Dag Ove Johansen: Stormnatt (1988)

Mislykket Jesus–klon på Salten

Like etter annen verdenskrigs slutt dukker det opp en forkommen ung mann på en isolert gård på Salten–kysten. Hvem er han? Rømt konsentrasjonsleir–fange, nazist på flukt fra rettferdigheten, en havarert fisker? Selv vet mannen til å begynne med ingenting. Etterhvert hevder han å huske stadig mer av sitt tidligere liv, og sier at han er Jesus; klonet fra genmateriale i en celle funnet på likkledet i Torino, indoktrinert i bibelsk lære og så til slutt korsfestet, som et ledd i et vitenskapelig eksperiment for å se om Kristus virkelig beseiret døden.

Om dette får man tro det man vil. Jesu gjenkomst er et tema man skal behandle med ualminnelig varsomhet; det er så altfor lett å bruke ham til å dælje løs på ens private hatobjekter. Ikke at dette nødvendigvis alltid er helt negativt, eller farlig, det betyr bare at man skal være ekstra på vakt for ikke rote seg bort. Man kan få en ganske sviende saftig satirisk effekt ut av å stille Jesus opp mot syndige utvekster i ens eget samfunn, og det er egentlig ikke det minste vanskelig å gjette seg til hvordan det til slutt går i Dag Ove Johansens Stormnatt, utgitt av Bladkompaniet ifjor.

Selve storyen med at Jesus skal være klonet osv. kunne Johansen godt spart seg. Du får lagt inn et skikkelig spark mot enkelte vitenskapsmenns ubarmhjertighet og mot enkelte vitenskapsmenns vanvittige tro på at absolutt alle spørsmål lar seg underkaste naturvitenskapelig metode. Bortsett fra dette, er imidlertid hele opplegget et stort irritasjonsmoment; det måtte gått an å bruke en mindre søkt måte å hente Jesus inn i fortellingen på. Dessuten bruker Johansen Jesu opplevelser mens han blir forsket på som et påskudd til å granske hans motiver og sjeleliv. Uansett hva man måtte mene om Jesus, er det antagelig lett å forstå at isen er tynn under føttene på den som våger seg ut på noe slikt. Både litterært og religiøst / idemessig burde man ha en viss forestilling om hva man vil med det før man legger i vei. Det er det sikkert mulig at Johansen har hatt, men til meg har han ikke greid å meddele det. Et av problemene med å trekke Jesus inn i skjønnlitteratur, er at hvis man ikke lar ham være den Bibelen sier at han er, men begynner å legge til eller trekke fra, så mister han meget fort sin interesse. Lysende moralske eksempler, åndemanere eller sjarlataner går det drøssevis av på dusinet. Forfattere som skildrer Jesus som kun det, har en stygg tendens til slapt å flyte på subjektets kjente navn og lar være å bygge opp en personlighet som er i stand til å bære den nye karakteren de har funnet opp.

Samtidig er det så mye ved denne boken som er godt. Det kan ikke være tvil om at dette er det beste Johansen har fått utgitt hittil. Stormnatt inneholder natur– og miljøskildringer som sitter som tyggegummi på stolen; det slipper ikke tak i deg. Endel av personene er skikkelig levende, og Johansen har til og med i enkelte tilfeller en viss dreis på en troverdig skildring av hvordan de opplever å bli konfrontert med denne mystiske mannen som hevder å være Jesus.

Boken er absolutt verdt å lese, og representerer et ikke uvelkomment bidrag til norsk fantastisk litteratur. Spesielt på grunn av Johansens evne til å la det overnaturlige / fantastiske gli inn i norsk hverdag. Det er altfor lett å la SF foregå i et anonymisert, angloamerikansk–preget miljø. Dette er det gode ved boken. Den tar også opp endel grunnleggende spørsmål til diskusjon. Jeg er langtfra sikker på om disse spørsmål er verdt å diskutere lenge eller inngående utfra det grunnlaget vi får i Stormnatt. Det er det dårlige ved boken.

Dag Ove Johansen:
Stormnatt
Bladkompaniet 1988, 126 sider
ISBN 82-509-2095-3

 

RA 8/89

Einar Gjærevold: Ville fugler flyr (1987)

Vellykket debut

Så er den her da, Einar Gjærevolds lenge bebudede novellesamling Ville fugler flyr. Altså ingen unnskyldning lenger for alle oss som ikke har greid eller giddet å følge hans mangslungne utgivelser i diverse blader. Og man kan like godt slå fast først som sist at denne samlingen må være noe av det mest gledelige som er skjedd i norsk sf og fantasi de siste årene.

