Nancy Kress: An Alien Light (1989)

Den stæd hvori vi boer

Er trang og icke stoer 

Hva er det som bestemmer og endrer menneskers gruppetilhørighet, under hvilke forhold kan fiendtlige grupper bilegge sine stridigheter, hvilken rolle har vold i samfunnets dynamikk? Det er ikke små spørsmål Nancy Kress gir seg i kast med i An Alien Light. Men så er da Kress også en av de absolutt mest talentfulle av nyere SF–forfattere, og har tidligere blant annet vunnet en Nebula–pris.

Boken går for seg på planeten Qom, der det finnes to små teknologisk forholdsvis tilbakestående menneskesamfunn, som i uminnelige tider har vært i bitter konflikt med hverandre. Ute i verdensrommet er ged’ene iferd med å tape krigen mot menneskene, og de bestemmer seg for å bruke Qom som forsøksstasjon for å finne ut av hva det er som får mennesket til å fungere, og hvordan man kan utnytte dette i krigen mot dem.  Man anlegger derfor en by, avsondret fra resten av planeten, og lokker til seg folk fra begge samfunn på planeten. Nå skal de føres sammen i et mikrokosmos og utsettes for ulike stimuli for å se hvilke endringer det forårsaker i deres opptreden.

Hovedpersonene, som Kress beskriver med innlevelse og forståelse, er de som først og fremst er med på å bryte de tradisjonelle barrierer mellom de to grupper mennesker. En gryende erkjennelse av at verden plutselig er blitt for liten til å opprettholde samme voldsmønster som før, slåss med tradisjonell mistenksomhet. Ged'enes manglende evne til å forstå hvordan menneskesinnet fungerer er imidlertid gradvis med på å overbevise menneskene at de må samarbeide for å overleve.

Boken beskriver effektene på et samfunn og individene i det av å være innestengt, og – fra ged'enes synspunkt – de uberegnelige følger av sosial eksperimentering. Kress er også opptatt av hva økende kunnskap har å si for endringer i et individs livsopplevelse og adferd. Boken er samtidig et lavmælt men brennende innlegg for toleranse i møtet med det som er annerledes.

Først og fremst kan man imidlertid si at An Alien Light er en kjærlighetshistorie, en fortelling om hvordan kulturelle forskjeller blir overvunnet for dens skyld og ved dens hjelp. Kress skriver poetisk og klart, og føyer de ulike elementene i fortellingen sammen uten at det blir kunstig eller anmasende. Det er meget kompetent gjort. Hennes skildring av aliensene og deres artsbetingede vanskeligheter med å forstå mennesket er virkelig førsteklasses. Så selv de som ikke er enige med den analysen av voldens rolle som blir presentert mot slutten av boken som en slags oppsummering av hva som har gått forut, vil finne mye å glede seg over. Dette er en bok – og en forfatter – man ikke bør gå glipp av.

Nancy Kress:

An Alien Light

Avon Books, 1989

ISBN 0–380–70706–3

(ra 8/1990–g10) 

 

Leo Frankowski: The Cross–Time Engineer, The High–Tech Knight, The Radiant Warrior & The Flying Warlord.(1986-1989)

Om Hest, Soldat och Ridder 

Se for deg en pueril Walt Disney–versjon av Mark Twains A Connecticut Yankee in King Arthur's Court, så har du sånn omtrent plassert Leo Frankowskis bøker om den polske nåtidsingeniøren Conrad Stargard som plutselig befinner seg i Polen i år 1231, husker fra historietimene at om ti år kommer mongolene til å legge landet flatt, og bestemmer seg for å gjøre noe med det. Hittil er fire av fem bind kommet, nemlig The Cross–Time Engineer, The High–Tech Knight, The Radiant Warrior og The Flying Warlord.

Frankowski skriver lett, underholdende og aldri så lite glatt. Dette er gøyal tidtrøyte, og vil kunne tilfredsstille mange hvis man ikke har for høye forventninger.

