Mary Doria Russell: The Sparrow (1997)

Ikke en spurv til jorden . . .

Utgangspunktet er vi godt vant med i science fiction: Jorden mottar signaler fra en intelligent rase ute i verdensrommet. Det vi ikke er så vant med, er at fortsettelsen er så bra som i denne meget anbefalelsesverdige boken fra debutanten Mary Doria Russell.

Mens verden nøler og regjeringer diskuterer hvordan man skal forholde seg til den nye situasjonen, er det ingen tvil hos jesuittene: De drar – så fort og så hemmelig som mulig. De drar for å lære, ikke for å forkynne. De drar for å forstå, ikke for å omvende. De drar slik at de i neste omgang skal kunne beskytte sine nyoppdagede søsken mot langt mer skruppelløse representanter for menneskeheten. De mener ikke å gjøre noe vondt.

Det er dette boken handler om – forholdet mellom årsak og virkning, mellom ønsker og gjerninger i en tilværelse der vi ikke har og ikke kan få full forståelse for sammenhengen vi opererer i. Dette ser man ikke bare på den fremmede planeten, der hovedpersonene på velkjent vis innen denne type science fiction vikler seg inn i all måte med feiltolkninger og uforutsette konsekvenser på grunn av at de ikke forstår kulturen de er kommet inn i godt nok. Vi ser det også i det som skjer mens hovedpersonene er på jorden og etter at ekspedisjonen er kommet tilbake, for dette er naturligvis en almenmenneskelig tilstand. Slik sett blir kultursjokket ute i rommet bare en aksentuering av det som skjer i hvert menneskes liv her på jorden.

Mye av styrken i boken ligger nettopp her. De utfordrende og ofte foruroligende moralske og intellektuelle dilemmaer bokens personer møter, er slike som også vi må forholde oss til. Men science fiction er full av romaner med spennende ideer der boken likevel er mislykket. Det som hever The Sparrow et hakk høyere er at dette er integrert med et drivende plott og en medrivende beskrivelse av hovedpersonene og forholdet dem imellom som hever seg langt over det man vanligvis må greie seg med i sjangeren. Det skader heller ikke at forfatteren får språket til å funkle. Hvis jeg skulle være veldig stygg, kunne jeg sagt at dette ikke er science fiction – men litteratur. Og jeg ville gjort det uten å nøle for å få folk som vanligvis ikke er interessert i science fiction til å lese denne vakre og gripende men usentimentale boken. Men siden dette er Algernon og jeg vet at et slikt utsagn ikke vil gjøre seg, kan jeg fortelle at det naturligvis ikke er sant. Boken er begge deler, og bra som begge deler.

Det er blitt sagt om The Sparrow at den er nittitallets beste science fiction-bok. Jeg er skeptisk til slike påstander. Nittitallet er jo for det første ikke ferdig. Dessuten tror jeg at utover en viss bred kvalitetsvurdering, er ikke slike sammenligninger mellom bøker så veldig verdifulle. Men det er ikke tvil om at dette er en meget god bok, og direkte oppsiktsvekkende til debutroman å være.

Mary Doria Russell:

The Sparrow

Black Swan, 1997. 503 sider

ISBN 0-552-99777-3

Patricia Anthony: Cradle of Splendour (1996)

Brasil i romalderen

Det er ikke så veldig mange år inn i fremtiden, og Brasil – som fortsatt er et slags u-land – er i ferd med å skyte opp sitt første romskip. Med hele verden som tvilende tilskuere hever raketten seg møysommelig fra bakken, kommer opp til skylaget, og stopper. Skal de som tvilte på Brasils evner få rett likevel? Men etter å ha stått stille en stund fyker raketten raskt og lydløst videre oppover, med rakettmotorene slått av.

Nei, det er ikke Piers Anthony. Det er Patricia Anthony, og det er noe helt annet. I denne femte romanen sin holder hun samme høye nivå som tidligere, og går enda dypere inn i personene og kulturen hun har satt seg fore å skildre.