Boken inneholder åtte noveller: eventyr, sagn, science fiction – med lengde fra det helt korte opp til femti sider.

Miljøene og kvaliteten varierer, men mye av gjennomgangstonen er den samme. Gjærevold er opptatt av mennesker, og av samspillet mellom deres evner og vilje på den ene siden og de krav og begrensninger omgivelsene setter på den annen. I hvilken grad styrer vi våre egne liv? I hvilken grad burde vi få styre våre egne liv? Og kan og bør vi forsøke å skape frihet for andre enn oss selv? Finnes det noe riktig balansepunkt mellom vår egen trang til selvhevdelse og begrensninger i vår handlefrihet forårsaket av foreldre, kjærester, sosiale konvensjoner, staten, æresbegreper, ideologier, staten?

Gjærevolds personer er troverdige. Mange andre norske forfattere av fantastisk litteratur kunne ha mye å lære av ham. De står hele tiden i sentrum av fortellingene, dette handler om hvordan mennesker får det i ulike miljøer og situasjoner, og i liten grad om f.eks. vitenskapelig spekulasjon, selv om flere av fortellingene er ren og straight science fiction. Behovet for samkvem og solidaritet med andre mennesker blir lagt vekt på, uten at det henfaller til sentimentalitet. Vi føler alltid en dyp sympati med dem i deres feiling og vakling og nederlag og frustrasjon, selv om forfatteren understreker den enkeltes moralske ansvar i de valgsituasjoner de havner i. «Kald og ensom er menneskets veg, vi trosser den med lengsel», som de sier like etter at mennesket har satt fot på Mars for første gang.

Den mest ambisiøse – og også den beste – av novellene er "Valkyrie"!, en ikke–altfor–fjern–fremtid – sak der en forfyllet og nedbrutt mann på flukt fra sitt tidligere liv plutselig får sjansen til verdighet igjen. Men flere av de andre fortellingene hever seg langt over gjennomsnittet, blant annet tittelnovellen, som handler om mennesker fanget i ulike kulturelle i forutsetninger som til tross for en intuitiv solidaritet ikke greier å leve med hverandres begreper om det riktige liv.

Foruten persontegningene og (som oftest) et vel utarbeidet plot, er Gjærevolds styrke språket. Nå skal man ikke slenge ut superlativer grenseløst, for i nobelprissammenheng og sånn er det sikkert ikke så mye å skryte av. Men i sf og fantasi er vi her på berget og tildels internasjonalt så sulteforet på folk med en skriveførsel utover det funksjonelle, at når det dukker opp noen med litt større evner enn akkurat det, er det verdt å merke seg. En sjelden gang tar billedbruken overhånd. Litt for mange opplevelser a la «... fettosen lå fet som gjenferdet av en forspist konge ...» er ikke helt bra for magen, men det er ikke så mye av denslags som jeg fryktet utfra det folk fortalte meg på forhånd.

Hvis dere sånn i forbifarten har fått et vagt inntrykk av at dette i visse henseende ligner på Øyvind Myhre, har dere helt rett. Ikke misforstå: Gjærevold er helt og holdent sin egen mann, men både det han skriver om og måten han gjør det på har sine likhetspunkter med Myhre.

Det er jo alltid et håp man uttrykker når det kommer en bok av en norsk sf– eller fantasiforfatter, at de skal utvikle seg og bli (enda) bedre. I motsetning til endel andre, har Gjærevold et solid grunnlag å arbeide videre utfra. Kjøp boken og les den. Ikke fordi den er norsk og du føler du må støtte opp om denslags, men fordi den er god. I motsetning til endel andre bøker fra Bok og Magasinforlaget, er omslaget pent, trykkfeilene få og innbindingen og trykkingen gode. Dessuten er prisen fortsatt moderat i forhold til kvaliteten.

Einar Gjærevold:
Ville fugler flyr
Bok og Magasinforlaget 1987, 181 sider
ISBN 82903871

RA 2/88

Ailo Gaup: Trommereisen (1988)

Samisk fantasy

"Ved siden av dagen idag, samtiden, fantes det han kalte den mytologiske tiden nå, tiden da alt var første gang, som i skapelsens øyeblikk. De hadde det hele inne i seg, et landskap som trenger lys for å komme til syne, eller en drøm å våkne opp i. Mange mener at denne tradisjonen var død. Men den tilhørte livet og de nå den. Kunnskapen var uavhengig av menneskene. Den bestemte dem, hadde satt sin kode, sitt mønster inn i dem, formet dem."

