Thomas Burnett Swann: The Gods Abide (1976)

Vi befinner oss en trehundre års tid inn i vår tidsregning, og de siste av den klassiske religions småånder og overnaturlige vesener kjemper på vikende front mot den nye troen som vokser frem.

Forfatteren skriver i et etterord at boken er en roman, og ikke en polemikk mot kristendommen på Konstantins tid. Det er kanskje like greit, for hans tilnærming med snille Jesus men slemme Paulus blir stadig mer bisarr i fortellingens kontekst etterhvert som vi blir kjent med hvem hans representanter for de ulike kristendomsvariantene faktisk er. Men dette spiller egentlig liten rolle for selve beretningen, der våre helter vokser sammen i erfaring og visdom og vennskap og kjærlighet mens de flykter fra det stadig mindre hedenske Italia til et sted lang borte der de kan leve i glede og trygghet. På reisen må de gjennom underverdenen, over havet og inn i sitt eget sinn, hele veien forfulgt og i fare.

Boken er en hyllest til vennskap og kjærlighet (også iblant i meget fysisk forstand – her er det mye høflig skildret pubertal gladsex med kåte unggutter og alltid villige kvinner, som neppe kunne vært skrevet fullt så uproblematisk bare noen få år senere – og ikke burde vært det da). Språket er poetisk og vipper noen ganger over i det eksalterte; tonen er vemodig, iblant sentimental, i beskrivelsen av en tid som var mer fargerik enn vår.

Swann var en amerikansk litteraturprofessor og forfatter som døde samme år som denne romanen ble utgitt. Hans bøker er lagt til steder og tider der historie og mytologi glir over i hverandre og skildrer hvordan magien langsomt ble borte fra verden, fortrengt av rasjonalitet, «avanserte» sivilisasjoner og kristendom.

«The Gods Abide» er slik sett representativ for forfatterskapet, og helt grei lesning (men noen av hans tidlige bøker er nok bedre). Det er kanskje også et poeng å nevne at boken ble skrevet mens fantasybøker flest fortsatt var korte. Og det er kun ett eneste bind.

Thomas Burnett Swann: 
The Gods Abide 
1976

RCA 2/2015

Naomi Novik: Crucible of Gold (2012)

Horatio Hornblower møter Dragons of Pern

Crucible of Gold er den syvende av Naomi Noviks romaner om dragen Temeraire og dens kaptein William Laurence (det er planlagt to bind til). Boken bringer serien opp på et nytt nivå.

Temeraire–bøkene er lagt til Napoleonskrigene, og den første boken, His Majesty’s Dragon, er ren Horatio Hornblower med drager i tillegg. Britenes verden er seg lik bortsett fra at den også er bebodd av intelligente drager som gjennom århundrene er blitt modifisert og oppdratt til krigsbruk. At dette ikke skulle ha gjort verden litt annerledes er et av ankepunktene man kan ha mot den første boken. Utover i serien oppdager vi imidlertid at verden faktisk er nokså ulik vår. Dette igjen reiser selvsagt spørsmålet om hvorfor britenes situasjon er så lik det den var hos oss i begynnelsen av 1800–tallet, og hvor uvitende de synes å være om verden omkring seg. Men pyttsan, man kan ikke bry seg om alt, og hvis man leser dette for å lære om kausalitet i historien har man ikke helt skjønt poenget med serien. Dette er fargerik underholdning i god gammeldags guttebokstil.

Strukturen er omtrent som i de tidligere bindene. Temeraire med Laurence og deres mannskap drar ut på oppdrag til nye deler av verden, denne gangen Sør–Amerika, og havner nok en gang i lojalitetskonflikt mellom det deres overordnede ønsker de skal gjøre og det som er rett. De opplever som vanlig halsbrekkende eventyr som går på livet løs men redder nok en gang situasjonen og får til fornuftige løsninger i siste liten.