Personene er først og fremst Brasils president Ana Maria Bonfim og kretsen rundt henne –hennes tidligere kunstnervenninne, som til å begynne med ser begivenhetene fra siden, den fanatisk lojale hærsjefen, lederen for det hemmelige politiet, etterhvert et alkoholvrak på grunn av de hemmeligheter og mistanker han bærer på, og ikke minst presidentens mystiske voodoo-rådgiver: Er han besatt eller er han ikke? Og i tilfelle, av hva? En ånd? En alien?. Viktige spørsmål som blir oversett av de utenlandske agentene som blir sendt for å finne ut hva denne raketteknologien egentlig er for noe.

For det er naturligvis dette verden lurer på. Og på et plan kan man lese boken som en skildring av maktpolitikk i det internasjonale samfunn idag, hvordan en svak stat blir tvunget i kne av mektigere naboer som er ute etter noe man har. Denne boken er ikke særlig snill mot USA og landets evne til å ikle kynisk og rå egeninteresse en kappe av moralsk korstog (for ikke å snakke om behandlingen Anthony gir media).

Dypere sett handler boken om det fremmede, og om ondskap. Noen ganger hver for seg, og noen ganger så sammentvunnet at man glemmer et øyeblikk at de ikke behøver å være det, og at ondskapen, for eksempel, også kan finnes svært nært ens eget hjerte.

Dette er også en lovsang til Brasil og dets folk, kultur og mangfold, som helt klart blir holdt frem som et alternativ til den andre mangfoldige kjempen lenger nord.

Anthony er god på å skape stemninger av undring, av uhygge, av ubehag. Jeg har ikke egentlig oversikt nok til å si dette, men stilistisk er hun nødt til å være en av de bedre nyere forfattere innen genren. Hennes aliens har alltid vært forbilledlig uutgrunnelige, selv i bøker som Brother Termite der hun går meget nært og grundig innpå dem. Hun liker ikke å svare, men stiller i stedet nye spørsmål, som i seg selv – kanskje– antyder et svar. Slik er det også i denne utmerkede boken, der man lærer, men aldri sikkert, og der man når siste side er lest har vært med på noe storslått og tragisk uten å vite helt hva.

Patricia Anthony:
Cradle of Splendour
Ace Science Fiction, 1996. 288 sider
ISBN 0-441-00426-1

James White: The Galactic Gourmet (1996)

Sykehusmat

The Galactic Gourmet er en ny bok i Whites Sector General-serie, der midtpunktet er det berømte 384-dekks romsykehuset som er i stand til å behandle alle galaksens raser og de fleste av galaksens sykdommer. Over en periode på 35 år er det etterhvert kommet ti bøker i denne serien (som man ikke behøver å lese fortløpende), med utallige variasjoner over ulike rasers medisinske problemer og den biologiske og psykologiske oppfinnsomheten sykehusstaben utviser for å finne ut av hva som er galt, og å kurere det.

Gourmeten er Gurronsevas, alment anerkjent som galaksens fremste mesterkokk. Han har nådd toppen av sin karriere innen den galaktiske restaurantbransjen og trenger nye utfordringer. Derfor tar han jobben som sjefsdietetiker på Sector General, og setter igang med å løse det hittil uløselige: Å gjøre sykehusmat tiltrekkende.

Dette åpner for mye underholdning etterhvert som Gurronsevas, som hverken kjenner sykehusrutine eller alle rasers behov og egenart, setter igang med sine forbedringer. Alle anerkjenner at smaken blir bedre for dem maten er myntet på –men hva med virkningene på andre raser? Og ikke minst – hvilke følger får det i et lukket og skjørt sykehusmiljø når Gurronsevas begynner å endre på måten de ulike pasientgrupper inntar maten? Etter en særskilt katastrofal episode må han gå i dekning mens han venter på en avgjørelse om han skal få lov til å bli eller ikke.

Det gjør han ikke. Men det er fordi han blir sendt på patrulje sammen med endel andre sentrale personer i serien til en problemplanet som har avvist alle fremstøt om den medisinske hjelpen den så åpenbart trenger. Gurronsevas får bli med som en desperat nødløsning. Når alt annet har sviktet, har kanskje ikke–medisineren noe å bidra med?

