere for innlevelse i fremmede miljøer og så videre som fantastisk litteratur gjør i andre land. Samtidig opplever vi at en merkbar del av den nyere fantastiske litteratur i Norge – spesielt barne– og ungdomsbøker – er skrevet nettopp med utgangspunkt i historie.

–Det er et interessant fenomen. Men det blir også skrevet mye som ikke holder mål. Er det en ting en fantasibok med historisk tilknytning ikke har lov til å være, er det historieløs. Når du knytter fortellingen din til et eksisterende sett av myter og historiske innpakninger må du kjenne konteksten du begir deg inn i.

Verdens bokhyller er fulle av produkter som synder mot dette. Rent kommersielt er det for eksempel neppe noe stort tap for Stephen King når han bruker tilfeldige utklipp fra svenske aviser for å illudere fremmede språk. Men så er da hverken det han formidler eller hans publikum særlig seriøst.

Den historiske forestillingsverden til dine personer er endel av den virkeligheten du beskriver. Du kan ikke bare ta folk av her og nå og henge på dem pappnese og innbille oss at de er fremmede. Ta en bok som Sti mot fortiden av Tom Egeland. Hans vikinger er moderne Oslo–folk i kostyme. Vokabularet de bruker er moderne, forfatteren er "tonedøv", for å si det på den måten, overfor vikingenes verdensbilde, deres uttrykksmåte og deres selvforståelse.

Da er det noe helt annet med for eksempel Felix Thoresen, som dessverre døde nå i mars. Hans serie på fire bøker om Harm, som begynner med Ørnen på Harm, vil bli stående som noe av det ypperste i norsk historisk skjønnlitteratur. Thoresen, som også skrev moderne gralslegender i sine Amal Nor–bøker, skildrer våre forfedre rundt år 1000 slik de virkelig var, eller i hvert fall slik de godt kunne vært. Det er bare å ta en enkel sammenligning mellom han og mer likegyldig og overflatisk historisk skjønnlitteratur for å se kvalitetsforskjellen. Thoresen legger et meget omfattende arbeide i å fremstille sine personer og deres virkelighetsbilde som på avgjørende felter grunnleggende forskjellig fra vår. Samtidig skildrer han dette fremmede samfunn og disse fremmede sinn fra innsiden, slik at vi også blir trukket inn i dem og utvider vår forståelseshorisont og vår sympati.

Ved å lese slik litteratur – hva enten det er historiske romaner eller science fiction – lærer vi å forholde oss til verden og dens mangfold.

Hvis unger er heldige nok til å bli konfrontert med slikt i ung og påvirkelig alder, vil møtet med og kunnskapen om fortiden og fremmede verdener gi dem et perspektiv lenger fremover som de ellers rett og slett ikke får.

Fra tid til annen har jeg snakket om hvor viktig dette er. Det hjelper vel ikke så veldig mye, kanskje. Men det hjelper i hvert fall ikke å holde kjeft.

Ingar Knudtsen og hans forfatterskap

av Rolf Andersen, fra programboken til Multicon 1 / Norcon 16, Oslo 13.-16. juli 2000

Ingar Knudtsen hadde vært aktiv skribent hjemme på Nordmøre i noen år før han ble kjent for science fiction- og fantasylesere gjennom Science Fiction-Magasinet / Nova tidlig på 1970-tallet. Der ble han raskt anerkjent som et spennende nytt talent, og vant i 1973 den første Nova-statuetten for fjorårets beste norske sf-fortelling for novellen Planetfall.

I den til dels overopphetede debatten som pågikk i disse årene i sf-miljøet i Norge mellom en New Wave-inspirert tendens sentrert rundt Bing- og Bringsværd og Gyldendal på den ene siden, og sf-magasinet Nova på den andre, havnet nok Knudtsen raskt i bås. I forhold til tradisjonell angloamerikansk sf var han riktignok med sin politiske bakgrunn fra den frihetlige venstresiden allerede fra starten av småeksperimenterende hva gjelder innholdet i det han skrev, men i formen var han ikke det. Romskip, idekamp og politisk frigjøring på Mars holdt til en debut på Gyldendal i 1975 med novellesamlingen Dimensjon S, men deretter gikk det med Knudtsen som med flere andre forfattere som skrev sf som var tradisjonell i formen: Hvis de i det hele tatt fikk utgitt noe innen genren, var det på idealistiske småforlag eller ”kamuflert” som ungdomslitteratur.