Skal man først henge seg opp i noe, kunne det kanskje vært Conrads psyke. Han er polakk, MIT–utdannet sivilingeniør og skal være from katolikk. (Bl.a. bortsett fra at han villig vekk tar imot alle kvinner som går forbi – det er ikke få – og rasjonaliserer det bort sånn omtrent med å si at nå er jeg i middelalderen, og da gjør det ikke noe. Dette er forresten en holdning som går igjen også på andre felt i Frankowskis leke–middelalder). Men han er samtidig lojal kommunist som mener at partiet har gjort en aldeles utmerket jobb. Det er imidlertid privatkapitalisme han satser på for å oppnå såpass innflytelse i det fortidige Polen at han kan begynne å påvirke samfunnets oppbygging.

Dette rotet illustrerer bare hvor vanskelig det er for en forfatter å være konsekvent og å forstå de overbevisninger han prøver å formidle når han åpenbart ikke deler dem selv. I slike tilfeller kan selv de som mest pietetsfullt forsøker å gjengi dem, havne på glattisen. Hos folk som ikke synes det gjør så mye å tukle med innholdet i andres overbevisninger – som f.eks. Frankowski – ender man vanligvis opp et sted mellom det patetisk komiske og det irriterende.

Heldigvis får ikke disse forhold noe særlig å si for fortellingen, som i og for seg er enkelt fortalt. Conrads mål er å skape en hær som kan slå mongolene når de kommer. Da trenger han en industriell base som er i stand til å produsere våpen og utstyr, og en mannskapsbase og samfunnsorganisering som vil skaffe ham nok folk.

Jeg vet ikke om Conrad har lest L. Sprague de Camps mesterlige Lest Darkness Fall, men Frankowski har i hvert fall gjort det, og metoden Conrad bruker ligner veldig. Han går sakte frem, foretar små endringer i eksisterende teknologi og bygger seg gradvis opp til han når et punkt da han har makt nok til virkelig å slå seg løs. Det Conrad starter med er å forbedre vevteknikker, introdusere moderne bokholderi, folkeskolen og Playboy–klubber, foreta noen enkle forbedringer i metallurgien og oppfinne brennevinet. Siden går det slag i slag, og når mongolene endelig dukker opp i bind fire blir de møtt av en flåte kanonbåter, et lite men effektivt flyvåpen, maskingeværet og en veltrent, velfødd og velutdannet hær på 150.000 mann. Faren fra øst må bite i gresset, hvilket naturligvis er en tilfredsstillende tanke for en polakk.

Nå er selvsagt ikke alt kos og gøy. Conrad møter betydelige vanskeligheter på veien, og som man vel kan tenke seg, er kulturforskjellene enorme. Heldigvis får han god hjelp, ikke bare fra innfødte han møter, men også fra en tidspatrulje som kommer innom en gang iblant og bruker en side eller to på å kommentere hva som har skjedd. Det er blant annet de som utstyrer Conrad med en sekk assorterte frø fra det 20. århundre like før han blir kastet tilbake i tiden. Dette bidrar behendig til å revolusjonere landbruket. I starten skjønner man ikke hva poenget med tidspatruljen er, bortsett fra å skaffe Conrad billig og lite troverdig hjelp i krisesituasjoner, men i bind fire aner man at de kommer til å bli viklet inn i resten av fortellingen på en dramatisk måte. Skulle ikke forundre meg om Conrad ender med å grunnlegge tidspatruljen, på slutten av siste bind i serien.

Mens man venter kan man slappe av med de fire første bøkene, og glede seg over et livlig beskrevet Polen i det 13. århundre, en – med visse forbehold – likandes og interessant helt, selv når han sprenger grensene for det troverdige, og en hel skokk sjarmerende bipersoner med Conrads ualminnelig begavede hest Anna (også hun god katolikk) i spissen.