Det viser det seg at han har, og det er i denne delen av boken White hever fortellingen til noe litt mer enn den småmorsomme oppfinnsomheten som er standardkjennetegnet til Sector General–serien. Grunnproblemet til rasen som bebor planeten er at de er kjøttetere i en verden der det nesten ikke er kjøtt igjen. De kan overleve på ikke–animalsk føde, men de har meget dype kulturelle sperrer mot å innlate seg med grønnsaker. Det er opp til Gurronsevas ikke bare å finne ut hvordan vegetarmaten kan gjøres mer appetittvekkende, men å finne ut hva som ligger til grunn for aversjonen mot annet enn kjøtt, for å se om  rasen kan hjelpes ut av den kulturelle bindingen de er kommet i.

Som man kan tenke seg, berører dette en rekke interessante moralske, semantiske, økologiske og kulturantropologiske problemstillinger, i tillegg selvsagt til at sammenligninger med vår egen situasjon jo ligger på lur ikke så langt under overflaten. Man skal kanskje ikke overdrive hvor mye White går inn i disse problemstillingene. Han er ingen «dyp» forfatter i den forstand. Men han er i stand til å introdusere litt vektigere temaer enn hva som ofte er vanlig i enkel romopera.

Nå er det for all del variasjoner i kvaliteten på hans fortellinger, ikke minst kanskje nettopp i de hittil ti bøkene i Sector General-serien. Han har en grunntone av sjarmerende anstendighet og glimt i øyet som gir hans bøker en viss interesse uansett, men enkelte av dem har en tendens til å bli skjematiske. De beste i serien, derimot, som den moralske thrilleren The Genocidal Healer fra 1992, er vel verdt å få med seg selv for folk som ikke liker legeromaner. The Galactic Gormet er midt på treet i Sector General-sammenheng, med en klar standardforskjell mellom første og annen del. På minussiden har den visse anstrøk av problemet White iblant har hatt tidligere i serien med å få romanene til å henge sammen (dette skyldes ofte at romanene har vært sammenlappede noveller, men det synes ikke å være tilfellet her). På plussiden slipper vi denne gang seriens hovedperson Dr Conway, en pappkarakter som White utstyrte med såpass store begrensninger fra begynnelsen av at det kanskje er forståelig at han i de senere bindene av serien er blitt skjøvet mer og mer i bakgrunnen. Verden og science fiction med den har endret seg mye siden begynnelsen av sekstitallet. White er på ingen måte den som har hevet seg på enhver motebølge, men det er interessant å se i en serie som har gått over så lang tid hvordan personer og problemstillinger til en viss grad har endret seg som en refleksjon på endringer i sjangeren. Dette er ikke stor litteratur, men det er human og underholdende tidtrøyte.

James White:
The Galactic Gourmet
Tor Science Fiction, 1996. 312 sider
ISBN 0-812-56267-4

 

 

Willy Ustad: Dobbeltspill (Fire søsken nr. 7) (1993)

(Les boken på bokhylla.no)

Dobbelt dill

Jeg tror Willy Ustad er avhengig av å ha én historie å fortelle. Hvis han ikke har noe å fortelle, eller hvis han prøver å koble sammen to eller flere sterkt ulike fortellertråder, sporer det fort av. Og det er nettopp det som skjer i Dobbeltspill, syvende bind i «Fire søsken»-serien.

Her er det gode enkeltscener og skildringer, men handlingen er syltynn og boken henger ikke på greip. En så svak bok ville kun vært tilgivelig hvis den var en nødvendig overgang for å bringe inn i serien personer eller bakgrunnsstoff som skulle brukes i senere bind. Men handlingsmessig er det lite som tyder på at Dobbeltspill har noen funksjon i forhold til resten av serien, og jeg kan ikke se hvordan Willy skal greie å bringe med seg videre de nye menneskene, situasjonene og erfaringene uten at det blir utroverdig usannsynlig.