Nå er selvsagt ikke bøkene bare morsom tidtrøyte. Uten at det gjøres noe veldig stort poeng ut av det, får Novik frem urettferdigheten og tildels vilkårligheten i de sosiale barrierer mellom rik og fattig, kvinne og mann i det britiske samfunnet. Og ikke minst får hun sagt mye mellom linjene i skildringen av hvordan drager blir behandlet i de ulike kulturene vi møter i bøkene. Ellers hviler serien hovedsakelig på to ting ved siden av spenningen og eventyret: Den rene skjære gleden over å fortelle om de fantasifulle nye land, samfunn og kulturer som våre helter besøker. Og forholdet mellom Laurence og Temeraire, som endres etterhvert som de modnes, lærer av hverandre og tilpasser seg hverandre.

Ikke desto mindre har serien i de siste bøkene begynt å bli litt repetitiv. Derfor er det gledelig at Novik i dette bindet har greid å tilføre en ny dybde, som vokser ut av det hun har beskrevet tidligere. Drager lider som alle vet av havesyke. De elsker ære, berømmelse og fremfor alt ting, helst glitrende, glorete og verdifulle. Denne trangen har slett ikke vært uproblematisk tidligere i serien, sett fra menneskenes synspunkt. Men så kommer våre venner til Inka–riket og møter et samfunn der dragene gradvis har latt denne trangen utvikle seg til sitt naturlige sluttpunkt. For våre besøkende drager skaper dette enorme fristelser, som de møter på ulikt vis. I tillegg blir det skapt en ironisk klangbunn til forholdene våre helter møter blant befolkningen i Brasil når de endelig kommer seg dit. Var dette tåkete formulert for å antyde men ikke direkte avsløre sentrale elementer i plottet? Nettopp!

Temeraire er en gøyal serie. Hvis Novik i de to siste bindene fortsetter å videreutvikle potensialet i den verden hun har skapt, kan det kanskje også bli en serie som lever utover øyeblikket.

Naomi Novik:

Crucible of Gold (Temeraire 7)
2012

ra 6/2013

Neal Barrett Jr.: Through Darkest America (1987)

Spar oss for slike katastrofer 

Jeg antar at jeg ikke er alene om etterhvert å ha blitt en smule blasert overfor Amerika–etter–katastrofen–romaner. Neal Barrett Jr.s Through Darkest America foregår i hvert fall ikke i California, så mye ros skal den ha, men ellers er det dessverre stort sett dens dårlige heller enn dens gode sider som skiller den fra den jevne strøm av lignende saker.

Vi befinner oss et sted i Tennessee–dalen. Nå mange år etter katastrofen er teknologien tilbake på 1700–tallsnivå, og den politiske strukturen i et sterkt desentralisert USA likeså. Ute i vest et sted raser krigen mellom opprørere og regjeringen, som gjennom boken stadig blir mer despotisk. I hvert fall tar hæren seg mer og mer til rette. Akkurat hva krigen går ut på, hvem opprørerne er og hva de vil, får vi aldri riktig greie på selv da vi havner midt opp i de verste tumultene. Men det gjør förstås verden farverik og kaotisk, slik at helten vår skal få spennende (og – for all del – meningsfulle) ting å bryne seg mot slik at han kan modnes til mann.