Fra denne tiden stammer Knudtsens første utgitte roman, Jernringen (1976), som foregår i samme Mars-pregede fremtidsunivers som mange av hans beste sf-noveller. Til tross for formelle svakheter var fortellingen spennende og miljøet i boken et av de mer vellykkede dystopiske skildringer av et fremtidig Norge. Boken innbragte da også forfatteren en ny Nova-statuett.

I de samme årene kom et par nye novellesamlinger. Lasersesongen (1977) er nok den beste av Knudtsens rene sf-samlinger, mens Under ulvemånen (1975) med sine fantasy- og skrekkfortellinger viste at han hadde flere strenger å spille på, og var et forvarsel om ting som skulle utvikles senere i forfatterskapet.

De tre neste bøkene til Knudtsen utkom i Cappelens Blå Delfin-serie for ungdom. De var opprinnelig ikke tenkt som ungdomsbøker, og Knudtsens måtte rette dem ned til et passende nivå. Ikke desto mindre ble de forholdsvis populære, og spesielt de to Mars-bøkene Tova (1979) og Reisen til jorda (1981) viste at han var i ferd med å få et godt grep om personskildringer (særlig sterke kvinneskikkelser), og bærer preg av hans etter hvert stadig sterkere evne til å gå under overflaten og vise at en sak alltid har flere sider, og at mennesker i forskjellige land og kulturer har flere likhetstrekk enn forskjeller.

Første halvdel av åttitallet var en vanskelig tid for Knudtsens forfatterskap. Veien inn til de store forlagene virket stengt, og de utgivelser han hadde på sf-spesialisten Bok og Magasinforlaget hadde et visst preg av oppsummering og samling av tidligere utgivelser. Dette gjaldt ikke minst de to novellesamlingene Pandoras planet (1986) og Tryllekunst (1987). Spesielt den siste, som inneholdt godt over 50 poengnoveller og kortnoveller, var det mange som reagerte mot – riktignok etter å ha prøvd å lese alle novellene på en gang i stedet for en i ny og ne, slik meningen var.

Men 1987 var også året da en ny retning åpnet seg i forfatterskapet til Knudtsen. Da utkom nemlig Våpensøstrene, første bind i Amasone-trilogien, som også består av Rød måne (1989) og Løvinnens sjel (1990). Bøkene vakte oppsikt. Her forteller Knudtsen om bakgrunnen og noen av reaksjonene:

Boka ble skrevet i irritasjon. Over den måten amasonenes samfunn ble beskrevet på i fantasylitteraturen. Særlig i amerikansk fantasy. Definert på menns premisser som onde og "unaturlige". Jeg ville skrive ei bok der amasonene sjøl fikk legge premissene. Reaksjonene på boka ble overraskende sterke. På ei bok der handlinga finner sted for rundt regnet tre tusen år siden! Jeg har skrevet mye som jeg trodde var provoserende, og var ikke uvant med sære reaksjoner, men dette overgikk alt. Trusselbrev og telefoner, nittini prosent av dem fra menn, noen av en slik art at jeg faktisk måtte ta dem ganske alvorlig, andre mer uskyldige (?) med påstander om at jeg ville komme til Helvete eller et tilsvarende sted for min bespottelse av den hellige Gud og Allah og Mitra og Mannen og hvem vet hva.

Det foregår en voldsom utvikling i forfatterskapet til Knudtsen mellom begynnelsen av den første amasone-boken og slutten av den tredje. I løpet av trilogien blir han betraktelig sikrere og modnere, og tør etter hvert å spille på et stadig bredere og dypere register av virkemidler. Dette peker mot den neste fasen i forfatterskapet hans, fra omtrent 1990 av, der han med en stabil forlagskontakt hos Bladkompaniet i ryggen langt på vei frir seg fra sjangergrenser og på en mer synlig måte enn før legger sin egen personlighet inn i bøkene.

