John Varley: Steel Beach (1992)

Første setning i John Varleys nye roman Steel Beach vil være en sikker finalekandidat i alle fremtidige konkurranser om slående åpningssetninger i SF-romaner. Utover det er boken lang. Nei, unnskyld, la meg prøve igjen: Utover det er boken lang. Skjønner?

Men den er faktisk god også, på sitt irriterende stillestående vis.

John Varley: Steel Beach

Ace Books 1992, 567 sider

ISBN 0-441-78565-4

ra

Jack Vance: Night Lamp (1998)

Invancible

Et hav av verdener ute blant stjernene der myriadene av menneskelige kulturer dyrker sine særegenheter. Kloder der eleganse, intriger og intrikat sosialt spill skaper flyktige (men å så skjønne!) slør over den uavvendelige undergangen. Jack Vance fornekter seg ikke. En av science fictions fremste stilister slår til igjen i Night Lamp, en vittig og finslepen dannelsesroman som ikke står tilbake for det beste han har skrevet tidligere.
På en forskningsferd til en utkantsplanet for å ta opp musikken til nok et eksotisk folkeslag, adopterer et akademikerpar en gutt som de redder fra å bli slått ihjel av lokalbefolkningen. Han er sterkt medtatt. Da han våkner, er minnet hans borte bortsett fra noen få glimt av en fortid som synes å romme både skrekk og skjønnhet. Og så navnet – Jaro.

Dette er Jaro Faths bok – historien om hvordan vissheten om at han er annerledes og trangen etter å finne ut av sin mystiske bakgrunn gjør det umulig for ham helt å tilpasse seg sitt adoptivsamfunn, og om hvordan han gradvis øker i modenhet, selvinnsikt og kunnskap om sin opprinnelse.

Som ofte hos Vance er det språket som bærer boken. Det betyr ikke at hverken intrigen, personskildringene eller ideinnholdet i boken er til å kimse av – men de ville nok ikke vært noe særlig oppsiktsvekkende hvis de måtte stå på egne ben. Faktisk virker det som om Vance noen steder bevisst og litt ertende tøyer grensene for å se hvor bisarre påfunn han klarer å få oss til å godta i ly av den stemningen hans særegne språkdrakt skaper.
Historien rulles langsomt og likefremt ut. Ingen krumspring, få tilbakeblikk og ikke så altfor mange hemmeligheter når man først begynner å nøste opp. Dette gjør at overraskelsene virker desto sterkere når de kommer. Eller ikke kommer. I oppgjøret på slutten blir hovedpersonen for eksempel ledet helt frem til kanten av det som psykologisk sett ville vært den største avsløringen i boken, for i stedet å bli intetanende sendt i en helt annen men svært overraskende retning av forfatteren.

Vance lager som sagt ikke personer eller verdener som er troverdige hvis de hadde måttet stå på egne ben (vel, ok da, kanskje personer – i hvert fall er de svært interessante og konsistente). At det likevel blir så bra skyldes ikke noe så enkelt som at språket trollbinder oss slik at vi glemmer problemene. Det er vel snarere at han skaper samfunn og personer som passer til sin skrivestil, slik at de virker fullstendig naturlige når vi leser. Hadde man kaldt og rolig satt seg fore å analysere verdenene han skildrer i denne boken som alle på sitt forskjellige vis er preget av strevet etter å oppnå og beholde status og ære, ville de klappet sammen. De er ikke troverdige løsrevet fra Vances fortelling. Men man behøver ikke tro på det for å synes det er gøy.

Til tross for det som er skrevet over, har plottet sine snurrige finurligheter slik at det ikke blir kjedelig eller altfor forutsigbart, og det florerer av ertende sidespark til vårt eget samfunn. Detaljrikdommen er fascinerende, som alltid hos Vance. Og etter alt forfatteren har bygget opp til gjennom boken, greier han på slutten nesten å tilsløre hvor besynderlig lett hovedpersonen slipper unna skyggene. En nesten umerkelig bombe som skaper mangslungen ettertanke i det som ellers virker som et mildt og ekspansivt lystspill der drømmer blir virkeliggjort, dyd belønnet og ondskapen stort sett straffet.