Det er Jon som tenker dette, Jon som er hovedpersonen i Ailo Gaups roman Trommereisen, utgitt på Gyldendal ifjor. Men det er ikke på grunn av slike intellektualiserte betraktninger at han nå er på vei hjem til Finnmark sammen med sin Lajla. Det hele er langt mer håndgripelig; en tromme kaller på ham, kaller på ham i hans drømmer, skremmende men samtidig bydende. Dette er den siste av de store sjamantrommene, den siste som ikke enten er brent av den inntrengende kristne kulturen eller sendt på museum i det sosialdemokratiske Norge. Nå kaller den på Jon: Den er fanget, og i fare. Jon er utvalgt til å befri den. Og jakten på trommen blir også Jons jakt på sin egen sjel og sine egne røtter, de som flertallskulturen i Norge har gjort så godt den kan for å kutte over.

Her på berget har behovet for det fantastiske i litteraturen vært ivaretatt av eventyr, mytologi og i våre dager kanskje ikke minst historiske fortellinger. Tilgangen på fantasy i angloamerikansk betydning av ordet har ikke vært stor. Det fører imidlertid til blindhet hos mange entusiaster overfor verdiene i hjemlig litteratur som er såvidt utenfor båsen. Dersom Trommereisen hadde vært like godt skrevet på engelsk, med keltisk i stedet for samisk mytologi som utgangspunkt, ville den blitt ravet opp i skyene.

Den viktigste grunnen til at dette ikke blir dusinvare med ny innpakning, er at forfatteren skriver som om det betyr noe, både for ham og for oss. Den mytologiske overbygningen er ikke kun et fikst triks for å tjene penger. Det er samefolkets fremtid det står om, og det er en kamp på liv og død. Men at Ailo Gaup skriver slik skyldes ikke bare at han føler for det, det er det sikkert mange som gjør. Han behandler også språket og strukturen i fortellingen slik at vi blir engasjert. Han har da også tidligere skrevet prisbelønnet lyrikk.

Alt fra første stund merker vi at det materialistiske sosialdemokratiske verdensbildet ikke er fullstendig dekkende for hva som skjer rundt oss. Vi blir kastet rett inn i en skremmende situasjon der idyllen ved hjemkomsten til Finnmark blir flerret av onde magiske og overnaturlige vesener som er ute etter å hindre Jon i hans ærend. Heldigvis er det også medhjelpere: den siste sjaman, noaidi, viser ham veien. Mystiske kvinner av Soldatterens slekt dukker opp for å hjelpe ham mot Månens barn. Kampen raser både på det fysiske og det mytiske plan, og gjennom fare, trengsler, dumhet og feilgrep vokser Jon gradvis til bedre forståelse av sine evner, sin oppgave, sin kultur og hva som må til for å samle og hele samefolket.

Denne vellykkede blandingen av reiseskildring i Finnmark, action–fortelling og kjapp innføring i samisk mytologi har også noe den forsøker å si resten av oss: Er det verdier og egenskaper ved den samiske førkristne religion, ved samenes kultur, ved dens måte å møte og forvalte verden på, som vi kan lære noe av? I slutten av boken er i hvert fall Jon beredt til å dele sin sjamanistiske innsikt også med ikke–samer. Verden trenger all den hjelp den kan få.

Trommereisen er – som naturlig kan være – et til tider bittert oppgjør med følgene av kristningen / "vestliggjøringen" av samefolket. Det gikk hardt for seg. Vi som er kristne, har mye å svare for. At en kultur har negative trekk – noe Gaup ikke stikker under en stol– er knappast unnskyldning for å prøve å rasere den fullstendig. Gjennom bøker som Trommereisen kan vi for hvem samene er noe farverike greier langt borte oppi kulden (jada, jada, jeg vet at Oslo er Norges største samekommune) begynne å lære noe mer om dem og om kulturens tradisjonelle tenkemåte og verdier. Det er et av de mulige første skritt på veien til å reflektere over hva vi må gjøre med oss selv for at det skal være mulig for samefolket å rette opp det som er blitt gjort mot dem.