Kalis sang (1991), som i og for seg kunne vært fjerde bind i amasonetrilogien, er den meget underholdende skildringen av bråmodningen til den ensomme symaskinreparatøren Ivan, som kommer i skade for å kjøpe det han tror er et pornoblad – men som viser seg å være noe helt annet og langt mer enn det. Man husker musikkgleden, miljøskildringene fra Nordvestlandet og den vare men boblende morsomme skildringen av Ivans strabaser i møte med både voksenverdenen og det overnaturlige som trenger seg inn i hverdagen hans. For mange Knudtsen-fans forblir dette favorittboken, selv om de fleste også mener at flere av de som kom etter er bedre.

Det var i forbindelse med Kalis sang at anmeldere først begynte å bruke uttrykket ”magisk realisme” om Knudtsen, noe som fortsatte med de påfølgende bøkene hans. Nord for Saigon (1992), en meget overbevisende roman fra Vietnamkrigen der konflikten blir skildret fra synsvinkelen til noen kvinnelige FNL-soldater som også er reinkarnasjoner av tidligere tiders kvinnelige hærførere. Skumringslandet (1993), der handlingen igjen er lagt til Nordvestlandet, skildrer en kvinne på grensen til galskap. Mange regner dette som Knudtsens beste bok. For at jeg kan ete deg (1995) kan kanskje kalles en meget lavmælt skrekkroman. Eller kanskje et psykologisk generasjonsdrama. Eller en varulvhistorie. Eller en fortelling om bygdeintoleranse. Dette er en av de bøkene der Knudtsens evne til antydning og tvetydighet slår ut i full blomst. Boken ender helt åpent i forhold til hvilke tolkningsmuligheter som eventuelt er de riktige, og kunne ikke vært et ord lengre uten å ha falt ned på den ene eller andre siden.

Natt uten navn (1996), Ansiktet mot sola (1997) og I flaggets fold (1998) er en tematisk beslektet politisk trilogi der Knudtsen holder ulike ideologier opp mot lyset og ser hvordan de virker på sine tilhengere i medgang og motgang, og i møte med andres meninger. Den første av disse bøkene skildrer en frivillig norsk kvinnelig flyver under den spanske borgerkrigen, den andre en ung manns vei inn i Nasjonal Samling før krigen og den tredje ideologiske oppgjør på venstresiden i Kristiansund i årene etter annen verdenskrig. Men disse bøkene er langt mer enn det: De skildrer levende og troverdige personer som formes av de velbeskrevne samfunn som omgir dem og i vekslende grad styrer deres valg.

Disse tre bøkene – som ved siden av Skumringslandet (og i enkeltes omdømme Amasonetrilogien) – uten tvil er det beste Knudtsen har skrevet, er også de som har færrest fantastiske elementer. Desto gledeligere at han i sin nyeste bok, Mannen med steinhodet (1999), ikke bare fortsetter å utvikle seg kvalitetsmessig, men også vender tilbake til det man kan kalle den magiske realismen fra tidligere på 90-tallet

Dette er en kort presentasjon av hans forfatterskap, der flere bøker ikke er tatt med og hans aktiviteter som dramatiker, debattant og en støtte for norsk sf-fandom ikke er nevnt. Alt dette og mer får man høre om under kongressen.

Ingar Knudtsen står på høyden av sitt forfatterskap, og vi kan bare glede oss til å møte ham som gjest under Multicon – og forhåpentligvis som forfatter av mye god fantasilitteratur også i fremtiden.

 

Liv Margareth Alver intervjuet til Norcon 11 (1992)

Ni elver og syv fjell

Liv Margareth Alver intervjuet i programboken til science fiction-kongressen Norcon 11, Oslo 7.-9. august 1992

–En av inspirasjonskildene til Nielvsdalen, min bok fra 1988, var diskusjonen som gikk i fantasy–miljøer i utlandet på den tiden. Hvor mange keltiske fantasiromaner trenger vi? Er det ikke på tide at forfattere fra et land bruker sitt lands tradisjoner og historie littegrann aktivt innen denne litterære sjangeren også? Det syntes jeg hørtes veldig interessant ut.

Dessuten så tente jeg virkelig på dette med å lage jern.

Jeg oppdaget at dette var kunnskap som folk flest hadde for hundre år siden. I dag er det de aller færreste som aner hvordan dette skjer. Vi har sett et jernverk fra utsiden og så kommer det en gaffel ut, ikke sant?