 

Jack Vance: Night Lamp

Voyager (HarperCollins) 1998, 380 sider

ISBN 0-00-648211-2

ra

Øyvind Myhre: Pålgrims vandring (1985)

Hedensk thriller

"Er jeg et vrak. så er jeg produktet av mine egne gjerninger – ikke av et følelseskaldt hjem. et åndsfattig miljø; ikke av skolen. samfunnet. kapitalismen. Unn meg denne siste resten av menneskelig verdighet: Min undergang er mitt eget verk. La meg i hvert fall slippe å være et umælende offer for andres gjerninger!"

Så sier hovedpersonen i Pålgrims vandring der han sitter og filosoferer over sitt mislykkede liv.

Jeg har aldri vært helt sikker på hva jeg skal mene om Øyvind Myhre. Når han får det til, skriver han spennende og underholdende. Det han skriver om er viktig, mye viktigere enn det norske forfattere flest har for vane å skrive om. Han har humoristisk sans. Og venner man seg først til språket hans, er det både presist og vakkert. Han har en moralsk grunnholdning til tilværelsen hvor samsvar mellom liv og riktig lære blir understreket. Alt dette er veldig tiltalende.

Men han er også en av de forfattere jeg kjenner til som i sine dårlige stunder, som det dessverre er en god del av, dytter sine meninger mest påtrengende og ufyselig på leserne. Enkelte av bøkene hans er rene vekkelsesromaner for liberalistiske ideer, der heltene er frihetselskende og trassig selvstendige så selv den mest overbeviste leser til slutt i anstendighetens navn ikke lenger kan tro på det, mens skurkene er blekfete med slappe håndtrykk og ansatt i staten, eller skruppelløse og dyktige folk med totalitære ideologier.

Likevel holder man ut. og leser de bøker han med hyppige mellomrom utgir (har ikke du også kjent den særegne tilfredsstillelse det gir å like en forfatter som gir ut bøker ofte?). For når Myhre skriver godt, skriver han meget godt. Det er befriende å lese en forfatter som er frihetselskende og tradisjonsbevisst men samtidig har gjennomtenkte grunnholdninger som han tar på alvor (dette burde være et tankekors for kristne). Du behøver ikke være enig med ham. Personlig synes jeg ikke noe særlig om en god del av det Myhre gir uttrykk for i sine bøker. Men det er interessant og engasjerende.
Pålgrims vandring er en av Myhres beste bøker. Han greier å holde spenningen vedlike, uten altfor mange digresjoner, og uten at handlingen blir stillestående. Han er naturskildrer, og her er mye natur å skildre. Gjennom hele boken diskuterer han viktige ideer uten at det virker som en påtrengende og unaturlig attpåklatt til fortellingen, slik dessverre ofte ellers hos Myhre. I det hele tatt. Vil man lese en bok av Myhre for å se hva slags forfatter han er, er denne ikke dum. Det eneste som ikke kommer til sin rett er hans humor.

Den er det nemlig liten plass til. I denne fortellingen fra Island går Helheim og moderne terrorister hånd i hånd for å skape en vulkansk reaksjon som etter all sannsynlighet vil forårsake en ny istid. Dette er spenningsroman, norrøn mytologi, libertariansk kampskrift, vakker naturskildring og en psykologisk roman om en som er iferd med å oppdage hvor galt han har levd som menneske, og om hans utvikling i retning av å finne en ny mening i tilværelsen.

Lapskaus, tenker du kanskje. Men husk at det ikke er noe som er så godt, avbalansert og næringsrikt som lapskaus – hvis den er godt laget.