Boken foregår på Bardufoss, der Berit er lærer. Vi får med oss en utdyping av forholdet mellom henne og hennes engelske spion som kan bli nyttig å ha med seg videre. Hovedpersonen er imidlertid MariaLisa Delgado Scudsey, kvinnelig transportflyver fra annen verdenskrig som kjemper for å holde seg i luften nå som krigen er over og mennene skal ha tilbake alle de sivile jobbene. I boken får hun tilbud om å fly et spesialfly fra USA til Bardufoss. Flyet skal brukes til formål det er best ikke å spørre om. Dermed får vi nok et bidrag til Willys prosjekt om å nyansere synet på seierens frukter og (i dette tilfellet) våre alliertes edelmot i tiden etter den annen verdenskrig. Noe av problemet med dette bindet i serien er nettopp at historien om søsknene er blitt unaturlig vridd for å kunne få med seg de historiske poengene Willy er opptatt av. Han burde heller skrevet en artikkel — stoffet er spennende nok — og nøyd seg med å ta med i serien de mer enn nok historisk revisjonistiske poengene det er mulig å integrere på et naturlig vis.

Men MariaLisas tur vil sikkert være av interesse for flyentusiaster, og Willy gir et lite men interessant gløtt inni krigsflyvernes verden. Ellers er det ikke så mye å si. Willys personer har en større eller mindre kjerne av troverdighet, uansett hvor mye sær bakgrunn han ellers utstyrer dem med. I skildringen av MariaLisa holder det iblant hardt. Og hennes plutselige behov på de siste to sidene for å vise at hun faktisk kan fly i kamp også, kom svært overraskenede i hvert fall på meg, utfra det inntrykk av hennes personlighet som skapes tidligere i boken. Slik ubegrunnet manipulering med en karakters personlighet for å tilfredsstille plottet, er typisk for visse typer dårlig litteratur. Vi trodde Willy var bedre enn som så.

Vi får krysse fingrene og satse på at dette bindet var et sidespor eller en glipp, og at serien tar seg opp igjen mot det den i utgangspunktet lovet. Det er lov for en forfatter å forelske seg i en idé til en bok, men det hører til det å være proff og kunstnerisk på høyde å skjønne at man ikke kan ta med seg alt man liker i det man skriver.

Til slutt kan jeg ikke fri meg fra den observasjonen at det synes å være et omvendt forhold mellom antall samleieskildringer og kvaliteten i Willys bøker. Kanskje han burde spare litt på kruttet og heller skrive om ting han ikke har fortalt om fra før? 

Willy Ustad:

Dobbeltspill

(Fire søsken nr. 7)

Bladkompaniet, 1993. 255 sider

ISBN 82-509-2931-4

(ra 7/1993-kah5)

Ingar Knudtsen: Nord for Saigon (1992)

(Les boken på bokhylla.no)

Vietnamkrigen svir fortsatt. For dem som er litt eldre enn meg, svir den nok enda hardere. Som alltid i krig ble mer enn nok urett begått av alle parter til at enhver kunne bli styrket i sin overbevisning om at de andre hadde skylden, og for første gang fikk man blodet inn i stua hver dag på kveldsnyhetene. Vi er nok dessverre mer blaserte nå, når vi ser bilder fra Bosnia. Krigen dengang dreide seg om så mye: Nasjonal selvråderett mot moderne imperialisme; sosialisme mot kapitalisme; frihet mot ufrihet. Og den ble symbolet andre kamper i vår vestlige verden dreiet seg rundt: Unge mot gamle; tradisjon mot opprør; idealisme mot realisme. I Ingar Knudtsens nye bok har den også fått mer enn et snev av kvinnekamp mot mannsvelde.

De fleste 68–erne sviktet sine idealer omtrent samtidig med siste avdraget på studielånet. Knudtsen er ikke blant dem. Han har greid det kunststykke å skrive en sterk og engasjert bok om Vietnamkrigen som tydelig taler den ene parts sak, samtidig med at den virker troverdig og engasjerende også på slike som meg som nok har hatt noe større forståelse for utgangspunktet til de som hos Knudtsen er fienden.

Dette har han klart på grunn av fortellersynspunktet, som ligger hos en gruppe kvinnelige FNL-soldater samt en jente som slutter seg til dem i løpet av boken. Vi følger dem på vei til en større offensiv. Underveis formidler Knudtsen kvinnenes synspunkter, drømmer og erfaringer. På denne måten får han fortalt det han vil om krigen uten at det virker som et stykke propaganda.