Metallurgien var en maktfaktor i eldre samfunn. Kongen var gjerne både prest og smed. Den som kunne lage våpen og nyttige redskaper, kniver for eksempel, og beherske denne teknologien av jern, ble sett på som både trollmann og magisk. Faktisk ble teknologien i helt gammel tid holdt hemmelig fordi den gav makt. For en bok det kunne blitt, tenkte jeg. Det kunne vært skikkelig gøy å skrive, ikke sant? Så klemte jeg til. Og den ble ganske vellykket har jeg hørt. Jeg er bra fornøyd med den selv.

Liv Margareth Alver, æresgjest på Norcon 11, utgav i løpet av 80–årene fire science fiction– og fantasyromaner. Hun ble født i Oslo i 1955, men har siden gjort bergenser av seg.

–Min far er vestlending, født på en gård i Lindås, nord for Bergen, og han ville helst være på Vestlandet. Min mor er engelsk/tysk, og første gangen hun så denne delen av Norge, gjorde hun som så mange andre – både nordmenn og utlendinger – hun forelsket seg.

Far fikk jobb i Bergen. Jeg var fire år da vi flyttet. Og her har jeg blitt. Sånn går det.

Jeg har mellomfag i historie og et grunnfag i religionsvitenskap. Lenger kom jeg ikke med studiene. Hver gang det nærmet seg eksamen, var det å lese korrektur på en bok som skulle ut. Kombinasjonen gikk ikke fullt så bra som man skulle tro. Men jeg har nå lært noe i hvert fall.

Egentlig kom jeg inn på universitetet ganske sent. Jeg var passert 25 da jeg begynte å studere. Før det drev jeg endel med tegning og maling, og gikk faktisk maler– og dekoratørlinjen på yrkesskolen. Og et år malerskole, en forskole til kunst– og håndverksskolen.

–Driver du fortsatt såpass seriøst med tegning og maling?

–Nei, nå blir det for moro skyld. Egentlig hadde jeg jo mest lyst til å bli maler, men så kom jeg ikke inn på kunst– og håndverksskolen på tredje forsøket og begynte å skrive for alvor i stedet. Det har jeg jo alltid gjort som hobby. Jeg har holdt på siden jeg var barn med å lage fortellinger og tegne og lage masse kart og sånt. Det var kjempegøy.

–Og er det fortsatt? Jeg har nettopp lest din andre bok, Natten har fire måner Der er det et ganske forseggjort kart.

–Ja, og det finner du i to av de andre også, i Nielvsdalen og i barneboken som jeg skrev, Roland. Der var det min mor som tegnet kartet, og hun illustrerte den og. Det var ganske vellykket. Det er også hun som har tegnet coveret på Nielvsdalen. Et familieprosjekt, kan man si. Har man en god illustratør i familien, så må man benytte seg av det.

–Er du også en av dem som begynte å lese science fiction tidlig?

–Ja da. Jeg tror jeg begynte da jeg var i tolv års alderen. Men eventyr har jeg jo lest hele tiden. 1001 natt og sånne ting. Jeg var ganske tidlig borti Tolkien, selvfølgelig.

Men den store favoritten min oppdaget jeg ikke før på slutten av 70–tallet engang, eller litt senere, jeg husker ikke helt. Den store aha–opplevelsen når det gjelder fantasy den fikk jeg når jeg leste Nightwings av Robert Silverberg. Han er min absolutte favoritt. Og Nightwings er den beste av hans bøker, etter min mening.

–Hvorfor Silverberg?

Nå går jeg sikkert ut på viddene, men jeg fikk lyst til å utdype det litt. Silverberg har en sånn voldsom fin på–jorden måte å skrive på. Han har et språk som er både enkelt og sterkt, og som ikke farer opp under tretoppene, for å si det sånn. Han lar seg ikke forføre til å dra helt ut når det gjelder både språk og handling. Det er som oftest temmelig jordnært det han skriver, selv om det er fantastisk.

Har du lest den boken hans om disse fire gærne studentene som drar ut i ørkenen i Amerika for å bli udødelige, Book of Skulls? Det er jo en fullstendig latterlig historie, den er jo dødsenkel på alle punkter. Men faktisk en god roman, synes jeg. Den dreier seg om det Silverberg hele tiden er opptatt av, nemlig menneskets utvikling fra et jordbundet stadium til en dypere forståelse av seg selv og sin plass i verden. Alle bøkene hans har det som grunntema, egentlig.