Her blir det snakket om forholdet mellom virkeligheten og våre tolkninger av den, om frihet som forutsetning for et menneskeverdig liv, om hva som er drivkraften for menneskelige valg og handlinger, om ondskapen og dens opphav, om vår egosentrisitet overfor andre tidsaldere. Vi får en tankevekkende aktuell sammenstilling av livsholdningen i åsatroen og moderne naturalistisk og eksistensialistisk livsfilosofi:
" ... jeg tror på den grunnleggende innsikten i åsatrua: Krigen mellom skapende og ødeleggende krefter i mennesket og naturen: enheten mellom kreftene i oss og kreftene omkring oss. Jeg har kjent Odins makt i meg: Trangen til å skape, erkjenne, ordne tilværet. Jeg har også kjent Surts kraft: Dødsdriften, undergangskraften ... "
"Det finnes ingen mening. På lang sikt er alt du gjør gagnløst. Å erkjenne dette til margen av sin sjel og likevel bygge og skape til siste slutt, det er den største seieren du kan vinne." "Det er lett når du har gjennomskuet dine egne myter, frigjort deg fra alle forventninger og begrensninger som omgivelsene har lagt på deg. Du kan tro akkurat slik du vil tro, likesom du kan leve slik du vil leve ..."

Øyvind Myhre:
Pålgrims vandring
Cappelen 1985, 195 sider
ISBN 82-02-09301-5
 
RA 1986

Ingvar Moe: Farleg ferd mot mørkret 1 og 2 - Landet bak Fosseveggen (1991); Gjennom Dei Mørke Landa (1992)

Den fær mykje å ræddast fyri som må ferdast i Dei Myrke Londi

Dette tobinds–eventyret begynner stotrende, og beholder hele veien et fragmentarisk preg. Fortellingen drives jevnt og logisk en vei, men veldig mye av det som skjer langs veien er episoder som kanskje bidrar til bredden men aldri integreres i resten av historien. Noen av de løse trådene blir riktignok samlet inn i hovedveven mot slutten, men jeg må innrømme at jeg var spent på om det i siste avsnitt skulle vise seg at alt sammen hadde vært en drøm.

Men mine følelser om digresjonene er også tvetydige, for det er nettopp disse løsrevne episodene, små verbale bilder om en vil, som redder boken (jeg kaller det boken, selv om det er to bind, utgitt med et års mellomrom). Episoder brenner seg fast – spesielt kan jeg tenke meg de vil gjøre det hos yngre lesere, og det er vel i første omgang på dem boken er beregnet. Det er såpass mye som ikke blir forklart eller fulgt opp at man husker det som små mysterier. Hele tiden blir det f.eks. terpet på at heltinnen Live må møte heksen LETHBEO ved fullmåne, men det blir aldri sagt hvorfor. (Jeg skriver LETHBEO med store bokstaver, slik forfatteren selv konsekvent gjør det. På lignende vis er det – uvisst av hvilken grunn – gjort med et tyvetall andre steds– og personnavn, de fleste såvidt jeg kan se med en vag keltoid smak.)

Selve fantasilandet handlingen foregår i er også "episodisk": Hvor kommer folk fra, hvor mange bor det der, etc. Selve storyen er en helt alminnelig fantasy–quest, smaken forbausende mainstream–fantasy, dvs. norrøn / keltisk men med en litt original vri på hvordan monsteret overvinnes, samt en interessant sammenbinding mellom Live og heksens skjebnesvangre opplevelser i Skottland for lenge siden. Hos hovedpersonen Live er det ingen utvikling, bortsett fra at hun forbausende lett glemmer sine traumer fra det gruoppvekkende oppbruddet fra hjemmet, og blir forelsket på verste ukebladvis.

Det hele starter med at folk hjemme i den trange vestlandsbygda tror at Live har fått den forferdelige sykdommen som raser over verden, og som får folk til langsomt å stivne og bli til trær. Hun flykter fra soldatene som har kommet for å skyte henne, og havner i en annen verden med inngang bak fossefallet. I en parentes må det bemerkes at så høyt som folkene i fantasiverdenen ellers vurderer trær, er det rart at de synes sykdommen som rammer folk i verden utenfor er så fæl. Når de selv dør, i fantasiverdenen, helles vann i munnen på dem fra en bestemt kilde, og de forvandles nettopp til trær. Dette er akkurat det samme vannet – med akkurat den samme virkningen – som heksen LETHBEO bruker til å smitte menneskene i verden utenfor.

