Fr. Rolfe, Baron Corvo: Hadrian the Seventh – A Romance (1904)

Pave for sin hatt

Siden det nå skal velges en ny pave, passer det kanskje med en  bokomtale av denne - ehem - "klassikeren":

George Arthur Rose har tross gjentatte forsøk blitt nektet å bli viet til katolsk prest. Selv mener han det er på grunn av grove feil, misforståelser, tildekning og senere løgn og tyveri hos kirkelige myndigheter.

Så langt er beskrivelsen av Rose forbausende lik med hvordan Rolfe selv oppfattet sine problemer med å bli prest (hvilket han da heller aldri ble). Forskjellen ligger i det som skjer etterpå. En biskop som er den eneste som hele tiden har trodd på ham, kommer på besøk i følge med sin overordnede – erkebiskop og kardinal. Denne innser nemlig nå at han har tatt feil av Rose hele veien, og angrer bittert. Klart Rose skal ordineres! Midt oppi dette dør paven, og kardinalen tar med den nyordinerte Rose som sin kapellan til Roma, der den nye skal velges.

Boken åpner med korte nyhetsmeldinger som illustrerer den usedvanlig spente verdenssituasjonen. Etterfulgt av side opp og side ned om Roses sinnsstemning, stivsinn, grublinger, standhaftighet og tendenser til hovmod på grunn av sin situasjon.

Denne boken er langtfra den eneste som handler om konklave og pavevalg, men det må være den mest spesielle. Som vi vet av både virkeligheten og disse bøkene (noen til og med filmatisert), kan uventede ting skje når kardinalene er lukket inne. Konklavet er denne gang usedvanlig fastlåst, ingen av kardinalene kan samle nok støtte. Alt dette, med de tilhørende ritualer, beskrives inngående. Men så - gjennom en serie temmelig usannsynlige og ikke alltid like nøyaktig beskrevne begivenheter, blir Rose valgt til ny pave, med navn etter den eneste tidligere engelskmannen i Peters stol. (En digresjon: I James Blishs anerkjente science fiction-roman «A Case of Conscience» møter vi paven, som er norsk og bærer navnet Hadrian VIII. Blish har sikkert lest Rolfe.)

Og Hadrian nøler ikke. Her skal det Ordnes Opp. Alt som er galt i kirken skal nå rettes på. Helst med en gang. Forfatteren hadde jammen sine meninger om dette, og overraskende nok viser det seg at den nye paven er enig med ham.

Her tar ønsketenkningen til Rolfe overhånd. Det starter med forenkling av ritualer rundt innsettelsen og en overdetaljert beskrivelse av hvordan Hadrian beordrer en mer nøktern standard i paveleiligheten.

Deretter handler det om å sørge for at kirken ikke har noen verdslig makt eller rikdom som kan friste vekk fra den smale sti. Overdådige kirker er ikke noen vits, spesielt når vedlikeholdskostnadene sluker penger som kan brukes til bedre ting. Prester som er for marinert i mammon (og det gjelder ganske mange) bør fjernes. Det er også mye annet han griper fatt i. Den nye paven snakker rett ut og sier det som han ser det.

Hadrian lar det også skinne klart igjennom at engelskmenn (for all del ikke briter) er det førende og fornuftigste av alle folkeslag og andre bør rette seg etter deres eksempel. Det er derfor han gir seg i kast med å ordne opp i verdenssituasjonen og konfliktene mellom europeiske stormakter.

Som man kan tenke seg, vekker denne reformiveren motstand. Handlingen videre belyser byråkrati, kulturforskjeller og politikk innad i kirken og i interaksjonen mellom kirken og verden.

Satirisk snert og et småstyltet språk gjør sammen med forfatterens fordommer, heftige engasjement og tidvise humor boken iblant fascinerende å lese. Skjønt noen ganger går det tregt – alt er ikke godt skrevet, språket blir iblant litt for mye av det gode og noen av beskrivelsene, vel... Likevel er dette en gøyal og faktisk delvis lærerik bok.