Og det er godt gjort, for her spares det ikke på kruttet. De amerikanske barbarene får gjennomgå: Klossete kjemper med null kunnskap om og mindre forståelse for det landet de «forsvarer». Langt verre er det med de regimetro vietnameserne. I kvinnenes øyne og Knudtsens fremstilling er de bare svarte, nesten demoniske. De eneste av dem det er noe positivt ved er de som angrer og slutter seg til Vietcong.

Det er også andre ting å henge seg opp i. Bortsett fra et mulig møte med en forkledd Ho Chi Minh, ser vi f.eks. ikke noe til Nord-Vietnameserne. En av jentene i gruppen er kommunist, de andre er lei av det stadige gnålet hennes om et sosialistisk samfunn. Men ellers blir det fart med harelabb over hele problemstillingen. Hvordan man vil at landet skal være etter krigen blir det tenkt lite på. bortsett fra en klok kone som er bekymret over hva som vil skje hvis Nord–Vietnameserne får for mye å si.

Ved siden av antikrigsbudskapet og meget klare meldinger om hvem som har retten på sin side i denne konflikten, er det tre hovedting Knudtsen får frem i boken. Det første er kvinneperspektivet og kvinnekampen midt inni den andre krigen. Det andre er at deltagerne i krigen er individer, ved siden av å høre til den ene eller andre siden. Selv ikke fienden, og langt mindre ens egne, får lov til å bli bare klisjé – det er snakk om individuelle mennesker som tenker ulikt og reagerer forskjellig på det de opplever. La gå at det for de regimetro vietnamesernes del er snakk om varierende grader og ulike typer av skurkaktighet, men de skjæres ikke over en kam; Det tredje er den sterke betoningen av krigen som en kamp for den vietnamesiske kultur og nasjon. Det er kanskje i de paralleller som Knudtsen implisitt får trukket til andre småfolks kamp for sin handlefrihet og egenart at det ligger sterkest overbevisningskraft i boken.

I forbindelse med dette tredje punktet blir konflikten satt inn i en større historisk og mytisk sammenheng, det vietnamesiske folks evige kamp for politisk og kulturell selvstendighet. Allerede tidlig i boken aner vi at det er noe merkelig på gang. To av jentene vi følger hører stadig oftere stemmer fra fortiden, bilder fra to tusen år tilbake. Og så dukker det opp en isende hensynsløs kineser med merkelige evner. Hvem er det egentlig som slåss? Hvilke mytiske krefter er det som bryter gjennom og vil påvirke kampen? Også denne gang kan vi trygt konstatere at Ingar Knudtsen er en fantasiforfatter.

Man nøler med å bruke ordet lavmælt om en bok full av gørr og bitre savn. Ikke desto mindre bidrar den livsbejaende undertonen til å sette volden og nederlagene i relieff. Selv ikke Vietnamkrigen og dens følger greide å ta kål på all idealisme, hvilket er stort sett positivt.

Knudtsen har et brukbart språk. Boken er stramt komponert og ganske spennende. Dette er et virkelig solid verk som ligger i toppskiktet blant hans bøker, og kan anbefales på det varmeste.

Selv om boken er utgitt av Bladkompaniet, er den produsert med godt papir, fint trykket og bra innbundet. Hadde den kommet ut på et "seriøst" forlag ville den nok vekket langt mer oppmerksomhet. Men, kjære leser, da ville den også vært minst hundre kroner dyrere.

Ingar Knudtsen:
Nord for Saigon
Bladkompaniet 1992 282 sider
ISBN 82-509-2835-0

(ra 3/1993-kah4)

 

Bing & Bringsværd: Oslo 2084 (2004)

Jon Bing har en gang uttalt at science fiction–bøker ikke sier hvordan det blir i fremtiden; de forteller om hvordan det kommer til å gå galt. Dette kan tjene som en overskrift på den nyutgitte novellesamlingen Oslo 2084, som han har skrevet sammen med Tor Åge Bringsværd.

Boken beskriver en fremtid vi allerede aner konturene av: Ozonlaget er tynt og havnivået har steget. Oslos sentrum står under vann. Gjennomgangsfiguren i bokens fire fortellinger er en småparanoid privatetterforsker. Gjennom virksomheten hans får vi et blikk inn i en mulig videreutvikling av dagens genteknologi og informasjons- og overvåkningsteknologier, og de konsekvenser de har fått for bokens fremtidssamfunn.