Allerede her i starten merker man en av de sterke og en av de svake sider ved boken. Gjennom skildringen av hysteriet og dets kortsiktige og langsiktige følger har forfatteren fått til en svært interessant sammenfiltring av Lives historie og hva heksen opplevde i en fjern fortid. De psykologiske parallellene og den innvirkning de har på konflikten i boken og måten å løse den på, er mye bedre enn alt det andre ved boken.

Og så det negative: Moe har en lang pekefinger. Boken er til tider grenseløst didaktisk, iblant også moraliserende. I likhet med så mye annet i boken skjer det ved at ting poengteres veldig sterkt i enkelte avsnitt, men ikke tas noe særlig hensyn til innimellom. De didaktiske trekkene er kanskje ikke så påtagelige til å begynne med, da sykdommen jo selvsagt minner oss om Aids og denslags og vi implisitt får servert en svært tydelig lekse om hvordan vi ikke skal behandle de som trenger vår omsorg og hjelp. Men utover, når Moe begynner med miljøvern, kan det bli veldig tydelig og gå over i det komiske:

"Forandringane, dei nye oppfinningane som har følgt oppdaginga av elektrisitet, har gradvis, men uhyggeleg snøgt fjerna menneska frå det som var meininga med livet deira. Dei er på veg or den samanhangen dei høyrer til i: heilskapen, fellesskapen med alt anna i naturen, i universet. I slikt ligg berre undergang, utsletting ... "

I våre dager ligger det ofte et vagt metafysisk budskap bak slike ord, og når Moe får skikkelig sving på seg blir det da også mye snakk om auraer og at alt liv er ett. Iblant blir dette prakket så sterkt på leseren at man får kvalmefornemmelser. Og så er Moe også opptatt av telepati og andre oversanselige fenomen:

"Alle har eigentleg hatt desse evnene ein gong ... men utviklinga, sivilisasjonen de kallar, har lagt seg over dei, svekt dei. Opplevingsevna er det som er i ferd med å øydeleggjast etter kvart som de fjernar dykk meir og meir frå heilskapen i tilværet, slektskapsbanda med naturen er slitne over." Siste delen av dette er viktig nok å påpeke. Men må det gjøres avhengig av new age–vrøvlet? Denne tendensen i boken degenererer til det komiske i beskrivelsen av Live, som søker etter noe annet og større enn det vestlandsbygda kan gi henne. Hun er ikke som andre ungdommer. For å blidgjøre moren som er redd for at hun skal være annerledes og ikke passe inn i bygda, spiller Live høy rockemusikk på CD–spilleren hun får. Mens det hun egentlig lengter etter å høre, ifølge Moe, er sfærisk bølgemusikk og bahai-chanting.

Noe av det som faktisk fungerer i boken er ikkevoldsbudskapet. Grunnen til dette er at det i motsetning til new age–propagandaen ikke bare blir forkynt, men også bygget inn i historien, f.eks. i beretningen om Lives møte med reptilvesenet og ikke minst i bokens avslutning. Skjønt det er ingen sorg når slemmingene dør: Det er en fortjent følge av deres gjerninger og i pakt med naturen.

Boken skjemmes av masse prat om de hjerteløse skurkene som ødelegger vår jord. Her er det mye veldig lite tiltalende oss oppvakte mot de onde – tankegang. Er du ikke hvit (eller rettere sagt grønn), så er du svart. Og er du først hvit, er det utenkelig at du skulle kunne gjøre noe galt – et slemt psykologisk feilskjær som Live ville blitt alvorlig advart mot hvis hun hadde fordypet seg mindre i bahai–chantingen og heller gått på bedehuset (som man må formode det finnes et av i bygda hun kommer fra) og tatt til seg budskapet til en eldre og mer verdensvant frelsesbevegelse.