For dette er dannelsesroman, må skjønne. Første gang vi møter Howie er han guttunge på vei med familien fra den avsidesliggende gården inn til Byen for å være med på markedet. Her lærer han at verden er stor, at foreldrene har hemmelige bekymringer han ikke aner noe om, og at det er visse ting man ikke må gjøre. Siden går det slag i slag, i og for seg nesten bokstavelig talt. Det er åpenbart uoppgjorte ting mellom Howies foreldre og en militær leder – en gammel kjærlighetshistorie, skjønner vi fort. Og da krigen beveger seg østover og hæren begynner å forsyne seg av de lokale bønders avlinger og gods, benytter offiseren tumultene til å skaffe seg saftig hevn. Foreldrene blir mishandlet og drept, gården brent. Bare Howie kommer seg unna. Lillesøsteren er allerede borte. Noen år tidligere var hun blant de meget få heldige utvalgte barn som hvert år blir tatt fra sin familie for å få lov til å være med på å bygge fremtidssamfunnet i regjeringens høyteknologiske enklave nede i Florida et sted. Av naturlige grunner får man aldri høre noe mer fra disse barna, å bli minnet om fortiden vil jo forstyrre deres hengivelse over de oppgaver de er satt til. Høres mistenkelig ut? Selvsagt gjør det det. Men ifølge Barrett er propagandaen regjeringen bruker så overbevisende at alle er glade og fornøyde.

Nåvel. Howie skaffer seg grundig og meget detaljert beskrevet hevn over offiseren. Og allerede såpass tidlig i boken begynner man å lure på om forfatteren er fiksert på visse ting vedrørende mannlige kjønnsorganer. Tre – fire ganger skriver han detaljert og grufullt om hvordan menn får disse kroppsdelene skåret av, og det synes å ligge ham meget på hjertet. Dette er faktisk kun den mest bisarre av en serie bilder som åpenbart står svært levende for forfatteren og som han ønsker å dele med oss uten at vi helt skjønner betydningen.

Howie havner sammen med en bande av det vi idag ville kalt kvegrøvere, ute etter å stjele hærens buskap. Det er slik han blir virvlet inn i krigen. Men etter katastrofen har alle store husdyr dødd. I stedet baserer man seg på en degenerert menneskevariant som har forfalt til dyrestadiet. God mat, brukbare om enn ofte svært egne arbeidsdyr. Selvsagt tenker den våkne leser straks «Aha», uten dermed nødvendigvis å mene fistelsangerne fra Asker. Heldigvis er Barret ikke fullt så påtrengende i symbolikken som mange andre ville vært fristet til.

Boken er forvirrende og merkelig uferdig. Det er endel gode partier, enkelte av naturskildringene sitter lenge, og noen av de sentrale hendelser og symboler vokser i deg etterhvert. Men hele tiden ser man på sett og vis reisverket. Veggene er ferdigmontert kun på enkelte steder.

Og så stemmer ikke de enkelte bitene overens med hverandre. Boken er åpenbart ment å være en realistisk skildring av veien fra gutt til mann, med en beskrivelse av levevilkårene i et forholdsvis primitivt samfunn som er blitt til gjennom en stor traume, og der menneskene fortsatt er onde og det spørs om varig forbedring er mulig. Med endel beske satiriske spark om rasisme og hvordan vi lar oss dupere av hva son helst bare det kalles høyteknologisk. Men midt opp i alt dette oppfører Howie seg som en superhelt av uvanlige dimensjoner. Gang på gang blir han ved bokstavelig talt utrolig flaks og dyktighet reddet fra den sikre død. En gang, to ganger, kanskje tre ganger i løpet av boken, javel. Der ville latt seg gjøre å tro på. Men så mange hårfine redninger som det er her, ville vi hatt problemer med å akseptere selv i en av de mer løsslupne av James Bond–filmene.

Boken er ikke god. Jeg skal strekke meg til å si at den er interessant, kanskje først og fremst i sammenligning med andre lignende type bøker fra de senere år. Amerika–etter–katastrofen er et fascinerende, nesten mytisk tema, som har frembragt mye god litteratur. Også Barrett bidrar med endel gode ideer og bilder. Det leie er at han ikke har vært i stand til å lage en brukbar bok ut av det Enda leiere blir det når man tenker på at Barrett har lagt alt til rette for en fortsettelse. Det tåler ikke historien, ikke uten en vesentlig kvalitetsforbedring. 