Og så er det utmerket litteratur. Jeg vet ikke om forfatterne ville følt seg helt vel til mote med sammenligningen, men på mange måter ligner Trommereisen på Øyvind Myhres Pålgrims vandring. Vinner ikke Trommereisen premien for beste norske fantastiske verk det siste året, vil det ikke skyldes at den ikke fortjener det. Det vil skyldes at folk ikke har lest den. Men det kan man jo snarlig rette på, eller hva?

Ailo Gaup:
Trommereisen
Gyldendal 1988, 216 sider
ISBN 82-05-17966-2

 

RA 8/89

Ailo Gaup: Natten mellom dagene (1992)

Ailo Gaups Trommereisen er en slags samisk fantasy– og utviklingsroman. Den er noe av det bedre som er blitt skrevet av fantastisk litteratur i Norge. Oppfølgeren Natten mellom dagene er en annen type bok, langt mindre vellykket som roman selv om ideinnholdet til tider er interessant.

Jon og Lajla, som var hovedpersoner også i Trommereisen, bosetter seg i Sameland et års tid, mest fordi Jon skal lage en runebomme og få mer innsikt i samisk sjamanisme. For Jon blir dette en vekselsvis pinefull og lykkelig selverkjennelsesprosess der han må lære å forholde seg til sin ulykkelige barndom og sin identitet som same. Han kjenner i utgangspunktet ikke seg selv så godt som han tror, og har altfor liten peiling på hvilke krefter han ønsker å komme i kontakt med og lære å bruke. Mens Jon vimser rundt i terrenget og gransker sitt indre, tar Lajla fotografier og holder huset i stand. Hun blir det trygge midtpunktet som ved sin intuitive forståelse av hva som foregår rundt dem, i motsetning til Jon kommer på bølgelengde med den samiske hverdagen som Gaup meget levende skildrer i spennet mellom tradisjon og en modernitet som tildels er ødeleggende, tildels lever ved siden av det tradisjonelle uten å affisere det, men tildels også blir integrert i det tradisjonelle virkelighetsbildet (hvor ellers kan man f.eks. finne en snescooter fremstilt som et mytologisk vesen?).

Boken beskriver hvordan Jon møysommelig arbeider seg inn i den samiske kulturen og så ut av den. Han jakter på det rotekte, griper det, men kommer ut på den andre siden uten altfor mye i hendene. Sjamanismen er i Jons (og Gaups) New Age–variant uavhengig av kulturell og mytologisk kontekst, og etter en stund har ikke det samiske mer å. gi. Jon forblir en outsider ikke fordi han ikke mestrer kulturen, men fordi han har tilegnet seg den, men likevel føler at det ikke er nok. Den evige taperen er han som blir tatt ut av sin kultur, og så vender tilbake til den bare for å oppdage at det han har lært ute i den verden han forkaster har gjort det umulig å finne seg til rette i det man i utgangspunktet trodde var ens hjem. Det er mye interessant og foruroligende å tygge på her.

Som roman betraktet er boken lang, fragmentarisk og ofte stillestående. Det skjer mye fargerikt og spennende (fantastiske og mytologiske elementer er det også), men i bunn og grunn er dette et psykologisk og sosialantropologisk essay mer enn en fortelling.

 

Ailo Gaup:
Natten mellom dagene
Gyldendal 1992, 341 sider
ISBN 82–05–21016–0

 

RCA 6/93

Jon Ewo: Dit gatene gar når det blir natt (1992)

Oslo By Night

Også jeg har stått på et høydedrag øverst i Torshovdalen vinterstid og skuet utover nattens Oslo med fjorden i det fjerne. Jeg har sett lysene, hørt den evige summingen, tenkt dypsindige tanker om den moderne byen som en levende organisme, med veiene som blodårer og telenettet som nervetrådene. Jeg har til og med gått derfra ned mot Grünerløkka. Men jeg har i motsetning til Jon Ewo ikke skrevet bok om det.

Ewos fremtids–Oslo transenderer cyberpunken og blir et slags kafkask cyber–fantasy, med samme glorete, truende stemning som i enkelte av B–filmene boken er inspirert av. Når jeg bruker ordet transendere mener jeg imidlertid ikke at Ewo har funnet frem til noe bedre. Her er ingen logikk bortsett fra den som følger av trangen til kjærlighet, kamp, kontroll og hevn. Dette er postmodernistisk kitsch løpt løpsk. Ewo tar fritt elementer fra klassisk hardkokt amerikansk krim, gangsterfilmer og sf, ispedd stemninger fra norsk litteratur fra hundre år siden og forsøker å røre det sammen til noe nytt. Det er oseaner av hentydninger.