Landskapet i boken er "levende". Dette er en naturlig følge av Moes syn på tilværelsen og en interessant parallell mellom new age og romantikken. Landet er preget av sitt navn, og påvirker og påvirkes av sinnet til vesenene som bor der. Dette er spesielt tydelig da Live reiser gjennom tåkelandet. En slik levendegjøring av landskapet må bæres primært av språket forfatteren bruker. Og det er nettopp i beskrivelsen av landskapet Moe enkelte ganger hever seg opp mot noe minneverdig.

Slikt sett er det godt at noe fungerer i boken. Kjærlighetshistorien med Jon er klippet ut av en dydig utgave av Romantikks verste. Bortsett fra glimtvis under landskapsskildringene er språket klossete og upoetisk og bidrar ikke til å bære boken. Jeg mistenker Moe for å ha lest Mio min Mio og ikke lært noe av det. Ønsker man å henge seg opp i slikt, er det dessuten mye slem mangel på logikk. Det er f.eks. maktpåliggende at Live ikke får vite hele planen om hvordan heksen skal overvinnes, for at ikke heksen skal få vite om det i tilfelle ulykken er ute. Men alle de andre snillingene vet hele tiden hele planen, inklusive de av dem som heksen tar til fange, torturerer eller dreper.

Skjønt bra ting er det også. Noen av Lives følgesvenner er minneverdige. Viktigperen Tusse, en slags blanding av Puddleglum og Sam Gamgee (skjønt langt mer uansvarlig enn de noengang ville vært); nøkken, høvisk men halvt lidderlig der han vemodig klager sin nød og lindrer andres; Lives drømmetvilling Liv; ørnen (det er nødt til å være noe symbolsk i dens kamp mot kråkene). Alf–Kaare Bergs omslagsillustrasjon og kart er bra. Og boken har en tilfredsstillende slutt, langt bedre enn man kunne fryktet.

Det er mye uutnyttet stoff i boken, og det er forsåvidt grunnlag for å skrive flere bind selv om storyen er avsluttet. Men det spørs om det er noen vits. Enkelte av episodene setter som sagt igang undring. Om ikke annet sitter du igjen og klør deg i hodet over hva i all verden forfatteren kan ha ment med å skrive det. Det er nesten så ille at man også lurer på hva i all verden forlaget mente med å utgi det. Jeg hadde stor sans for enkelte trekk ved boken. Jeg håper Ingvar Moe skriver mer som dette. Men jeg håper han for fremtiden bearbeider stoffet bedre før han utgir det. Nå er det slik at det enten ikke henger på greip, eller at den greipa det henger på er så privat at det kun er forfatteren som har noen glede av det.

Ingvar Moe:
Farleg ferd mot mørkret 1:
Landet bak Fosseveggen
Det Norske Samlaget 1991, 127 sider
ISBN 82–521–3740–7

Ingvar Moe:
Farleg ferd mot mørkret 2:
Gjennom Dei Mørke Landa
Det Norske Samlaget 1992, 142 sider
ISBN 82–521–3894–2

 

RA 3/93

Jack McDevitt: Eternity Road (1998)

The Road Goes Ever On

Jeg har blandede følelser om bøkene til Jack McDevitt. Jeg liker det han forsøker å gjøre, men han får det sjelden til å fungere helt.