Særlig er jeg fascinert av måten han bygger opp historiene sine. Han er etter min mening en mester når det gjelder å skrive visuelt, å lage bilder. Endel forfattere får ikke det til uten å få fullstendig orddiare på PCen sin uansett hvor mye de holder på.

–Silverberg skriver også fantasy. Har du lest noe særlig av det eller nyere fantasy ellers?

–Jeg har lest lite fantasy de siste par årene, for jeg har inntrykk av at mesteparten av det som kommer fra Statene nå er sånn herre "The Wench and the Whimsical Wizard". Og etter at du har lest fem slike begynner du å bli lei. Det blir sånn veldig søtt. Cute.

Jeg fritar engelskmannen Pratchett, selvfølgelig, fordi han lager en parodi på hele greia. Og på omtrent alt annet. Som parodi er det helt greit. Men ellers blir det voldsomt selvhøytidelig, søtt og klisset og romantisk og liksom sånn "Wow! Magic!" Da blir jeg dårlig. Jeg synes fantasy har gått mye av sporet på grunn av det der. Det kjeder meg.

Men det var jo ikke det vi skulle snakke om ...

–Er det andre science fiction– og fantasyforfattere du har vært opptatt av?

–Ja, faktisk. Av de jeg har likt opp igjennom er gamle Fredric Brown. Du har dessuten Marion Zimmer Bradley. Og jeg har jo selvfølgelig tygd meg gjennom både Douglas Adams og endel Terry Pratchett, samt The Stainless Steel Rat. Jeg har veldig stor sans for satire. Satire på den måten, det får du ikke her hos oss. Like lite som du får skikkelig magisk realisme. Vi har et samfunn som er så åpent at folk i grunnen kan si det som passer dem uten å bli forfulgt for det.

Den virkelig store fantastiske litteraturen oppstår helst der hvor du har diktatur og stor ufrihet. Det er nå min teori.

Se bare på russisk sf fra Sovjets glansdager. Det var en måte å si sannheten på uten å bli hengt for det, ikke sant? Så lenge det du skriver er en fabel, er det ikke en direkte kritikk av samfunnet. Den søramerikanske fantastiske litteraturen går på mye av det samme. Det har jo vært spurt endel hvorfor vi ikke har den type litteratur i Norge. Det er rett og slett fordi det ikke har vært nødvendig å ha den. Her kan man skrive politisk direkte, uten å bli kjørt vekk i natten og skutt.

–Du har skrevet SF og fantasi. Og nå skriver du historiske romaner. Det har vært sagt at disse genrene dekker samme behov. Springer de ulike delene av ditt forfatterskap ut fra samme interesse?

–Du kan trygt si at det er ting jeg er blitt interessert i på forskjellige måter Jeg mener naturligvis at historie og kunnskap om menneskets gjøren og laden og deres tro og alt dette her er veldig viktig å ha når du skal forsøke å lage en fabel. Da jeg begynte å skrive var det sf jeg hadde lyst til å skrive.

De første to bøkene mine er jo også science fiction. Oora og Gaios, utgitt i Gyldendals Luna–serie i 1982, har navn etter de to hovedpersonene, en jente fra et "primitivt" rytterfolk, og en ung mann fra en verden som ligner vår med sine maskiner og sitt byråkrati. Det var en kjærlighetsroman.

I 1984 kom Natten har fire måner, en roman fra samme sf– "univers" om kampen mot en gal diktator, en mann som dessverre har så altfor mange levende modeller i vår verden.

Men så fikk jeg problemer med å få utgitt oppfølgeren til bok nummer to. Den har jeg liggende en eller annen plass. Gyldendal mente den var ikke slik som de ville ha den. Da var jeg møkka lei. Natten har fire måner hadde jeg skrevet åtte–ni ganger eller noe sånt før den ble utgitt. Jeg holdt på med den i over fem år, og trengte å gjøre noe annet en stund. Det ble en barnebok, Roland. Som et eksperiment. En ridderroman, historien om kokkegutten som dro ut for å stanse borgerkrigen som holdt på å utslette hjemlandet hans. Det var mitt første skikkelige møte med middelalderen. Så fikk jeg lyst på å prøve noe annet igjen mens jeg ventet på hva jeg skulle gjøre med fortsettelsen på Natten har fire måner. Og da skrev jeg Nielvsdalen, som er norrøn, og utkom på Eide i 1988.