Mesteparten av boken foregår blant de opphøyde fortauene over de stigende vannmassene på Grønland og Tøyen, og en betydelig del av sjarmen i boken ligger i kjærligheten forfatterne legger for dagen overfor denne delen av byen.

Dette er ikke tilfeldig. Både Bing og Bringsværd har tidligere bodd på Tøyen. Og for noen år siden flyttet Bing til Kampen.

–Selve Kampen figurerer imidlertid ikke i boken, bortsett fra en episode hvor hovedpersonen spaserer gjennom Kampen på vei til togstasjonen på Helsfyr, sier Bing. –På den annen side er det ikke tvil om at Kampen–boere i boken har godt utsyn til det meste som foregår i den.

Jon Bing og Tor Åge Bringsværd har i snart 40 år vært synonymer for science fiction og fantastisk litteratur generelt i Norge. Spesielt gjennom Gyldendals Lanterne science fiction–serie, som de hadde ansvar for utover 1970–tallet, presenterte de en rekke store navn innen sjangeren for et norsk publikum. Ved siden av dette har de oversatt, redigert og propagandert. De har laget hørespill og TV-serier. Og de har skrevet noveller og romaner.

Til å være Norges best kjente dobbeltforfatter siden Asbjørnsen og Moe, er det pussig nok ikke så stor del av det Bing og Bringsværd har utgitt som er samproduksjon.

–Vi har tidligere skrevet en god del dramatikk og noe fagstoff sammen. Men dette er første gang vi prøver oss på en skjønnlitterær bok, så det er noe nytt. 

Bringsværds forfatterskap er preget av en fabulerende stil som spenner over hele fantasifeltet. Bing er med sin vektlegging av teknologiske elementer og deres politiske og kulturelle konsekvenser kanskje en mer tradisjonell science fiction-forfatter. Det er mulig å kjenne igjen trekk fra dem begge i Oslo 2084, med sine hippie–lignende samfunn i t–banetunnelene, betraktninger over de moralske og rettslige aspektene ved redigering av folks minner, og jakt på ulver i Botanisk hage.

Blant Bings mest kjente bøker er den eksperimentelle Det myke landskapet (1970) og de populære ungdomsromanene om bibliotekromskipet Alexandria, Azur – kapteinenes planet (1975), Zalt – dampherrenes planet (1976), Mizt – gjenferdenes planet (1982) og Tanz – gåtenes planet (1984). En gammel romfarers beretning (1992) er en fin skildring av alderdom, datateknologiens besnærende muligheter og møter med fremmede kulturer. På Bings websider ved Universitetet i Oslo (www.uio.no) finnes det en bibliografi over hans forfatterskap frem til år 2000.

Mens Bringsværd etterhvert er blitt en av Norges mest mangslungne og produktive forfattere, har ikke Bing hatt tid til å prioritere skjønnlitteraturen like høyt. I 1988 ble han professor i rettsinformatikk ved Universitetet i Oslo. Bing har vært den fremste drivkraften i utviklingen av dette fagfeltet i Norge, og han regnes også som en internasjonal kapasitet på området. Han har også vært engasjert i offentlig kulturadministrasjon, og har bl.a. vært leder i Norsk kulturråd.

De faglige interessene smitter imidlertid over på skjønnlitteraturen, og heldigvis har Jon Bing fortsatt lyst til å skrive. For tiden holder han på med en ungdomsbok, som han håper å ha ferdig om noen måneder.