RA mai 2025

 

  

Jasper fforde: Early Riser (2018)

Vi skal ikkje sova bort vinternatta

Om vinteren går folk i hi. Det har de alltid gjort. Når våren kommer, våkner de fleste til liv igjen og verden går videre. Men ikke alle sover. Noen må holde seg våkne og passe på at dormitoriene fungerer. Andre vokter mot farene som lurer fra vær og vind og andre mennesker: Verdige og uverdige søvnløse, drømmere, tyver, zombier og villfolket med sine utsøkte manerer men blodtørstige hang til kidnapping og frimerkesamling.

Vår helt Charlie blir tilfeldig rekruttert inn i vokterkorpset og må lære å hanskes med den våkne vinterverdenen. Det starter litt sakte, men snart vikles både vi og Charlie inn i en spennende og skummel oppdagelsesferd

Dette er moderne tider, så naturligvis forsker vitenskapen på hele fenomenet. Et stort farmasøytisk firma har utviklet et middel som hjelper til å undertrykke drømmer. Dette er viktig, for drømmer under dvalen tærer på energilageret og kan i verste fall føre til at man dør av sult under søvnen. Et virkelig utmerket nytt legemiddel som merkbart senker dødeligheten, men ganske dyrt. Og så er det en bivirkning: Noen få brukere våkner om våren med tom hjerne, i praksis en slags harmløse zombier.

Legemiddelfirmaet tar seg av mange av disse individene, og omskolerer de mest oppegående til enkle, repetitive oppgaver - mens de som det står verre til med blir evaluert for bruk til organtransplantasjoner. Firmaet holder naturlig nok mest mulig tett om dette. Charlie blir dratt med i arbeidet til de som prøver å avsløre hva firmaet holder på med.

Og mens dette skjer hører Charlie fra stadig flere om en drøm som åpenbart mange mennesker har hatt og som virker som om den kan ha ganske farlige konsekvenser. Hvor kommer den fra, og hva slags virkning har den egentlig?

Med sitt språklige overskudd, mørke humor og iblant absurd detaljerte verdensbygging, driver fforde gjøn med byråkratiet, giftig bedriftskultur og velkjente britiske fenomener og holdninger.

fforde er mest kjent for sine Thursday Next-bøker, der vår verden (eller rettere sagt hans alternative verden) og fiksjonsverdener griper inn i hverandre. Noen av disse er glimrende, og antagelig en bedre introduksjon til forfatterskapet enn denne boken. (Jeg anbefaler Lost in a Good Book hvis du kun skal lese en.) Men også Early Riser er både tankevekkende, morsom, smågal og underholdende. Og, i bunn og grunn, dystopisk.

RA/2020

Somtow Sucharitkul: Aquila in the New World, Aquila and the lron Horse og Aquila and the Sphinx (1983-1988)

Å leke romer og indianer 

Det glade vanvidd er det alltid givende å gi seg i kast med, og takk og pris finnes det endel prima eksempler innen SF. Langtfra alle forsøk er imidlertid vellykkede, og selv de som får der til, pleier å miste grepet etterhvert. La oss ta som eksempel Douglas Adams' Hitchhiker–fortellinger, som ble stadig mindre morsomme, selv om det utmerket går an å argumentere for at fjerde bok i trilogien, So Long and Thanks for All the Fish, som bok betraktet er den beste av dem alle. Humor i seg selv og alene garanterer nemlig ikke suksess i det lange løp.

Jeg mener ikke med dette å si at bøkene nødvendigvis er dårlige, eller at man ikke godt kan lese dem. Det er som med bamsemums: Kjempegodt i seg selv, men neppe det som bidrager hverken til sindets munterhed eller almen velvære dersom det er det eneste man spiser, eller om man tar for mye i samme jafs. Variasjon er nødvendig, også i litteratur. Dessuten er for mange egentlig næringsløse, skumfylte bamsemumsbøker av det onde selv om kostholdet ellers er næringsrikt og godt. Noen typer bøker – akkurat som noen typer mat – er kun meningsfulle hvis de nytes i begrensede mengder og ikke altfor ofte.