–Hvorfor begynte du med Hanseatene?

–Vel, så skjedde jo det som ofte skjer med folk, da, som studerer og skriver samtidig og bruker for lang tid på studiene. Bunnen datt ut av økonomien. Plutselig var jeg sosialklient. Og så rente jeg på en sånn herre saksbehandler på sosialkontoret som sa at jeg burde finne meg et annet yrke. Det var ikke deres jobb å ta seg av kunstnere som ikke fikk det til, sa han. Det føltes ikke så veldig gøy. Men jeg tenkte med meg selv at de ikke skulle få gleden av å trekke meg inn i noe som jeg egentlig ikke hadde lyst til å gjøre.

Tidligere hadde jeg på fleip snakket med noen venner om kanskje å skrive noe kliss for å tjene penger på det. Og så fikk jeg kontakt med Bladkompaniet. Først hadde jeg lyst til å skrive om vikinger, og få inn litt mer magi og sånne greier. Men de spurte om jeg hadde lyst til å skrive om middelalderen i Bergen istedenfor. Siden jeg jo satt i Bergen og hadde litt historie som bakgrunn.

Ja, det kunne jo være interessant å gjøre, tenkte jeg, og det viste seg faktisk at det var forferdelig spennende. Selv om det å skrive populærlitteratur ikke er det jeg har lyst til å gjøre resten av livet, synes jeg det er ok som jobb. Man må innse det faktum etterhvert at det er ikke alle som skriver fantasy og science fiction som klarer å leve av det. De aller fleste forfatterne her i landet har jo jobb ved siden av. Det hadde ikke jeg. Som den tullingen jeg var så hadde ikke jeg nok utdannelse til å få meg noen skikkelig jobb, og arbeidsledigheten slo ut i Bergen tidligere enn den gjorde mange andre steder. Så jeg sa ja takk til å skrive Hanseat–bøkene og har nå skrevet tolv stykker. Egentlig er det ganske ålreit. Og det er deilig å vite at du tjener penger på et hederlig arbeid.

–Det er ikke noe særlig seriøst i forhold til de tidligere bøkene dine.

–All litteratur har sitt bruksfelt. Denne litteraturen er øremerket – det er underholdning. Det er for at folk skal slappe av og koble av. Det skal ikke være for vanskelig, det skal være ganske lett men samtidig godt. Jeg leste i Dagbladet igår om en eller annen forsker som mente at populærlitteraturen var dårlig og skadelig og i det hele tatt, at litteraturforskerne burde begynne å ta den på alvor fordi at den var såpass dårlig og ga sitt unge publikum feil ting. Problemet er at hun hadde tatt utgangspunkt i Margit Sandemo. Det finnes jo så enormt mye mer populærlitteratur enn Margit Sandemo. Og det går jo an, tross alt, for en forfatter å prøve å gjøre noe som er hederlig selv om det er populærlitteratur. Jeg skal imidlertid tilføye at jeg ikke alltid er like begeistret for å vite at jeg har lesere ned i tolvårsalderen når jeg skriver om rå vold og sånne ting. Men jeg kan ikke hindre folk i å lese bøkene heller.

–For oss som står utenfor fremtrer Bergen som et litt særeget sted, med en egenartet kultur og stor bypatriotisme. Er det en av drivkreftene bak Hanseatene?

–Jeg har nok ikke lokalpatriotiske følelser på den måten. Men jeg er veldig fascinert av det at dette har vært by helt siden l000–tallet, og at det har vært by på den europeiske måten. At det faktisk har vært en by som har vært betydningsfull utover landets grenser. Men Bergen idag kan man jo egentlig ha et mer avslappet forhold til. Det er en pen by når det er fint vær. Bergenserne oppfører seg littegranne annerledes enn folk i endel andre byer i dette landet, men hva venter man egentlig?