Through Darkest America er første bok i Asimovs nye SF–serie. Heldigvis er resten av de som er kommet hittil langt bedre, spesielt Judith Moffetts Pennterra. Ikke la dere skremme bort fra serien av Baretts bok. 

Neal Barrett Jr.:

Through Darkest America

1987

(ra 4/1989-g7)

Michael P. Kube–McDowell: Emprise, Enigma & Empery (The Trigon Disunity) (1985-1987)

Ett tja og to gjesp 

Michael P. Kube–McDowells serie The Trigon Disunity, som består av Emprise (1985), Enigma (1986) og Empery (1987) er ifølge Newsweek (sitert på omslaget) «Reminiscent of Arthur C. Clarke at his best». Nå er jo dette forsåvidt tvetydig (whose «best»?), men la oss starte med å slå fast at Newsweek tar feil, uansett.

Første bok går an. En gjeng vitenskapsmenn finner opp et apparatur som forhindrer deling av atomkjerner, og tror de har reddet verden fra krigens svepe da de nøytraliserer verdens atomvåpenlagre og kjernekraftverk. Resultatet er selvsagt en grusom, konvensjonell tredje verdenskrig for å sikre seg oljefelt o.l. Dessverre bruker krigen opp kraften fortere enn man greier å produsere den, og sivilisasjonen bryter sammen. Tilbake til 1700–tallet eller deromkring. Vitenskapsmenn er svært lite populære.

Tredve år senere oppfanger en skjult astrofysiker signaler på sitt pirat–radioteleskop: Aliensene er på vei! Resten av boken går med til å beskrive hvordan verdens leder bruker trusselen fra verdensrommet til å få jorden til å løfte seg etter håret tilbake til den teknologiske gullalder, og om møtet med aliensene og de uventede følger det får. Alt dette er rimelig ok fortalt, og med en viss spenning.

Men de to siste bøkene, Enigma og Empery, er et eneste langt gjesp som forteller hvordan det gikk videre. Uten originalitet, uten overraskelser, uten stil. Kube–McDowell putter inn noen metafysiske greier, det er vel derfra tanken på Clarke stammer, men det fører bare til rot og forvirring. Jeg skal ikke på noen måte påstå at det er det verste jeg har lest, men det er noe av det mest likegyldige. Doc Smith uten uskylden og livsgleden (og den ufrivillige humor) som gjorde Doc Smith verdt å lese, i hvert fall i små doser. To hele bøker skrevet som de verste passasjer i de senere Dune– eller Foundationbøkene. Jeg er lei meg for at jeg kastet bort tiden det tok å lese dem. 

Michael P. Kube–McDowell:

The Trigon Disunity

Emprise (1985)

Enigma (1986)

Empery (1987)

(ra 4/1989-g7)

Jack McDevitt: The Hercules Text (1986)

Første møte slik det virkelig blir 

Som så mye annet i science fiction, forteller beretninger om vårt første møte med aliens vanligvis mest om oss selv. Det er det som gjør dem interessante å lese. Så også i Jack McDevitts The Hercules Text. En dag skjer det: Radioteleskopene oppfanger signaler som stammer fra intelligensvesener. Og dermed er vi igang. Boken er i den moderne og realistiske genren, så i stedet for den geniale, ensomme forsker som jobber i smug hjemme, setter den amerikanske regjeringen straks sammen et imponerende team av alle tenkelige slags vitenskapsmenn for å finne ut hva aliensene har å si.