Frankowskis smånasjonalistiske dagdrømmerier og paternalistiske samfunnsvyer er imidlertid ikke bare hyggelige. På slutten av bind fire skisserer han utførlig hvordan Conrad organiserte hæren etter seieren mot gulingene, og om de enorme moderniseringsoppgavene den velvilligst tar på seg. Frankowski sier han ser for seg et meget fritt samfunn. Samtidig har han i praksis forbeholdt en liten og uhyre mektig elite å bestemme hvordan folk bør bruke sin frihet. Akkurat her slår den idylliske fasaden sprekker, og noen år lenger frem ser man for seg et uhyggelig og totalitært samfunn drevet av en organisasjon man godt kan se på som en romantisk og effektiv versjon av hva kommunistpartiet «burde vært». Men i forhold til fortellingen som sådan er dette egentlig pirk for å finne på pirk. Det samme er egentlig også et par grove historiske bommerter, som blant annet at Frankowski lar den spanske inkvisisjon opptre noen hundre år for tidlig, og det attpåtil på en måte den nettopp ble til for å forhindre. Jeg har også mine tvil om Conrad ville kommet like langt i virkeligheten som i boken med sine tendenser til religiøs relativisme. Resten av verket – det er fortsatt mye igjen – er helt ok bortsett fra kvinnesynet og andre små og større detaljer av den typen vi har for vane å bekymre oss for nåtildags.

Conrad på sin side, trives utmerket i en antiseptisk middelalder, og på godt og vondt er det hovedproblemet med bøkene. Grei skuring som slapp–av – litteratur, men ikke begynn å tenke for mye over det som faktisk står. Og dermed sitter man i saksen: For tenker man, blir disse og lignende bøker fort så irriterende at man legger dem bort Men leser man mye sånt uten å reflektere over hva man egentlig får i seg, ender man opp med et skall av rosenrød uvirkelighet mellom seg og verden, naive forestillinger om menneskets beveggrunner og en blind og farlig nedlatenhet overfor det som ikke passer inn i ditt lille skjema. God lesning, så lenge det varer.

Leo Frankowski:

The Cross-Time Engineer (1986)

The High-Tech Knight (1989)

The Radiant Warrior (1989)

The Flying Warlord (1989)

Del Rey

(ra 8/1990-g10) 

           

John Barnes: The Man Who Pulled Down the Sky (1985)

De Fremmede det en Fortieneste gav,

Indbyggerne fandt sig og Nytte deraf 

John Barnes skriver meget godt, men underlig arkaisk. Både når det gjelder tema, måten å skrive på og den stemningen har formidler, minner mye om 5O–årene; nærmest en slags blanding av klassisk Heinlein og Anderson.

The Man Who Pulled Down the Sky er en roman om politiske ideer, hvilke konsekvenser de får når de blir omsatt i praksis, og hvordan enhver ideologi kan brukes av makthaverne til å rettferdiggjøre undertrykkelse og umenneskelighet. På en måte kan man si at Barnes i likhet med mange før ham, om enn kanskje ikke i SF, bruker (blant andre) marxistiske innsikter til en kritikk av fenomener som i vår tid har kjennetegnet først og fremst marxistiske samfunn. Men hos Barnes er det libertarianismen som får på pukkelen.

Boken foregår noen hundre år i fremtiden. Jorden har levd seg gjennom katastrofen, og kun her og der finner man små lommer hvor mennesker bor. Makten i solsystemet sitter hos romkoloniene i jordbane. De har samlet seg i en libertariansk–inspirert føderasjon som gradvis er blitt sterkt sentraldirigert og har liten sans for avvikere. På grunn av militær overmakt og teknologisk overlegenhet kontrollerer romkoloniene jorden, og utnytter den til råvareproduksjon, o.l. Den tredje makten i solsystemet er romkoloniene i asteroidebeltet. De er kollektivistiske, og gjorde seg uavhengig av koloniene i jordbane for en generasjons tid siden. Nå er de langsomt iferd med å kveles på grunn av de handelsrestriksjoner de er pålagt av koloniene i jordbane. Asteroidefolkene skjønner at de ikke har annet valg enn å krige seg til det de ønsker, og smugler noen agenter ned til jorden for å se om de kan greie å starte et opprør der som vil binde opp nok av jordbane–kolonienes styrker til at asteroide–koloniene kan lykkes med et angrep fra rommet. Mesteparten av boken foregår på jorden og skildrer opplevelsene til en av disse agentene, de jordboere han samarbeider med og det opprøret de setter igang. Dette foregår stort sett et sted ved de store sjøer i USA, og kulturen vi beveger oss i minner da også meget om litt gammelmodig landsbygdmiljø fra Midtvesten.