Selvfølgelig går det an å le rått av dette, og si at ditt bamsemums er min brokkoli. Men det er bare ikke sant. Det er sjelden på seg selv man ser skadevirkningene. At altfor mange medmennesker – som holder på med de samme eller lignende greier – åndelig sett er blekfete og med slapp holdning, det er imidlertid et faktum vi iblant reflekterer over i våre stille sinn, både du og jeg, eller hva?  Dette er ikke ment som et forsøk på å si hverken at folk som leser humoristiske bøker er dumme (jeg gjør det jo selv), eller at vi alle burde være åndssnobber, for tomhet ikledd hovmod pluss innviklede og moteriktige kostymer er langt farligere. Man bør gjøre det man vil og liker, men tenke på at det fra tid til annen objektivt er bedre ting å foreta seg enn å lese likegyldig skjønt småmorsom litteratur.

Det som her er skrevet er både riktig og viktig, men jeg skjønner ikke helt hvordan jeg viklet meg inn i det. Dette startet nemlig som en anmeldelse av noen bøker av Somtow Sucharitkul. Han er en av disse gode humorister i nyere science fiction som man ikke bør spise alt av med en gang, men som man helt avgjort med fordel kan nippe til fra tid til annen. Foruten morsomme bøker har han skrevet mye skrekk og en lang serie vanvittig langtrukne og kjedelige og – i ordets mest gruelige litterære forstand – meningsfulle romopera–aktige epos (bare for å vise at "alvorlige" bøker også kan være bortkastet). Men det skal vi ikke bry oss om.

For her skal det handle om Aquiliaden: Aquila in the New World, Aquila and the lron Horse og Aquila and the Sphinx. Hva ville skjedd, tror du, om romerne, ved siden av å oppdage dampmaskinen, hadde funnet sin vei til Amerika sånn ca. ved Kristi fødsel? Opplegget er egentlig helt vanvittig. Den første boken er fortalt av den ikke helt strålende romerske general Papinian, som blir sendt avgårde av keiseren for å være guvernør i rikets fjerneste provins, i Midtvesten. Livet der er kjedelig og usivilisert. Indianerne – som forøvrig er tatt rett ut av 1800-tallet – er både barbariske og urolige. For å vise at det finnes enkelte likhetspunkter med vår verden, er det særlig Apaxe–stammen helten vår har problemer med. Snart blir det imidlertid liv og røre. Den innfødte høvdingen Aquila, nå romersk senator, kommer en dag tilbake til sine hjemtrakter i toga og fjærpryd med et oppdrag til Papinian: Keiseren har oppdaget en kinesisk amulett blant skattene fra den Nye Verden, og gir sin trofaste guvernør beskjed om å finne fastlandsforbindelsen slik at handel kan settes igang. Rykter om at det riktige stedet må ligge mot syd fører romerne til amulettmakerne, etter en anstrengende reise pr. hjulbåt og til fots. De viser seg ikke å være kineserne, men olmekerne, og det holder på å gå galt. Papinian og hans følge ville blitt ofret til gudene hvis ikke de flyvende tallerkenene i siste øyeblikk hadde dukket opp og reddet dem fra toppen av pyramiden.

Allerede på dette tidspunktet begynner man å ane at dette er en verden som er gått litt av hengslene, og det blir bekreftet til gangs i neste Kina–reise, denne gang mot vest over den mektige fjellkjeden som er imperiets grense.  Her tilegner romerne seg et par nye provinser i en imponerende potlatch–seremoni, oppdager et stort og stille hav mellom seg og Kina, og treffer en verdig og vis representant for Israels tapte stammer, som nå vandrer hårete, storføttede og forvandlede på Amerikas vestkyst. Det er gjennom ham de først kommer i direkte befatning med den store konflikten mellom den grønne grisen fra det ytre rom som så til de grader har mikset ihop jordens tidslinjer, og hans motstandere i tid–rom – patruljen. I de resterende bøkene bidrar våre venner ikke uvesentlig til den grusomme fiendes fall.