Det er ikke lite. Snart viser det seg at det vi har fått kringkastet er et konsentrat av all deres kunnskap og erfaringer. Her begynner naturligvis problemene. Regjeringen har selvsagt ikke hatt mulighet til å holde den store nyheten skjult, slik de vel helst ville, og interessen er rimeligvis enorm. Allerede de første, enkleste meldingene («Hei») skaper storm blant folk. Enda verre blir det da de første eksemplene på deres diktning og filosofi kommer. Men det er først når hardwaren for alvor begynner å rulle inn at både regjeringen og de enkelte personene i boken begynner å få alvorlige problemer. Alle er i og for seg enige om at man ikke kan offentliggjøre opplysninger av typen hvordan man på en enkel og hverdagslig måte kan anvende fysiske prosesser vi ennå ikke vet noe særlig om til å sprenge planeten i luften. Regjeringen vil imidlertid naturligvis holde absolutt alt hemmelig, mens enkelte av forskerne synes det ville vært best enten å ødelegge det hele, eller i hvert fall for verdensfredens skyld å fortelle russerne m.m. noe av det de har funnet.

Her ser man konfliktene klart avtegnet. Spenningen mellom kunnskap og visdom er bærebjelken som holder det hele oppe, og drivkraften i fortelling en de finurlige psykologiske forsvarsmekanismer dette utløser hos mennesker som er usikre på seg selv og hverandre. Kryssende krav til mennesker som etterhvert havner i en umulig situasjon gjør personene levende. Her slites de mellom lojalitet mellom individ og gruppe, jobb og familie, profesjonell integritet og verdens sikkerhet. Personskildringene står i sentrum av fortellingen, og McDevitt er veldig flink til å vise hvordan utviklingen i situasjonen forandrer og presser frem forskjellige trekk ved de som er med.

Boken er veldig god, det skulle da også bare mangle. Dette er en av de siste av Terry Carrs New Ace SF Specials, serien der han trakk frem så mange gode nye forfattere. McDevitt har en interessant og gjennomtenkt beretning å fortelle, og gjør det på en måte som holder spenningen utmerket vedlike helt til de to siste sidene. Akkurat avslutningen kan nemlig synes aldri så lite vassen, i hvert fall ved første lesning. Men på den annen side spørs det om ikke også dette egentlig er realisme: Noen situasjoner blir så innviklede at det ikke finnes noen helgod løsning, og da må man være fornøyd med det best mulige. Og det har ikke McDevitt noen problemer med. 

Jack McDevitt:

The Hercules Text

1986

(ra 4/1989-g7)

Guy Gavriel Kay: The Darkest Road (The Fionavar Tapestry 3) (1986)

Ålreit, forsåvidt 

I et tidligere nummer hadde Guttorm sitt å si om Guy Gavriel Kays to bøker The Summer Tree (1984) og The Wandering Fire (1986). Nå er avslutningen på trilogien kommet. For å tilfredsstille Guttorms fordommer om denslags må forfatteren selvsagt premieres for at tredje bok faktisk er siste bind i trilogien. Men selv om man ser bort fra det, er ikke dette noen dårlig bok.

Som dere kanskje vil huske, mente Guttorm i anmeldelsen av de to første bindene at Kay - prisverdig nok, forsåvidt – hadde havnet i motsatt grøft av fantasyforfattere flest for tiden: I stedet for å kverne ut uendeligheter av ord oppå det tynneste av tynne plot, pøste Kay på med det ene elementet etter det andre, den andre subintrigen etter den første. Dette førte til at han ikke greide å holde alle trådene samlet. Selv den flinkeste sjongløren har et tak på hvor mange baller han kan holde i luften samtidig. Hos Kay spratt de for ofte ukontrollert veggimellom. Og dessuten stjal han som en ravn. Her fant man den ene gamle kjenningen etter den andre. Tolkiens generelle konsept, selvsagt, mye fra Joy Chant, etc., etc., blandet med elementer fra norrøn og keltisk mytologi uten at Kay hadde greid å skape noe eget av alle bitene. I tillegg klaget Guttorm på at persontegningen ikke var troverdig. Våre helter startet som papplater og forble papplater, om enn noe medtatt i kantene.