Men selv om det på mange måter er et interessant forsøk, holder det ikke sammen i limingen. De enkelte elementer er ikke godt nok integrert. Og problemet for Ewo blir at man derfor vurderer de enkelte elementene etter hver sine kriterier. Målet var kanskje at uregelmessighetene og usannsynlighetene skulle suges opp i og gjøres uvesentlige av – ja, kanskje bidra til – stemningen Ewo forsøker å bygge opp gjennom fragmentene. Men i stedet er man hele tiden pinlig oppmerksom på detaljer som at det sf-innpakkede overvåkningssystemet er fantasi (selv om han får frem det vesentlige poenget at informasjon er en forutsetning for makt), at forfatteren ikke har tenkt nok gjennom implikasjonene av Oslo som tropisk (eller i hvert fall subtropisk) by, at han åpenbart har svært tåkete forestillinger om hvordan skurken Bronskys finansimperium fungerer, osv. Jeg driver ikke her med pedanteri og leker gledesdreper ved å påpeke småting i den store sammenheng. Tvertimot er poenget mitt at nettopp fordi den store sammenhengen ikke lykkes, blir oppmerksomheten trukket mot småtingene. Ewo har ikke skrevet godt nok til å la være å ta konvensjonene til de genrene han bruker på alvor. Og ennå har jeg ikke sagt noe om de mer alvorlige strukturelle problemene boken har når den skal forsøke å få kjærlighetshistorien til å passe sammen med gangsterfortellingen og cyberpunken. Dessuten er egentlig plottet ganske tynt. Oppmerksomheten begynner etter en stund å vandre. Det er når man reflekterer over disse ting at spørsmålet begynner å melde seg hvor mye poeng det i det hele tatt er i det som Ewo forsøker å gjøre.

Det mest interessante ved boken blir derfor personene: Solander Krogh, den tøffe detektivhelten, hans vestindiske kjæreste Marlene, den automatiserte morderen Kruger, gangster–finansmannen Bronsky. Av disse er Marlene den mest interessante, i hvert fall den mest levende. Noe av poenget med endel av de andre personene er jo nettopp at de skal være en ansamling klisjeer. Men selv om dette gir muligheter til ironisering over typer og genrer og muligens til og med kan være med på å si noe om hvordan det postmoderne mennesket er satt sammen (morderen er en nesten kvalmende moteriktig lignelse), får det unektelig også negative konsekvenser i en roman: det skal svært godt gjøres å få en slik figur til å være noe mer enn en konstruksjon som nok kan gi tanken næring og som man kan forholde seg til intellektuelt, men som man bokstavelig talt ikke føler noe for.

Populær–postmodernismen (hvis det er et uttrykk som gir mening) sier at alt er illusjon. Det finnes ikke annen virkelighet enn den du selv velger å definere. Personligheten defineres som et samlingssted for illusjoner, verden filtrert gjennom og reflektert tilbake fra den masken man har valgt. Fordi man bevisst velger sine masker, fordi man vet at det er illusjon, kan masken godt være outrert og usannsynlig – i og med at det er mer gøy, er det ingen grunn til at den ikke skulle være det. Dette i motsetning til oss slaver av fortiden som holder fast ved illusjonen om en objektiv virkelighet, og hvis masker derfor blir langt mindre reflekterte og iblant helt ubevisste. Ulempen for postmodernisten er selvsagt at i det øyeblikket masken brister er det ingenting igjen. Det blir som en smultring: Interessante ting rundt et hull i midten. Mens objektivisten blir sittende med sin hvetebolle; muligens prosaisk men i hvert fall ikke innhul.