Første bok er sydd sammen av separate noveller, og det merkes. Andre bok bærer litt preg av å være midten av en trilogi. Men som helhet er verket absolutt og vanvittig fantastisk. AIt skjer. Etterhvert kommer nye mennesker i forgrunnen. Andre bok er fortalt av Aquilas unge slektning Equus Insanus, som ikke finner seg til rette i Terra Nova–ghettoen i Roma, der en gang stolte indianere ligger i rennestenen mens den romerske overklasse suger deres land tomt for slike delikatesser som store kyllinger, kandiserte klapperslangehjerner, aqua cocacola og stadig mer fantastiske dyr til sirkus. Og i tredje bok er det en ung romersk adelsmann, en adoptivsønn av Papinian, som bærer byrden videre.

I denne siste boken får man med seg flyvende pyramider, androider, månens bakside, bedriftene til en dopet apaxe–høvding ved navn Hieronimus, Aquilas og Papinians innbringende nye pyramidekraftreligion basert på en blanding av den nye og den gamle verdens mystikk, og universets undergang (flere ganger).

Bøkene er fulle av in–jokes. Papinian, f.eks., er ivrig SF–leser, og setter særlig pris på klassiske forfattere som P. Josephus Agricola og denne jøden Asimauvus, selv om han ikke et øyeblikk tar på alvor hans fantasifulle beretning om at romerriket engang skal gå under for etter tusen års kaos å bli erstattet av et nytt. Eller hva sier dere til verdens åttende underverk? Dette er en kjempe–koloss ved innløpet til Terranovas største havn. Vinguden vender seg utover mot havet, og holder et beger høyt hevet i høyre hånd som velkomst til trette reisende. Siden han jo er guden for fri levned, blir verket i dagligtale omtalt som frihetsstatuen, naturlig nok. Slik er det forresten hele veien når det gjelder navn i den nye verden. De romerske/greske navn på byer høres langt mer imponerende ut enn den kjedelige engelske oversettelsen de bærer idag. Språket er poetisk og rikt, og fremmer fortellingen.

Etter at man har lest alle bøkene, skjønner man at de henger sammen, på et vis, selv om det er mye rart og forvirrende langs veien. For de som er interessert i litt annet enn stort sett ganske vellykket crazy–humor, kan man tyne ut litt visdom om kulturforskjeller, kameratskap og vennskap fra bøkene, men det er sikkert ganske tilfeldig. I utgangspunktet er disse bøkene renset for seriøsitet og alvor og slike ting som vi lever av, men som det er veldig godt å ta ferie fra iblant. Dette er det glade vanvidd, og du bør absolutt unne deg å lese bøkene en gang du føler at du trenger en dose av nettopp det. 

Rolf Andersen 

 

Melissa Scott: The Kindly Ones (1987)

Knight of the Living Dead

På Orestes har de en streng moralkodeks. Bryter man den, blir man lett dømt til døden. I gamle dager bokstavelig, nå kun i juridisk forstand. De juridisk levende – fortsatt bundet av moralkoden – kan ikke på noen måte vise at de ser at et "dødt" menneske eksisterer, ellers har de selv forbrutt seg og dødd, i juridisk forstand. Kommunikasjon kan kun skje ved hjelp av medier, som har lov til å tale både til "levende" og "døde". 

Det sier seg selv at dette er et system som vil sIå sprekker, spesielt den dagen de "døde" begynner å utnytte de "levendes" manglende evne til å "se" dem. Og det er i grunnen den eneste store svakheten med Melissa Scotts roman The Kindly Ones at hun postulerer at systemet skal ha overlevd i hundrevis av år med små forandringer, før det plutselig klapper sammen for alvor. Ellers er dette en kobboibok, ned slemminger som angriper, de få overlevende som kommer seg unna, hovedpersonene som blir plaget av alt det vonde i verden og av at det ikke er svart og hvitt, men forskjellige toner av grått. Men likevel finner ut til slutt at de har en plikt til å stille opp på den mest rettferdige siden. Og så den store kampen som fører til at de snille vinner og en ny og bedre samfunnsorden blir etablert. 