Debutromanen The Hercules Text er velskrevet og har en intelligent fremstilling av hva som ville kunne skje dersom vi en vakker dag mottok et budskap fra verdensrommet. En klar firer på VG-terningen (bortsett fra at VG neppe hadde forstått den), kanskje til og med en svak femmer. A Talent for War er en mulig sekser-kandidat – en mektig fortelling om manipulering av historien og forholdet mellom denne og legendene i et spennende univers med sterk driv i fortellingen. Og Engines of God er en grei firer – gode ideer, men kun hverdagsmessig utført. Ancient Shores, derimot, går mer på tomgang. Dette er en slags skummet Clifford Simak med “det skjer noe merkelig ute på landsbygda i det øvre midtvesten” som faller gjennom ved at forfatteren i irriterende liten grad har tenkt gjennom konsekvensene av hovedpersonens oppdagelse. (Var dette passe kryptisk? Les boken, den er vel såvidt verdt det om ikke annet for forfatterkomplettismens skyld.) En toer, eller en svak treer hvis man skal være snill.
Og så kommer vi til Eternity Road. Her har McDevitt gitt seg ut på noe mange har gjort før, slik at sammenligningene ligger nær. De er ikke til McDevitts fordel. Hadde jeg vært i ekstremt ekspansiv sinnsstemning ville jeg kanskje strukket meg til å si at boken ikke er noe særlig god, men at den på den annen side ikke er noe særlig dårlig heller. Men det blir for svakt. Boken er daff og pregløs i forhold til det McDevitt prøver å få til og tidligere har vist at han kan. Den er vel på sett og vis bedre enn Ancient Shores, i gjennomsnitt, men Ancient Shores var i hvert fall ujevn – det var noen ting som glimtet. Her greier han ikke å kjempe seg fri fra gråheten.

Eternity Road er McDevitts versjon av Nord-Amerika lenge etter fallet til USAs høysivilisasjon. Hvor lenge etter vet vi ikke, til å begynne med, men det er mange århundrer. Vi befinner oss i en slags landlig renessanserepublikk omtrent midtveis opp Mississippielven. De er stolte over sine avanserte styringsformer (keiserdømmet ble styrtet for ikke så lenge siden), sin gryende teknologi, sin urbane livsstil og sine handelsforbindelser med barbarene i ødemarkene som begynner et par dagsmarsjer fra hovedstaden. Herfra drar en liten gruppe ut på leting etter et sagn – og en drøm. Det hemmelige gjemmestedet der all den gamle sivilisasjonens – veibyggersivilisasjonens – kunnskap er tatt vare på.

Skal du lese en god versjon av denne fortellingen som er like naiv som denne, kan du starte med f.eks. Leigh Bracketts The Long Tomorrow og så arbeide deg fremover. Som tidligere skribenter innen denne subsjangeren har McDevitt stor glede av å skildre Amerika som gjengrodd villmark, og han er påpasselig med de obligatoriske scenene der ny-amerikanerne undres over de storslåtte minnesmerkene fra en svunnen tid. Veiene, for eksempel. Hvilken religiøs betydning hadde de, så rette som de ble laget, og så overmåte overdimensjonert i forhold til ethvert tenkelig trafikkgrunnlag? For ikke å snakke om byene. Et nyttig sted å utvinne råmaterialer fra, men hvilken seremoniell funksjon fylte de ved siden av å være bosteder?

Nåvel, dere kjenner sikkert stilen. Det er artig for det meste og boken er på sitt vis småinteressant hvis man liker akkurat dette temaet, som meg. Men svakhetene skriker mot deg. McDevitts siviliserte rike omgitt av barbarer har utrolig (og med dette mener jeg at det ikke er til å tro på) liten greie på hva som omgir dem. Gjennom århundrene skulle man tro at de enten hadde bevart eller tilegnet seg på ny en viss forestilling om at femten mil i den retningen ligger det et fjell eller tyve mil i den retningen en elv. Men nei. De har en enorm båttrafikk. Men de har åpenbart ventet i mange hundre år til de nylig fikk dampkraften igjen med å kjøre båter ned- eller oppover elven for å se hva de fant. Villmarken er passe befolket med omstreifende bander, men kommer de noensinne innom byen for å fortelle om hva de har sett? Åpenbart ikke. Men så er da også byboerne påfallende lite nysgjerrige. Språket virker nesten uforandret (de har i hvert fall ikke problemer med å lese bøker fra vår tid) selv om det etterhvert kommer frem at det har gått femten århundrer siden sivilisasjonen klappet sammen. Det er merkelig hva som blir husket fra den tiden og hva som ikke blir det. McDevitt har rett og slett vært for slapp eller for fantasiløs når det gjelder å tenke gjennom sitt fremtidssamfunn og frigjøre det fra nåtiden.

Men kanskje, likevel, hvis man liker denslags. . .
 