Solander Krogh er en postmoderne litterær person. Han er en sydende gryte av andres roller, til og med i bokstavelig betydning når han lever seg som verst inn i gangsterfilmene. På mange måter er dette hans dilemma, og årsaken til hans undergang. Finnes det noe eget der inne, bak de roller som har flytt hans vei? En av hovedsakene i boken er kjærlighetshistorien mellom Krogh og Marlene. Kjærlighetens vilkår i en mannsdominert verden har Ewo åpenbart små tanker om. Krogh greier aldri å riste av seg skallet og slippe kjærligheten innpå seg. «Han finner ingen muligheter til å bryte ut av mannen sin», sies det om han et sted. For meg er det tragedie, for andre kanskje bare nøktern konstatering uten følelsesmessige overtoner. Et greit eksempel på at hva man får ut av en bok avhenger av hvilket syn på tilværelsen man går til boken med. Så langt er sikkert Ewos bok og jeg enige. Der jeg faller av lasset, der jeg mener boken lurer seg selv, er når man bruker denne selvfølgeligheten som et avgjørende indisium på at det ikke finnes noe syn på tilværelsen som gir mening annet enn for en selv, hvis en slik størrelse da overhodet finnes. Jeg skjønner at dette er et problem for dem som tror det. Men hadde det vært mulig å skrive bøker om det hvis det var sant?

Dette er en av de bøkene hvis mangler – eller rettere sagt de refleksjoner manglene avstedkommer – gjør den interessant. Men Ewo har et godt språk (iblant gnistrende godt – selv om det noen ganger blir for tydelig at han forsøker å skrive gnistrende godt og det derfor faller litt til jorden). Og det er ikke til å komme fra at det er et fascinerende bilde av Oslo Ewo presenterer, selv om det også er forvirrende. Men slik er det jo også i virkeligheten. Ewo er en forfatter det skal bli spennende å følge med videre på.

 

Jon Ewo:
Dit gatene gar når det blir natt
Gyldendal 1992, 215 sider
lSBN 82–05–20799–2

 

RA 3/93

 

Trond Buland: Den lange drømmen (1992)

Små mareritt

Trond Buland er en av de norske forfattere av fantastisk litteratur som har det mest levende språket. Derimot har han ofte hatt problemer med å skrive om noe. Buland skilder miljøer og stemninger så det er en fryd. Men plottet har hatt en stygg tendens til å meandrere ut i ingenting.

Nå vil jeg ikke si at det behøver å være en avgjørende innvending. Men det hjelper likevel utvilsomt på kvaliteten i Bulands forfatterskap når han i fortellingene i den nyutgitte samlingen Den lange drømmen fra Bok og Magasinforlaget stort sett har et tilfredsstillende rammeverk å la den gode språkbruken utfolde seg på.

Det er tolv fortellinger. Mange av dem har versert i blader og fansiner før. Best er kanskje den prisvinnende Bird Lives!, en stemningsmettet fortelling der miljø og musikk er det viktigste, blandet med et snev av det uhyggelige overnaturlige. Dette er en typisk Buland–fortelling, og en genre som ser ut til å passe ham. Lignende småparanoide noveller der hovedpersonen gradvis konfronteres med det angstskapende, lovecraftaktige, muligens overnaturlige Andre (som ofte er godt plantet i norsk virkelighet og tradisjon) er blant de beste i samlingen. "Det er noen der ute, men de liker oss neppe", som det heter i Stig Berghs forord.

Nettopp på grunn av disse stemningsskapende evner er det i skrekkfortellingene Buland lykkes best. De renere science fiction–fortellingene er kompetente, men går noe lettere i glemmeboken. Det skyldes nok tildels at redselen for å miste kontroll over tilværelsen (evt. forsøket på å innbille seg at det likevel er orden i kaos) er Bulands mest gjennomgripende tema. Det er det lettest å formidle gjennom nettopp skrekkfortellingen (skjønt jeg skylder vel også å si at en av grunnene til at sf–fortellingen Kapret ikke grep meg, er at forsvarsmekanismene og troverdighetsproblemene ble nokså store i forhold til de kristne terroristene som opptrer der, selv om Buland har et visst grep på å skildre fanatikerens sjelsliv).

Også på andre områder er fortellingene preget av Bulands engasjement: den ortodokse norske naturkjærligheten, antikrigs– og anti–system–holdningen, den vare kampen for å hegne om kjærligheten. Og karakteristisk nok er mange av fortellingene lagt til Trøndelag.

Buland har en særegen og egentlig ganske fascinerende fortellerstemme. Veldig mye av det han skriver er lett å kjenne igjen. Så bra, derfor, at det man kjenner igjen manifesterer seg i stadig bedre fortellinger. Et par av novellene i Den lange drømmen burde kanskje vært slipt litt mer på før de kom mellom permer. Men boken som helhet er et godt skritt forover i forhold til debutsamlingen S.O.S. Jupiter. Jeg ser frem til å lese flere fortellinger av Buland i fremtiden.