Men for all del. Boken er bra underholdningslektyre, mer spennende og bedre konstruert enn det meste som skrives av SF. Skildringene av de "levendes" og "dødes" samfunnssystem og levesett er bra. Tre hundre sider, men faktisk ikke så mye dødkjøtt. Og om Orestes er føydalsk, så er det gudskjelov ikke jordisk middelalderføydalsk, som så altfor mange andre planeter i vårt univers, etter bøkene om dem å dømme. Noen få av personene har til og med en viss dybde, de er ikke utelukkende virkemidler for å få plottet til å rulle. Ikke en SF–klassiker, men hvor mange bøker blir det? Absolutt anbefalelsesverdig tiI hverdagsbruk, som Melissa Scotts bøker i det hele tatt.   

 

RA

 

Øyvind Myhre: Møt meg i Moolawatana (1986)

Meget bra – men likegyldig iblant

Man kunne sikkert sagt masse avansert og litteraturvitenskapelig om Øyvind Myhres bøker. Det kommer nok også til å bli gjort, etterhvert. Han er en forfatter som vil bli husket lenger enn de fleste. Det betyr ikke at alt han skriver nødvendigvis er like godt. I novellesamlingen Møt meg i Moolawatana går det veldig opp og ned. Virkelig poetiske og manende samspill av naturbeskrivelse, menneskesinn og hendelsesforløp der vesentlige spørsmål blir drøftet, skifter med klossete og klisjepregede hverdagshistorier. Det virker som om nyere ting er rasket sammen med mer Iikegyldige historier som av tildels forståelige grunner ikke er blitt utgitt før. Men hva vet jeg. Det interessante er at det til tross for det lett tilfeldige preget finnes en samlende tråd. Hva som egentlig er virkelig har Myhre alltid vært opptatt av, og her slår det ut i full blomst. Finnes det noe objektivt, kan vi stole på våre sanser, did it all happen in my brain? Objektivisme mot subjektivisme. Det som faktisk er, kontra det begrensede og derfor villedende vi er i stand til å oppfatte. Dette går igjen og igjen. Fra vag, livsbejaende undring til nagende frykt og nesten ukontrollert desperasjon etter å finne ut av det. I forlengelsen kommer selvsagt diskusjonene om skjebne eller fri vilje, og om de eventuelle illusjoner vi kanskje lider av er nødvendige for å holde livets tråder vevd sammen. Vi skaper vår verden av våre ideer, erfaringer, tradisjoner og fordommer. Og her holder verdensbildet vårt på å gå i oppløsning rett foran oss. Tenk om det ikke finnes noe bak det? «Jeg er bare ikke i stand til å se noen helhet lenger – jeg ser bare enkeltdeler, uordnet som i et puslespill uten løsning. Det er min egen oppfatning som skifter, tolkningen av det jeg ser: Jeg klarer ikke lenger å tolke noe inn i det – og mer og mer tviler jeg på at det finnes noen tolkning unntatt i våre egne illusjoner.», som det står i «Nyarlathotep», en rimelig vellykket Lovecraft–aktig sak.

Ikke alle fortellingene er like dystre og skremmende. I tittelnovelIen, som sikkert kommer med i en «Best of Myhre» en eller annen gang, er møtet med det uvirkelige annerledes. Lyriske og kraftfulle naturbeskrivelser, musikkens – kunstens – manende kraft og en hjerteskjærende vemodig følelse av savn. På grensen til det selvmedlidende, som så ofte hos Myhre, men på den riktige siden av grensen.

«The Magical Mystery Tour» er den andre virkelig gode novellen i samlingen, og tittelen sier i grunnen det som trengs. Den ligner mye på tittelnovellen: Her er det Beatles-stemningen som binder sammen nå og da, og opphever grensene mellom tiden.