Et hovedpoeng ved boken er å vise forskjellen mellom hva folk faktisk gjør og hva de utfra sitt ideologiske ståsted tror de gjør. Man er opptatt av merkelappene og av å bruke det rette språket. Om det man gjør kan sies å være i trad med den ideologiske overbygning tenker man ikke lenger gjennom. Således opererer de «libertarianske» jordbane–koloniene med en svært intervensjonistisk og konkurransevridende økonomisk lovgivning i handelsfrihetens navn. De er også opptatt av at alle skal få tenke rasjonelt og fritt gjennom hvilket grunnlag man ønsker å bygge sitt individuelle liv på. Men siden f.eks. å tro på kollektivisme i noen form, eller å være kristen, i seg selv hemmer den rasjonelle tankegang og dermed hindrer deg i å komme frem til et fornuftig ståsted, blir i praksis alle som velger å bli avvikere hjernevasket til de tenker rasjonelt igjen. Blant de mer interessante avsnitt i boken er de der soldater fra jordbane–koloniene mister sine ideologiske skylapper og blir konfrontert med kontrasten mellom deres samfunns læresetninger og dets gjerninger.

På jorden blir motstandsbevegelsen stort sett organisert gjennom undergrunnskirkene. Endel av disse har motforestillinger mot å bruke vold i kampen for frihet. Dette standpunktet blir i og for seg respektert i boken, men det gjøres veldig klart at vold, eller trussel om vold, må til for å vinne over en fiende. Når krigen kommer, er det de ikke–voldelige som blir meiet ned først av soldatene til jordbane–koloniene.

Blant de mange tråder Barnes vever inn i denne boken, er en diskusjon om de intellektuelles opptreden under ulike samfunnsforhold. Sålenge de ikke har makten i samfunnet, mener Barnes at de i kraft av sin formulerings– og abstraksjonsevne er en kilde til forandring, en gruppe som vil presse på makthaverne for å få til endringer til beste ikke bare for dem selv men også for andre undertrykte grupper. Men når de intellektuelle – som f.eks. i et informasjonssamfunn – selv inntar maktposisjonene, mener Barnes at de som makthavere vil virke mer undertrykkende enn andre grupper.

Gitt hans syn på hvordan de intellektuelle målbærer sin opposisjon når de ikke har makt, blir vel ikke dette noe særlig utover den gamle iakttagelse at en røverbaron som vil ha pengene og overflatisk lydighet tross alt er lettere å hanskes med enn en ideologisk fundert diktator som forsøker å regulere alle deler av livet og tankene.

De intellektuelles rolle – og arkaismen som ble nevnt i begynnelsen – illustreres også av de samfunnsvitenskapelige teorier asteroidefolkene bruker når de skal beregne (ad matematisk vei) hva som kommer til å skje og hva salgs grunnlov jorden bør få etter seieren. Dette minner litt for mye om Hari Seldon, og i og med at beregningene ikke går så bra, er det vel kanskje ment ironisk. Forskjellen mellom skjemaer og det virkelige liv er jo en av de grunnleggende konflikter i boken.

En farverik og spennende bok, litt klossete kanskje, til tider irriterende gammelmodig, men med mer tungt tankegods enn man forventer i en gjengs SF–bok. Også hans bok nummer to, Sin of Origin, som har mange av de samme styrker og svakheter, viser at Barnes er en interessant forfatter å følge opp.