–Du har allerede skrevet tolv bøker i Hanseat–serien, og det kommer ut en ny en jevnt og trutt annenhver måned. Blir dette en evighetsserie?

–Det får tiden vise. Foreløpig ser det ut som om dette kan være jobben min i noen år fremover. Det jeg har tenkt å gjøre, er å skrive endel ting innimellom. Kanskje jeg endelig en dag får muligheten til å skrive fortsettelsen på Natten har fire måner. Jeg har skapt et univers og det vil jeg gjerne få sjansen til å bruke engang, ikke sant? Det er veldig dumt at det bare skal ligge der og støve ned. For det er mange gode ideer der, tror jeg.

–Har du flere skriveplaner?

–Jeg har begynt på en fantasyroman som kanskje kan bli til noe. Der går jeg i den norrøne retningen igjen.

–Du antydet i begynnelsen av intervjuet at det var blitt for mange fantasiromaner med utgangspunkt i keltisk mytologi. Men skrives det ikke nesten like mye med norrøn bakgrunn?

–Det er riktig det. De har imidlertid gjerne tatt utgangspunkt i Snorre. Men Snorre var tross alt kristen og han skrev om et hedensk Norden utfra slik som en kristen oppfattet det. Og det han skriver om de tidligste tidene, er lenge etter og allerede såpass nedsyltet i myter og forvanskninger at det blir annerledes enn hvis du prøver å gå tilbake igjen til før Snorre.

Mange av utlendingene som bruker norrønt materiale går inn i det fra en litt annen vinkel enn det jeg tror norske forfattere ville gjort hvis de tok for seg de samme tingene. Det er litt mer amerikanisert hele greia. Selv om vi lever i et land som mange kaller Amerikas 50. stat eller 52. stat, har vi tross alt et litt annet forhold til både fortiden vår og vikingene og det norrøne enn amerikanerne har. Det hadde vært spennende å se folk gjøre mer som er norskinspirert, som ikke er helt gjengs anglo–amerikansk science fiction og fantasy.

–Finnes det noen eksempler på det du mener med norskinspirerte ting?

–Det mest norske jeg egentlig har sett er vel det Willy Ustad har forsøkt seg på. Huldrene og dette her det har vi jo veldig levende tradisjoner på.

–Og det er jo ekte SF attpåtil ...

–Ja, han lager jo sånne fantastiske teorier på saker og ting. Jeg har også sansen for Ingar Knudtsen sine amasoner, selv om de jo ikke er nordiske eller norske på den måten. Men han har tross alt sin norske bakgrunn og bruker den. Og Kalis sang, den var morsom. Han er litt strøken av og til, den gode Ingar. Det er en god del folk her i landet som absolutt er på vei en eller annen plass i det de skriver. Det som er veldig synd, det er at du skal nesten helt til Bringsværd for å bli tatt alvorlig når du skriver den typen litteratur. Det er ingen som helt har vokst fra den sosialrealistiske bølgen.

–Du har fortalt at du som så mange andre norske sf–entusiaster har lest mest engelskspråklig science fiction og fantasy, og ikke egentlig så mye norsk. Hva har du å si til det?

–Det har vært en tilfeldighet at jeg ikke har lest mer norsk sf. Det var jo ikke så mye sf på norsk da jeg begynte å lese. Og jeg må innrømme at jeg foretrekker faktisk fremdeles å lese på engelsk. Det er mer å velge mellom. Ikke at det som er skrevet i Norge har vært dårlig, jeg har faktisk lest endel av det etterhvert som jeg er blitt gjort oppmerksom på at det fantes. Men det er fremdeles en ny sjanger her i landet, og vi har fortsatt noen barnesykdommer. Vi trenger å finne vår identitet og balanse slik at det vi gjør ikke blir norske kloning er av utenlandsk litteratur.

–Da du debuterte, var det omtrent samtidig med endel andre norske kvinnelige forfattere av fantastisk litteratur. Like etter kom Den internasjonale kvinnebokmessen på Blindern i 1985 hvor fantastisk litteratur ble sterkt markert. Samtidig kom satsingen til foreningen Morgana. Profileringen av disse ting skapte et visst inntrykk av at det var en gryende feministisk tilstedeværelse i norsk fantastisk litteratur. Følte du det slik?