The Darkest Road endrer på dette. Vel er de gamle synder ennå ikke overvunnet. Da det ikke så langt uti boken dukket opp en fyr som snakker om «the Law of the Lion», vurderte jeg i noen sekunder om ikke tiden var kommet til å slutte. Men stort sett fungerer det. Hendelsene pøser fortsatt på, men Kay samler trådene, stort sett, og får oss til å tro på det hele, mer eller mindre (selv om jeg fortsatt ikke helt greier å forsone meg med tanken på Lancelot traskende gjennom landskapet). Dessuten aner man en utvikling i noen av personene. Omgivelsene former deres indre, og deres indre former omgivelsene. Dette skjer riktignok som oftest i form av at Kay forteller oss at «dette førte til at han/hun følte så og så», heller enn å beskrive hvordan personen opplevde det og så la leseren oppleve det gjennom dem. Konklusjonene blir tredd ned over hodet på oss, så å si. Til en viss grad leder trådene bakover i trilogien også. De tre bøkene står samlet, og enkelte av problemene Guttorm hadde med de to første bindene, skyldes utvilsomt at man ennå ikke hadde helheten for seg. Likevel er det avslutningen som redder verket, og ikke omvendt.

Kays iboende sentimentalitet, sterkt tilstede i de to foregående bøker, slår i dette bindet ut i fult blomst. Du ser hvordan han forsøker å undertrykke den, men den tyter frem overalt, og truer iblant med å legge et ugjennomtrengelig søtt teppe over handlingen. Det hele minner fortsatt om en ikke helt moden tenårings dagdrømmer. Dette sagt i absolutt beste mening, denslags er noe av det fineste som finnes, men makten til å rive med seg andre mennesker får det først hvis det når et nivå der det henter sin styrke fra et dialektisk forhold til virkeligheten. Fantasy plantet i løs luft og med en psykologisk innsikt av samme blendende tyngde som såpeskum, visner fort hen. Fantasy må til syvende og sist være fantasy fordi det sier noe sant om mennesket, fordi det er grunnet i virkeligheten. Hvordan ellers skulle det ha mulighet til å tale til oss? Det er derfor vi leser det. Det er derfor fantasyforfattere bruker de dypeste (og av samme grunn eldste) motiver, psykologisk og fra mytologien. Og det er derfor gode fantasyforfattere greier å gjøre disse eldgamle ting levende. De forstår at det er våre liv det dreier seg om. Vi har alle merket det: De forfatterne som kun bruker dette materiale som fikse elementer i et plot for miljøets skyld, uten å grave seg lenger ned i det, faller fort igjennom. I stedet for en katedral får man en kvadratisk betongbunkers med masse glorete juggel klistret utenpå. Det hender til og med du ser det utørkede limet sive nedover veggene og danne en pøl på gulvet: Uferdig, uproft, avindividualisert og bedragersk; det gir seg ut for å være noe det absolutt ikke er. Eventyret, det som skjer, prinsessene, alvene, det fremmede miljøet, alt dette er viktig. Men hvis dette er alt, er fortellingen steril, livløs.

Hvis fantasyforfatteren skjønner dette, kan sitt litterære håndverk og kler sin visjon i et smidig, egnet og levende språk, se, da har du en bok som vil bli husket. Kay kommer til kort over hele linjen (hvem gjør forresten ikke det?), men nesen peker avgjort i riktig retning. Trilogien som helhet er verdt å lese, siste bind nærmer seg å bli god. 

Noen ord om språket: Stort sett er det habilt, men av og til noe bedre og noe verre. Sublime og platte passasjer veksler med forvirrende hurtighet. Midt opp i det hele anvender Kay diverse navn fra vår kant av verden, det høres selvsagt ofte dumt ut, men stort sett er det noe man må lære å leve med. Likevel: Lios alfar er gåanbart for lysalvene, hvis man absolutt må. Men jeg anser det som en bragd av ikke de ringeste dimensjoner at Kay har greid å gjøre en av personene i boken til en heroisk skikkelse til tross for at han heter Matt Sören. For ikke å snakke om den magiske dvergdolken Lökdal. På et helt annet nivå ligger konstellasjonen taer = tower, bael = battle og raidor = rider, og for alt jeg vet flere til, som vel egentlig kun kan regnes som morsomt hvis det overhodet ikke blir oppdaget.