John Barnes:

The Man Who Pulled Down the Sky

Worldwide Library (Asimov), 1985

ISBN: 0–373–30303–3

(ra 8/1990–g10) 

 

Harry Turtledove: A Different Flesh (1989)

Det Folk er særdelis af sælsom Natur

Kort-benet i Vexten og støt af Statur 

Harry Turtledove har i de senere år gjort seg bemerket med noen romaner og en lang rekke meget gode noveller. Endel av dem foregår i to bestemte parallellunivers. I det ene blir Muhammed ivrig kristen i stedet for å starte for seg selv, hvilket fører til at Bysants gjør store fremskritt i vitenskap og teknikk, og erobrer den kjente verden etter brysomme kamper mot perserne og de nordlige barbarer. Endel av disse noveller ble for et par år siden samlet til romanen Agent of Byzantium, som når sant skal sies ikke var særlig vellykket som roman.

Da har det heldigvis gått langt bedre med A Different Flesh, der Turtledove har sydd sammen fortellinger fra et univers der Amerika forble så uberørt av resten av verden at mammuter, sabeltigre etc. samt homo erectus overlevde der og i tidens fylde ble oppdaget av europeiske eventyrere og kolonister.

Det er naturligvis forholdet mellom oss og homo erectus det først og fremst dreier seg om. Man skal ikke tenke lenge før man skjønner at her er det rikelig med muligheter til å si noe om menneskeverd generelt. Det er også et utmerket eksempel på hvordan fantasi og SF egner seg til satire og til å undersøke brennbare problemer. Forholdene mellom oss og apemenneskene i Turtledoves nye verden er et ironisk motstykke til forholdet mellom hvite og svarte (og til dels innfødte) samme sted i virkeligheten.

I dette ligger det mange farer. Vel er det slik at SF er ualminnelig godt egnet til å drøfte denslags, både på grunn av den overfladiske distansen man kan skape og – i likhet med alle typer skjønnlitteratur – på grunn av den følelsesmessige nærhet en god forfatter kan mane frem. Men distansen i ytre henseende kan også føre til at man kaster alle hemninger overbord og gir seg i kast med forkynnelse – religiøs, politisk, eller av hvilken art det nå måtte være. Traktaten er selvsagt også en litteraturform, men den er ikke en roman og selv om de to går an å kombinere på en vellykket måte skal man være begavet for å få det til å fungere. De fleste forfattere må – paradoksalt nok – nøye seg med mer innviklede og indirekte måter å få frem et budskap på.

Turtledove knytter hele tiden paralleller til Amerikas virkelige historie; fra første kapittel med nybyggere i Virginia som får ungen kidnappet av en bande apemennesker, og gir seg ut på jakt på dem bare for å oppdage at de er menneskelige likevel; til en nydelig pastisj over Samuel Pepys’ dagbok der Pepys med utgangspunkt i faunaen i den nye verden oppdager utviklingslæren midt på 1600–tallet; til de svartes frigjøring (vi er da mennesker, vesensforskjellige fra apemenneskene, og dere kan ikke sette oss til apearbeide). For apemenneskene blir naturligvis forfulgt og drept, slavebundet og utnyttet. Mot slutten av boken øyner vi begynnelsen av deres frigjøringskamp – men også av det nye slaveriet: Ikke som grovarbeidere og tjenere på plantasjene, men som verger av en (all)mektig stat som til deres eget beste bestemmer hva apemennesker bør tillates å gjøre, hva de kan brukes til og hvilke impulser de bør holdes unna.

Jeg hadde ikke lest mer enn en av de noveller som boken er satt sammen av fra før, så jeg vet ikke i hvilken grad Turtledove har forandret på dem for å få dem til å bli en helhet. Uansett er dette blitt en helstøpt bok. Den er velskrevet, og spenner fra tragedie til farse. Dessuten setter den igang tankevirksomheten, og vekker vår medlidenhet med de svake og vår beundring for de sterke og gode egenskaper ved dem. En bok med over gjennomsnittet halveringstid.