–Jeg ser ikke på meg selv som en kjønnsbestemt forfatter, hvis det er det du mener. Hvis du skriver kvinnelitteratur eller mannslitteratur, så kan du komme dragende med det der. Men hele resten av gjengen, de er jo forfattere, og ståstedet deres er like mye avhengig av hvilke opplevelser de har hatt og hvem de er som hvilket kjønn de har.

Når du snakker om en forfatter, kommer kjønnet i annen rekke, mener jeg. Det du har er mennesket. Opplevelsene som former mennesket. Tankene som former mennesket. Og dermed forfatteren. Ikke kjønnet. Kjønnet har jo selvfølgelig innvirkninger på det andre, men det er ikke det viktigste.

Når det gjelder amerikansk science fiction nevnte jeg her for en liten stund siden at det er blitt veldig mye av de der cute greiene fra kvinnelige fantasyforfattere. Jeg tror at det har med amerikansk opplevelse av hva det vil si å være kvinne å gjøre mer enn det egentlig hadde behøvd å ha, hvis du skjønner hva jeg mener. Fantasyen i Statene er blitt kvinnens gebet og jeg mener at når du får en fokuseringen på at dette er en kvinnelig forfatter, så mister du littegranne av helheten. Det er ikke kjønnet som er viktig, jeg synes det er viktig hva forfatteren har gjort.

–Og det du har gjort, føler du at du har fått god respons på det?

–Oora og Gaios ble ganske godt mottatt. Det var jo en typisk litt søt bok da, men jeg hadde inntrykk av at folk likte den. Den andre, altså Natten har fire måner, som jeg selv mener er den viktigste, den viktigste for meg personlig, den led under det at den var bok nummer to. Hvis du har fått en god mottakelse på første boken, så klarer du ikke å følge opp, nesten uansett hvor god bok nummer to egentlig er. For da har gjerne folk, kritikere og sånn, gjort seg opp en mening om hvordan den burde være. Det jeg synes er viktig for meg, det er at Natten har fire måner faktisk er den jeg skrev først. Oora og Gaios, som kom ut først, var egentlig en spin–off av Natten har fire måner. Men i løpet av de fem år det tok å skrive bøkene forandret jo begge seg ganske drastisk.

Også da jeg skrev Roland fikk jeg kjempefin respons. Det kommer folk fremdeles til meg og sier at de leser den sammen med ungene sine når de sitter i sengen om søndagen og skal kose seg.

Nielvsdalen har også fått veldig god mottagelse. Egentlig har jeg vært heldig sånn. Jeg har tydeligvis ikke tråkket noen for hardt på tærne underveis, og jevnt over fått pene kritikker.

Med Bergens–serien har det vært litt annerledes, selvfølgelig. Det er en skjebne all populærlitteratur får. J eg er blitt slaktet nord og ned, men salgstallene viser noe helt annet enn det kritikerne sier. Så jeg er blitt ganske tykkhudet når det gjelder kritikk.

–Hvordan har responsen på dine bøker vært fra science fiction–fans?

–På grunn av at jeg har bodd i Bergen har jeg jo ikke akkurat hatt så mye å gjøre med science fiction–miljøet i Norge. Det var noe jeg først fikk etter 1985, etter Den internasjonale kvinnebokmessen på Blindern det året. Da fikk jeg en viss kontakt med fandom. Og så har jeg jo vært på en Norcon før. Da fulgte jeg littegranne med. Og jeg vet ikke, jeg syntes science fiction–miljøet virket litt snevert. Men alle samlinger av folk med litt spesielle interesser i dette samfunnet blir gjerne litt snevre. For utenforstående, selvfølgelig.

Men det var hva slags mottagelse mine bøker har hatt i fandom vi snakket om. Jeg har nå hatt på følelsen at jeg ikke har fått noen særlig mottagelse i det hele tatt, før Nielvsdalen kom. Da fikk jeg god kritikk i Sirius, riktignok to år etter at den var kommet ut. Det var veldig kjekt og smigrende og koselig. Du vet det er jo gøy når det finnes et sf–miljø å bli tatt alvorlig der også. Og jeg synes det er et fantastisk kompliment å bli invitert til denne kongressen.

 

Intervju ved Rolf Andersen, sommeren 1992