Ellers er det blandet kost. En gruppe fortellinger flyter på de naturbeskrivelsene Myhre kan så godt, men det er ikke alltid de andre elementene er like vellykkede. I «Ormen» forsøker Myhre å koble SF–elementer på en sjøorm–historie, og fortellingen er grei nok, uten at man helt blir revet med. «FjeIlet» og «Sasquatch» er bedre. «Fjellet» fordi vi blir interessert i hovedpersonens kamp mot seg selv også, ikke bare kampen mot naturkreftene. Og «Sasquatch» sannsynligvis fordi tvetydigheten blir beholdt tvers igjennom. De dårligste fortellingene er de to mest SF–aktige. «Probleminstituttet» er en uengasjerende Faust–historie med slemminger fra en annen galakse–vridning. «Alle de andre» er en i utgangspunktet ambisiøs og interessant studie i kampen om en manns oppfatning av seg selv og verden omkring / evt. i seg. Ideen har mye for seg, men det er ikke engasjerende nok til at spenningen holdes vedlike. Litt klossete, liksom.

Dette er en interessant novellesamling, både for de som er nysgjerrige på utviklingen i Øyvind Myhres forfatterskap, og de som simpelthen vil lese noen fantastiske fortellinger. Myhre fremstår som langt mindre selvsikker i det han skriver enn han en gang var. Nå preger letingen etter mening og sammenheng i tilværelsen forfatterskapet mer enn de politiske prekenene. Tonen er blitt roligere og dypere. Myhres personer begynner i noen av de siste bøkene til og med å bli troverdige. Man skal kanskje ikke spekulere så mye på hvor god forfatter Myhre er i den store sammenhengen, la det holde med at han er bedre enn han har vært, og fortsetter med å bli det. Om man ikke skjønner noe annet av denne novellesamlingen, skjønner man i hvert fall det.  

 

RA/87

 

James Morrow: This is the Way the World Ends (1986)

Terrorbalanse 

Det går an å tjene store penger og få stor heder i ledende kretser ved å skrive moteriktig, og en stund mistenkte jeg at det var utelukkende det James Morrow var ute etter i This is the Way the World Ends. Som man kanskje kan forestille seg, handler den om hva som skjer når atomkrigen bryter ut, og hvor fælt allting blir. Det er ikke egentlig pent å flåse om slike ting, men dere vet hvordan det er: Vi lever ikke i en ideell verden, og terrorbalanse er på en viss (om enn utålelig) måte mer beregnelig og mindre farlig både for verdensfreden og vår egen fremtid enn den grenseløse naivitet som sier at ensidig nedrustning automatisk vil få motparten til å bli snill.

Siden flertallet av oss nå mener nettopp det i en eller annen form, er målet på hvor vellykket en debattbok med sterk brodd mot atomvåpen er, i hvilken grad den greier å ta disse innvendingene på alvor og behandle saken såpass realistisk og fair at man føler at motpartens synspunkter blir tatt alvorlig. Altfor mye argumentativ litteratur blir svekket av at forfatteren enten ikke forstår hva som motiverer motparten, eller av at man ikke fører et språk som er sterkt og engasjerende nok til å overbevise. Til å begynne med fryktet jeg at Morrow hadde gått i begge feller. Dessuten skjedde det så mye mystisk.

George Paxton er hvermann og hovedperson, lykkelig gravstensgravør i en småby i Massachusetts. Regjeringen reklamerer for en beskyttelsesdrakt mot de fleste følger av atomkrig. Sivilforsvaret ligger nede, og nå skal det rustes opp. Draktene blir etterhvert svært populære, du blir sett ned på om du ikke bruker dem hele tiden (upatriotisk, o.l.). Som man skjønner fungerer dette veldig greit som et bilde på å kapsle seg inn i sin egen forestillingsverden og ikke la seg affisere av virkeligheten. George vil gjerne ha en drakt til datteren, men det koster penger og George er ikke rik. Gjennom å gjøre en mystisk eldre dame en tjeneste, får han imidlertid en spesialmodell av en beskyttelsesdrakt, i en svært underlig butikk, mot å undertegne en erklæring der han påtar seg sin del av ansvaret for rustningskappløpet og evt. påfølgende atomkrig.

Mens han er på vei hjem, blir det ingen trodde plutselig virkelighet. Og det viser seg at draktene overhodet ikke fungerer. Hele veien i boken blir våre og bokpersonenes perspektiver bokstavelig talt sprengt på lignende fæle måter. Skildringen av hvordan hjembyen ser ut etter at bombene faller, er noe av det grusomste jeg har lest. Ikke fordi Morrow spruter med ketchupen, men fordi han er god nok forfatter til på forhånd å ha passet på å identifisere oss med personene og stedet.