Harry Turtledove:

A Different Flesh

Worldwide Library (Asimov), 1989

(ra 8/1990-g10) 

 

Harry Turtledove: Kaleidoscope (1990)

Hver synger med den Næb de har,

Et lidet Kar er og et Kar 

Kanskje er Harry Turtledove bedre til å skrive noveller enn romaner. Om ikke annet så på grunn av at noveller er kortere. Har man kun en ide, og har man ikke helt dreisen på dette med å skildre personer, er mangelen mer merkbar i romans form. Mens noveller som i hvert fall er habile kan det godt bli av det. Nå mener jeg (i parentes bemerket) ikke med dette at det nødvendigvis er lettere å skrive en mesternovelle enn en mesterroman, men disse kategoriene er det ikke snakk om for Turtledoves vedkommende i noe tilfelle.

Samlingen Kaleidoscope inneholder 15 SF– og fantasinoveller utgitt fra 1984 til 1990. Den eneste toppnovellen, original, velskrevet og tankevekkende, er Bluff, som tar for seg forholdet mellom utviklingen av hjernens funksjoner, vår begrepsverden og religion.

En handfull av de øvrige fortellingene er også gode. And So To Bed, f.eks., en pastisj av Samuel Pepys' dagbok der marine- administratoren fra annen halvdel av 1600–tallet oppdager utviklingslæren. .

I Gentlemen of the Shade er Jack the Ripper – naturligvis – en vampyr. Hans utskeielser får de andre vampyrene i London å ta opp jakten på ham. Både denne og Pepys-novellen bæres et meget langt stykke på vei av stemningen: Turtledove skriver slik at vi tror fortellingene virkelig kunne ha vært forfattet i de tider de er lagt til.

The Road Not Taken er en tradisjonell og grei SF–fortelling hvor jorden blir invadert av en gjeng romvesener som har oppdaget den enkle teknikken som lar deg reise fortere enn lyset. Resten av teknologien deres, derimot, ligger på et sørgelig lavt nivå. Krigskunst tilsvarende det man hadde i Europa under Tredveårskrigen kommer til kort overfor dagens US Marines.

Bortsett fra The Last Article, om Gandhis møte med tyske makthavere i India etter at disse har slått ut engelskmennene under annen verdenskrig, er resten av fortellingene greie men ikke bemerkelsesverdige, selv etter SF’s ofte slappe normer. Noen ligger kun såvidt over fanzine–nivå. Blant de som har noe for seg er en Videssos–fortelling, beretningen om en SF–forfatter som reiser til fortiden for å forandre den, og en vakker men noe pregløs fantasinovelle lagt til Armenia.

Boken virker litt sammenrasket og tilfeldig, som om Turtledove visste han kunne få utgitt sine noveller, uten å vente til han hadde nok som var bra nok til å rettferdiggjøre det. Eller kanskje han bare har dårlig smak. I alle fall er han ujevn, og selv de brukbare fortellingene er iblant glatte, upersonlige og lite særpregede.

Harry Turtledove:

Kaleidoscope

Ballantine, 1990

ISBN 0-345-36477-5

(ra 8/1990-g10) 

Norman Spinrad: Other Americas (1988)

Flyttet est du til et ønskeligt Land;

Men ak! vi lever i sørgelig Stand 

Det er alltid en vederkvegelse å lese Norman Spinrads mørke humor og småbitende sarkasme. Samlingen Other Americas gir deg anledning til å gjøre det i fire forskjellige historier som attpåtil har det til felles at de handler om USA, hvilket bare er med på å skjerpe forfatterens skarpe vidd. 

The Lost Continent foregår i et utarmet og primitivt USA etter atomkrigen som lever i restene av fordums ære og har mindreverdighetskomplekser overfor nyrike afrikanere. Disse blir vist turistattraksjoner fra fortidens storhetstid, blant annet en siste gjenlevende koloni høyteknologiske amerikanere, etterkommere av de som forseglet seg i undergrunnssystemet i New York da radioaktiviteten kom. Deres avhengighet av en teknologi de etterhvert ikke har forutsetninger lenger for å mestre har imidlertid gjort dem til ynkelige automater, et dystert bilde på forholdene i Amerika idag, og en påminnelse om at atomkrig ikke er den eneste måten teknologien tar liv.