Og hva som skjer i boken, noe som jeg ser ut til å ha glemt midt opp i det hele? Ja, hva annet kan man vente seg? Kreftene samles både hos lyset og mørket til den store og (for denne gang) avgjørende kampen. Sauron, here we come. Man tviler jo aldri på hvordan det vil gå, man tviler vel aldri egentlig heller på detaljene når der gjelder hvilke prøvelser de enkelte personer må gjennom for å leve opp til lyset og sitt sanne jeg. Kampen mot mørket blir også en kamp mot mørket i seg selv, og innebærer en psykologisk renselsesprosess. Fortellingen er på dette stadiet forutsigbar, likevel blir man interessert ved å lese. Noe tomt plot er det ikke, det skjer altfor mye til at du griper deg i å mase på forfatteren om å komme til poenget. Kay greier til og med å gjøre den store konflikten mellom skjebne og fri vilje til en interessant og (nokså) integrert del av fortellingen.

I Veverens verden skulle man tro at alt var forutbestemt, men man får det avgjorte inntrykk at veven refererer vel så mye som den dirigerer. Kay er gudskjelov en romantisk og moralsk individualist, og greier – i hvert fall i denne siste boken – såvidt å gjøre troverdige for oss de individer som skal gjøre valgene. Fri vilje, selverkjennelse og kjærlighet i den gode saks tjeneste er det som gjør seier over det mørke mu1ig, ja, de er i seg selv seieren. Og fruktene? En verden i fred der orden er gjenopprettet, samfunnet mellom mennesker blomstrer og fantasien og kunsten løfter seg mot stadig nye høyder.

Men så skal våre helter de kanadiske studentene hjem til hverdagen igjen (i hvert fall de som er igjen, det skal sies til Kays pris ar han ikke nøler med å ta livet av sine hovedpersoner hvis det er nødvendig), etter at deres gjerning i Fionavar er avsluttet. Er det såpass dimensjoner over Kay at han på en troverdig måte ville kunne hanskes med den situasjonen? Det tror jeg ikke, ikke ennå i hvert fall. Men jeg sporer så avgjort en utvikling til det bedre fra de to første til det siste bindet i trilogien, og jeg ser frem til – med en viss glede – hans neste bok. 80–årenes fantasiforfatter, slik omslaget reklamerer med? Nei, men muligens – hvis vi er heldige – en av nittiårenes bedre. 

Guy Gavriel Kay:

The Darkest Road (The Fionavar Tapestry 3)

1986

(ra 4/1989-g7)

Joan Aiken: The Wolves of Willoughby Chase (1962)

Livsglede i et moralsk univers

Hvordan er det mulig å få sunget Joan Aikens pris slik at du forstår at dette er alvor og går til hennes bøker for å få liv i likegyldigheten, latter i tilværelsen og moralsk styrke i en tåkete og tvilende hverdag? Ikke vet jeg. En bokanmeldelse er kun en fattig sak mot den fantastiske virkeligheten som venter deg bare du lar deg overbevise. Eller hva sier du til et forfattertalent som er en slags krysning (noe utvannet, selvsagt) mellom Charles Dickens og Jane Austen, med et snev av wodehouseiansk crazy–humor på kjøpet?

Joan Aiken har skrevet masse, mest for barn og ungdom, men også endel «voksenbøker». Selvsagt er det slik at bøkene beregnet på den yngre garde passer utmerket for alle aldre, bare man ikke har forstokket seg inn i en eller annen snever oppfatning av livet eller litteraturen.