–Fantastisk litteratur er veldig morsomt å skrive, sier Bing. –Ved siden av de enestående mulighetene til å boltre seg, gir den mulighet til å sette ting i sammenheng. Se på det som en parallell til historiske litteratur, som handler om hvorfor vi er her vi er i dag. Fantasilitteraturen handler om hvordan vi kan komme dit vi vil i morgen. Det betyr ikke at fantastisk litteratur er spådomskunst. Det dreier seg ikke om å finne fram til hva som er mest sannsynlig, men å utforske noen av de mulighetene som ligger foran oss. På denne måten kan fantastisk litteratur være med på å vekke oss til ansvar for morgendagen vi skal leve i. (fra november 2004)

Bing & Bringsværd:

Oslo 2084 – Fire fortellinger om fremtidige forbrytelser
Pax forlag. 2004. 195 sider
ISBN 82-530-2687-0

- - -

Gamle Oslo under vann

Gjennomgangsfiguren i Jon Bings og Tor Åge Bringsværds fremtidsbok Oslo 2084 er en småparanoid privatetterforsker. Gjennom mysteriene han får i oppdrag å løse, får vi et blikk inn i en mulig videreutvikling av dagens genteknologi og informasjons- og overvåkningsteknologier. Mesteparten av handlingen skjer på opphøyde fortau over de stigende vannmasser på Grønland og Tøyen, og mye av sjarmen ved boken ligger i kjærligheten forfatterne legger for dagen overfor denne delen av byen.

Selve mysteriene er ikke så interessante. Men ved hjelp av blant annet hippie-kollektiver i t-banetunnelene, betraktninger over de moralske og rettslige aspektene ved redigering av folks minner og ulvejakt i Botanisk hage, får forfatterne flettet inn tankevekkende stoff om de politiske og kulturelle konsekvenser av den teknologiske utviklingen. Dette sammen med den fabulerende og optimistiske grunnholdningen gjør boken verdt å lese. (fra februar 2005)

Hans Sande: Det hjertet som vi har. Som og er kjøtt. (1992)

Sand i maskineriet

Det er kanskje like greit å sitere mesteparten av første side:

Det er gøy. Det er gøy å skrive på pese. Bokstavene på skjermen er helt jevne og lysegrønne. Jeg skriver det ned. Og så må de andre gjøre det. Jeg kan alle bokstavene. Men jeg kan ikke alle ordene. Men jeg kan flere ord enn de andre. Jeg kan dele opp ord som er for lange. Bok staver. Så blir det lettere for de som kan lese å lese. Så kan de gjøre det...

Mix masteren er for eksempel ødelakt. Mix masteren. Men det hjelper ikke å skrive det. For alle vet det først. Og ingen kan ordne den likevel...

Etter å ha lest ferdig Hans Sandes nye bok Det hjertet som vi har. Som og er kjøtt., forstår man at allerede her i begynnelsen antydes det som vil vise seg å være sentralt i boken: Forholdet mellom språk og handling, og mellom språk og makt; ulike tilnærminger til teknologi; mulighetene for å føre videre en sivilisasjon når dets medlemmer ikke lenger forstår hvordan den er bygget opp.

Opplegget er dette: Etter atomkrigen eller hva det var, har de voksne forlatt barna alene nede i tilfluktsrommet for å gå opp og speide. De kommer ikke tilbake. Barna klatrer etterhvert ut, og må klare seg selv. De starter med de bilder de har av de voksnes verden, og arbeider videre derfra. Boken er ganske pessimistisk. Alt forfaller, og valget synes å være mellom å tviholde på visjonen om og de etterhvert mer og mer magiske etterlevninger til en kultur man ikke forstår, eller å forfalle til det mest lavtstående barbari. De få tegn til selvstendig tenking og nyskapning blir fort knust av den ubarmhjertige verden omkring eller de andre barna og (etterhvert) deres etterkommere.

Det er mye man kunne kranglet på om denne boken, alt fra det banale faktum at bamsemumsen nok ville ha tørket ut i løpet av de kanskje 50 år handlingen går over, til mer grunnleggende antropologiske og kultursosiologiske forhold. Selv om det er en liten bok, tar den opp mye interessant på en stort sett vellykket måte – men skremmende og deprimerende. Og så handler den selvsagt like mye om oss som de overlevende etter en stor katastrofe.

I fan-miljøer er Hans Sande kommet i skyggen av andre SF- og fantasiforfattere. De som har lest noe av ham (og han er en produktiv forfatter) vil vite at det fortjener han ikke.

Hans Sande:

Det hjertet som vi har. Som og er kjøtt.

Gyldendal 1992, 115 sider

ISBN 82-05-20644-9

(ra 7/1993-kah5)