Den beste novellen i samlingen er Street Meat, en intens og virkelig uhyggelig skrekkvisjon fra livet blant fattigfolk i New York i en ikke altfor fjern fremtid. Selv om Spinrad har sluppet alle bremser når det gjelder gørr og møkk og vold og blod og kannibalisme og voldtekt, er det mest skremmende ved fortellingen hvor nært opp til virkeligheten den tross alt allerede er for mange mennesker. Her får man virkelig anskueliggjort noen av følgene det har å leve i fornedrelse. Spinrad ligger på grensen mellom å vise oss volden som en nødvendig konsekvens av samfunnsforholdene, og å glorifisere den. Å tro at livets problemer løser seg enklest og ikke minst riktigst med skytevåpen er en vrangforestilling amerikansk kultur lider av i større grad enn det som er vanlig f.eks. de fleste steder i Europa. Spinrad advarer mot det, men dessverre er jeg ikke sikker på at absolutt alle får med seg at dette ikke er en oppfordring til å gakke hen og bruke samme prinsipp, i hvert fall i mindre målestokk.

World War Last er en burlesk og smilende slapstick–komedie der USA's noe uvirkelige president og Sovjetunionens sterke mann (en råtnende og defekt kyborg med en datahjerne som skvalper gjennom klassiske sosialistiske tekster og tidligere praksis for å komme frem til den historisk nødvendige løsning på enhver konflikt) møtes i Las Vegas for å hamle opp med en gal oljesjeik som truer med å kaste verden ut i atomkrig.

I den siste og mest ambisiøse fortellingen, den mollstemte La Vie Continue, har Spinrad gjort seg selv til hovedperson. Spinrad–personen redigerer et eksil–amerikansk blad i Paris, og holder seg bedre orientert enn de fleste om hva som egentlig foregår i politistaten USA, som så mange dissidenter har flyktet fra. Personen Spinrads sutring, selvopptatthet og oppblåste ego går deg fort på nervene. Men så får han da også etterhvert til ikke mindre enn en forsoning mellom stormaktene, og da må man vel gi ham lov til å brife litt. Før han kommer så langt er det masse kjappe agent–greier, inklusive en romanse med en tungrock–stjerne fra en i og for seg troverdig skildret glasnostisk Sovjetunion. Der er de fortsatt litt opphengt i kommunistiske myter, og den kulturelle selvforståelse bygger på tradisjonelle russiske verdier kombinert med en hyperromantisering av sosialrealismen. Ikoner og røde stjerner om hverandre.

Spinrad skriver fint, og er besk og tankevekkende. Selv de steder andre ting svikter, er stemningen i novellene konsistent og særegen. Vel verdt å lese, spesielt hvis hjernen trenger å løse litt opp i avleiringer av slapp og likegyldig massevare.

Norman Spinrad:

Other Americas

Spectra, 1988

ISBN 0-553-27214-4

(ra 8/1990 g10) 

Åge Rønning: Gjennom gitteret (1955)

(Les boken på bokhylla.no)

Lad Had og Avind leggis øde 

Og sendis bort til Dievelen  

Mange «seriøse» norske forfattere bruker fantastiske elementer i sine fortellinger. I SF–kretser forholder man seg gjerne litt overlegent til dette. «Tekster», «magisk realisme», «postmodernisme»; hvorfor kan de ikke enten holde seg til den traurige forfatterforenings–realismen sin, eller skvært og redelig skrive romopera? Det trendige fantasioide liksom-gørret deres er bare flaut.

Åge Rønning er ikke en av de forfattere som er blitt mest skjelt ut; til det er han dessverre for lite kjent. Likevel må det jo for folk som liker SF og fantasi være oppsiktsvekkende og gledelig at en som uten tvil er blant Norges aller beste nålevende forfattere ikke bare mestrer bruken av fantastiske elementer i sine bøker – det er kanskje det som mangler hos endel av de mest oppskrytte litterære kjendiser – men en gang i tiden til og med gav ut et par rendyrkede SF–noveller.