Jack McDevitt: Eternity Road
HarperPrism 1998, 403 sider
ISBN 0-06-105427-5
 
ra

Ingar Knudtsen: For at jeg kan ete deg (1995)

Rope ulv

Etter farens død og en brann i sin leilighet, flytter underholdningsforfatteren Ane Elisabeth Olsen tilbake til hjembygda for å overta gården. Hun håper på en ny start, etter tre år med skrivesperre og økende personlige problemer. Til å begynne med ser det ut til å gå bra, men så melder problemene seg. Ubehagelige, fortrengte minner dukker frem igjen, og det er snart klart at bygda ikke uten videre er villig til å akseptere innflyttere og deres sære ideer. Dette setter igang en voldsom serie begivenheter hvor det hele boken gjennom er tvetydig hva som skjer på det ytre og hva på det indre plan.

Boken griper tak i deg og du suges inn i fortellingen nesten uten å merke det. Dramatikken ligger i den indre utvikling heller enn i de i og for seg voldsomme ytre begivenheter som blir beskrevet, og de mangetydige ledetråder og signaler Knudtsen legger ut formelig tigger om å bli tolket. Sannsynligvis langt lenger en forfatteren selv har lagt opp til, men det er en bonus som en god bok ofte innbyr til. Men det er helt klart at også fra forfatterens side har noe av poenget med denne boken vært å holde tvilen og tolkningene åpne lengst mulig.

Ingar Knudtsen: For at jeg kan ete deg

Bladkompaniet 1995, 221 sider

ISBN 82-509-3368-0

 

ra 95

 

 

Jón Sveinbjørn Jónsson: Den hvite reven (1992)

Bereist sørlandsskrømt

Familien arver oldemors gamle hus på en idyllisk sørlandsøy. Men allerede ved første øyesyn melder tvilen seg: Hvorfor er fergemannen så skummel, hvorfor ser huset ut som et amerikansk præriehus midt imellom sine sørlandssøte naboer, hvorfor henger det alltid en mørk sky over det?

Den hvite reven er en spøkelseshistorie, og selv om den ikke er banebrytende på noen måte, er den et meget skikkelig utført stykke håndverk. I gode bøker av denne typen er det først og fremst språket som skaper stemningen, og Jónsson vet hvordan å skrive. Dessuten skjer mystiske ting, eller i hvert fall kan man tolke det slik, og du vet lenge virkelig ikke hva som egentlig foregår. Selv etter at det nokså flåsete spøkelset og hans tragiske men overdramatiske skjebne er avslørt, greier forfatteren å opprettholde en følelse av uhygge da vi får et dypere blikk inn i kreftene som driver spøkelset frem. I god gotisk og romantisk tradisjon er det sammenheng mellom sinnsstemningen hos hovedpersonene og hvordan naturen rundt oppfører seg. Men selv om et av hovedpoengene ved boken er at verden forandrer seg avhengig av hvilke øyne vi ser den gjennom (eller det vekslende humøret hos samme øyne), understrekes det hele tiden at det også kan ligge noe bortenfor det. Selv om vi tolker hva verdenen vil si oss, er den reell, i likhet med de overnaturlige deler av den vi ikke kan se.

Spøkelset er altså vel monomant, men det er tross alt et spøkelse. Og et overbevisende sådant. Moren og faren er imidlertid også klisjéaktige (men sympatiske og underholdende) figurer. Grunnen kan være at vi utelukkende ser dem gjennom tenåringsdatteren og hovedpersonen Elisabeths skarpe og avslørende blikk, og vi forstår at hennes versjon ikke er hele sannheten. Henne er det derimot ganske mye gnist i, og ved siden av språkføringen er det gjennom henne boken lever.
 
Dette med den hvite reven får vi aldri riktig greie på. Men noen mysterier bør man da også sitte igjen med etter en god bok der alt annet blir ettertrykkelig og troverdig oppklart.
 
Jón Sveinbjørn Jónsson:
Den hvite reven
Cappelen 1992, 165 sider
ISBN 82-02-13183-9
 
ra 3/93