The Wolves of Willoughby Chase (1962) er en grei introduksjon til forfatterskapet, og dessuten forholdsvis lett å få tak i. Boken er den første i en løst sammenhengende serie på hittil åtte (foreløpig siste kom ifjor), og foregår i 1832 mens den gode kong Jacob III regjerer i Storbritannia. I bakgrunnen skumler ondsinnede hanoverianere, med sine stadige komplotter for å styrte kongehuset og få pretendenten George på tronen. Kosmos kjemper mot kaos på alle nivåer i denne ville og fantasifulle fortellingen, merkelig gripende og utrolig morsom. Noe av hemmeligheten er at Joan Aiken greier å holde masken. Det blir aldri farse, selv om det ofte ligger godt an til det.

Sylvia heter en liten foreldreløs pike, oppdratt i enkle men usedvanlig verdige kår av sin tante («…Aunt Jane took such pains teaching me to curtsy and dance the gavotte balancing Dr Johnson’s Dictionary on my head.»). Hun blir sendt avgårde for å bo med sin kusine Bonnie på et stort gods i nord et sted, mens Bonnies foreldre er på reise. Sylvia og Bonnie skal passes på av den nytilsatte guvernanten frøken Slighcarp. Så snart Bonnies foreldre har reist sin vei, viser hun sitt sanne ansikt. Se bare her: «…Miss Slighcarp swept through, turning her head to say to Bonnie and Sylvia, ‘Wait there. Don't speak or fidget.’ Then they heard her voice beyond the door: ‘Gertrude. It is I. Our plans are going excellently.’ Somebody shut the door and they could hear nothing further. The little girl, Lucy, regarded the new arrivals for a moment, her fingers in her mouth, before picking up a broom several inches taller than herself and beginning to sweep the floor. ‘Are you a pupil here?’ Bonnie asked her curiously. The brown pinafore looked like some kind of uniform – but why was her hair cut so short, even shorter than a boy’s? And why was she doing housework? ‘Hush!’ whispered Lucy. Her eyes flicked in terror towards the closed door. ‘She’ll half kill me if she hears me speak!’»

Pikene må gjennomgå de største prøvelser og mest spennende eventyr før orden er gjenopprettet i universet og de urettferdige får sin straff. Moralen er helt tradisjonell, den spiller på strenger dypt forankret i virkeligheten. Formen er også gammel, dette er komedie innenfor barnebokens rammer. Personene tenderer mot det svarte eller hvite, det er ikke behov for de store nyansene i denne type fortelling. Samtidig er ikke personene flate eller kjedelige, de er tvertimot fulle av liv og samspillet mellom dem er dynamisk og troverdig.

Mye av humoren kommer av de ekkoer du finner av andre forfattere. Her er det mye herlig pastisj og parodi.

Denne ville og overdådige humor er ikke noe Joan Aiken bruker overalt. Hun skriver vel så ofte dønn alvorlige dannelsesromaner, forsåvidt ellers skåret over samme type lest som The Wolves of Willoughby Chase. Et meget lesbart eksempel på dette er serien om Felix Brooke, som foreløpig består av Go Saddle the Sea og Bridle the Wind. Her er det imidlertid nye bedre plass til dypere persontegning, og ikke bare de farverike hendelsene men også hovedpersonens utvikling og voksende selverkjennelse er avgjørende drivkrefter i fortellingen.

Høyverdig kunst, eksperimentell litteratur, vasne romaner fulle av tvil og med usikker famling etter en mening som aldri blir funnet – glem dem. Hvis verden går deg imot, hvis du trenger noe å styrke deg på, hvis du har lyst å komme i godt humør: Lag deg litt god te (helst servert i en stor porselenskopp med vid skål), sett på noe musikk av f.eks. Bach eller Händel, finn deg til rette i godstolen, og les en bok av Joan Aiken

Joan Aiken:

The Wolves of Willoughby Chase

1962

(ra 6/1987-g3)