 

Trond Buland:
Den lange drømmen
Bok og Magasinforlaget 1992, 190 sider
ISBN 82–90387–29–6

 

Ra 10/92

Eirik Austey: På sporet etter det ukjente dyret (1990)

Jeg haver ham aldrig med Øynene seet,
Begiærer ey heller den Ære;
Dog kiender jeg mange, som haver mig sagt:
(Hvis Ord jeg og giver sandfærdelig Magt)
Han maae ret forfærdelig være

På sporet etter det ukjente dyret er en tittel som lover mye; annet er vel ikke å vente fra Eirik Austey, forfatteren av Tyskeren mot Stretermish, en av Norges beste fantastiske romaner på 80–tallet, som slett ikke var så blottet for denslags litteratur som mange 70–tallsnostalgikere blant SF–lesere synes å tro.

Nå føles dette i første omgang som en nedtur. Min hjerne er som andres, full av klisjeer som gjør det mulig å takle virkeligheten, men også begrenser den. Og det jeg tenkte på første gang jeg bladde fort gjennom denne boken, var en bærepose diktsamlinger fra 70–årene som jeg engang kjøpte for 20 kroner. Der var det mye fælt, innimellom Vegard Vigerust, Gunvor Hofmo, Paal Brekke og enkelte andre. Jeg fikk fort en viss forståelse for dem som har avsmak på "tekster" og hele røklet av lignende udisiplinert pludder.

Men Austeys dikt og småstykker vokser i deg etter at du har lagt boken ned, og blir til slutt en frisk og underfundig helhet. Styrken er det man kan kalle hverdagsdiktene: Om kjærester og hvermannsen, men først og fremst om jobb. Gaffeltrøck–dikt som gir deg virkelig trøkk i gaffelen, så å si. Evnen til å se det fantastiske i arbeidet, til å gjøre også jobben til en del av livet som har med drøm og dikt å gjøre, det er kanskje det beste ved samlingen, noe som kanskje kan gi folk perspektiver og glede langt utover de snevrere kretser som synes det er bra med Austeys esperanto– og (såvidt jeg kan se) volapükdikt eller mange SF– og fantasyhentydninger.

Dette er alvorlige greier. I Program, mot slutten av samlingen, heter det:

1. Vekk med enhver sentimentalitet
2. Unngå bilder
3. Ikke lengre enn nødvendig!
4. AKKURAT sånn som det ER.

Jeg vet ikke hvor langt Austey greier dette (er det ikke det programmer er til for?). Sentimentalitet er det ikke, bortsett eventuelt din egen, som ved uoppmerksom lesning kan legge seg som et forførende teppe over den følelsesladede helheten i Austeys bok. Ser man på detaljene er de nemlig kvasse som klør, selv om forfatteren sjelden lar vonde følelser eller hat løpe av med seg. Finurlig og humrende gir han folk nok rep til å henge seg selv, eller i hvert fall nok ord til å vise hvordan de kommer til kort og i enkelte tilfeller kompromitterer seg. På samme måte som hos f.eks. Philip Larkin skjer imidlertid dette med varme og forståelse, stort sett. På sitt beste er det dirrende intenst, og overfor de som fortjener det går ikke medfølelsen på bekostning av vissheten om at de har eller gjør feil. Dette er mulig delvis takket være Austeys klarsynte erkjennelse at ting griper inn i hverandre og påvirker hverandre. Du kan ikke skille det private fra det politiske, det fantastiske lever implisitt i det hverdagslige, de står i gjensidig avhengighetsforhold til hverandre.

Et annet aspekt ved boken er Austeys spretne lek med ord og begreper og navn. Han har en smittsom glede over språket, og den varlige ømheten eller det brennende engasjementet han viser i noen dikt blir bare forsterket av det respektløse tullet i andre.

Første del av Austeys mulige program har vi hørt om. Bilder? Det er ikke bare det du henger på veggen, og Austeys bok flommer over. Heldigvis. Det er noe av det som gjør den så lesbar. Litt lenger enn nødvendig er det nok, men ikke mye. Ikke akkurat som det er heller, dessverre, men Austey skriver slik at selv sånne som meg kunne ønske det ble det. I hvert fall litt.

Eirk Austey:
På sporet etter det ukjente dyret
Tiden 1990, 178 sider
ISBN 82-10-03298-4

 

RA 8/90