Dette var i Rønnings annen bok, novellesamlingen Gjennom gitteret (1955). To av de fire novellene kan kalles SF, nemlig Min Lyn–Gordon og Naboene. Man aner at forfatteren har lest endel Ray Bradbury. Ved siden av dette er begge novellene preget av Rønnings vakre og konsise sprak og enkelte temaer som har gått igjen og igjen i hans senere forfatterskap: Behovet for kjærlighet satt opp mot redselen for å satse og så tape, og mot alt det i menneskenaturen og det samfunn vi har skapt oss som drar oss fra hverandre, som øker vår mistenksomhet og frykt, og gjør det nesten umulig å leve sammen på en god måte.

Min Lyn–Gordon foregår natten før den første store rom–ekspedisjonen skal starte. Astronauten, hans kone og deres lille sønn ligger alle våkne og ønsker de turte gå inn til hverandre, holde i hverandre, og snakke om det som bekymrer dem. Men sosiale konvensjoner, redselen for å dumme seg ut og uviljen mot å være andre til bry holder dem tilbake. En mere typisk Rønning–historie kan knapt tenkes, selv om han har gjort det mye bedre siden.

Naboene er en etter katastrofen–fortelling der to av de overlevende – vilt forskjellige mennesker – prøver å overvinne sin egen og hverandres mistenksomhet for å slå seg sammen og stå sterkere overfor en farlig verden.

I den store SF–sammenheng er disse fortellingene selvsagt først og fremst kuriositeter, men de er vel verdt å lese. Dessuten kan de kanskje være en port inn i et stort, spennende og meget godt forfatterskap. Rønning skriver elegant, underholdende, spennende og til tider meget humoristisk. Samtidig graver han dypt i menneskesinnet og utleverer våre drømmer, våre håp og våre redsler. Alltid er sympatien hos de svake: De som er i ferd med å gå til grunne i egen ynkelighet, de som verden har valset over uten å se seg tilbake, de som ikke greier å leve opp til det som forventes av dem. Rønning kombinerer det å være en underlig tids– og stedbunden Oslo–forfatter med hyppige karakteristikker som den mest internasjonale av moderne norske forfattere. Hans bøker inneholder reiseskildringer og stemningsrapporter fra de mest eksotiske steder, men han får også frem at mennesket er seg likt hvorhen det vanker. Han har i det hele tatt et brennende skarpt blikk for ondskapen og lidenskapen i verden, og er opptatt av å vise hvordan vi fattigslig men heroisk kan stå imot den. Humoren hans er forløsende, men kan knapt skjule bitterheten og gruet over det absurde og nihilistiske i menneskelivet. Overlatt til oss selv har vi alt for lett for å gå til grunne. For Rønning er det til syvende og sist bare Gud som kan redde oss fra følgene av vår dårskap.

Rønning kan også være en spennende forfatter stilistisk. Han småeksperimenterer med litterære former, og henter i utstrakt grad modeller fra ulike genre og forfattere, for så å arbeide videre med dem. Blant annet ligner et par av bøkene hans veldig på kriminalromaner, mens han er blitt kalt – ikke helt uten grunn – en slags norsk blanding av Graham Greene og Kafka.

For SF–entusiaster er det kanskje mer spennende å vite at Rønning i flere av sine verker har fantastiske og overnaturlige elementer. Dette spenner bl. a. fra de meget ubehagelige møtene med djevelen i Kolbes reise (1982) til den absurde forvandling en av den trygge danske feriebyen i Protestmarsjen (1968) til en lidenskapens jungel, via menigmanns kamp mot skjebnens forviklinger i Komedien om Slottsherrene (1974) og den isende uhyggen i enkelte av novellene i Et Satans spill (1984).

Les og bli glad. Ikke først og fremst på grunn av de fantastiske elementene, de er selvsagt en biting i et stort forfatterskap, selv om det kan være kostelig krydder for SF–fans. Les Rønning fordi han er morsom, lærerik, dyp, sann, elegant, eksperimentell, fantasieggende og god.

Åge Rønning:

Gjennom gitteret

Gyldendal, 1955

(ra 8/1990-g10)