Alle dør, bortsett fra George, som blir fisket ut av et helikopter og våkner til live igjen i en ubåt, sammen med noen få andre som er blitt reddet; en politiker, en offiser, en diplomat, en vitenskapsmann. Her skjer det svært mye merkelig, før det gradvis går opp for oss at de overlevende er blitt kidnappet av menneskehetens etterkommere, som nå aldri vil bli født. De ønsker å stille sine forfedre for retten for forbrytelser mot menneskeheten. Våre etterkommere oppfører seg ikke alltid hverken pent eller rettferdig; men de er, som de selv sier, ikke gode, men uskyldige.

Historien griper i all sin usannsynlighet merkelig fatt i deg. Her foregår der en ærlig og balansert diskusjon mellom determinisme og fri vilje samt deres medfølgende håp eller fortvilelse anvendt på atomvåpentrusselen. Enkelte steder føler man at Morrow er i ferd med å skeie ut, spesielt ved å hente inn vitnemål om "hvordan det ville ha gått" for å rettferdiggjøre et bestemt syn på atomvåpen idag. Men han redder seg inn, såvidt, og man føler at den endelige dom ikke bare er bygd på rimelig rettferdige premisser, ut fra alle syn, men at resultatet greier å sprenge den etterhvert nokså sterile konfrontasjonen mellom de to tradisjonelle syn på saken. Det er dette, sammen med skildringen av hovedpersonen som gjør boken til noe mer enn nok et gjest i atomvåpendebatten.

Men det er ikke bare fremtiden som er sint på oss, vi som blir stilt for retten sammen med George Hvermannsen. Også fortiden er blitt utslettet i og med atomkrigen, og også våre forfedre reiser seg mot oss. Alt dette opplever George, som er den eneste av de tiltalte som etterhvert forandrer sine meninger om saken. Ikke at han i og for seg godtar at han fullt ut skal være skyldig, men han får en økende forståelse for deler av motpartens syn: Nedrustning er usannsynlig vanskelig, og verden er vanvittig vanskelig å forandre. Men det er ingen unnskyldning for å Ia være å prøve. George har vært med på å la det onde skje.

Bokens budskap er ganske tydelig, men kan ikke i og for seg oppfattes som en billig appell om å engasjere seg i nedrustningsarbeid på premissene til eksisterende anti–atomvåpenbevegelser; også deres synsfelt er begrenset og forfeilet. This Is the Way the World Ends rører deg dypt. Den vil nok provosere alle, er meget godt og innsiktsfullt skrevet, og kommer til å bli diskutert lenge. I motsetning til noen bøker som blir snakket mye om, er denne verdt det. Den kommer nærmere en realistisk diskusjon av våre valg overfor atomkrigtrusselen enn det meste annet.

Rolf Andersen 

 

Roy Lewis: The Evolution Man (1960)

Tilbake til fremtiden 

Flere enn meg har sikkert iblant kynisk tenkt at gjenopptrykk av gamle, glemte "klassikere" i SF skyldes ønsket om å tjene penger mye mer enn trangen til å løfte store kunstverk opp i lyset. Det skrives så mye likegyldig og pløsete science fiction at selv rimelig gode bøker skiller seg såpass fra mengden at de blir utropt til mesterverk. Nå kan det jo hende at slike bøker likevel er verdt å lese. Og i gamle dager kunne de i hvert fall konsentrere beretringene sine. Våre dagers variant av Roy Lewis' The Evolution Man (som oppigjennom er blitt utgitt under flere forskjellige titler) er Harry Harrisons Eden–serie, som til tross for at den er god, begynner å bli umåtelig langdryg etterhvert.

Terry Pratchett har skrevet et forord der han forteller om folk som har falt av kameler i Sahara under lesning av Lewis' bok, og han slår fast at det er en av de morsomste bøker i de siste 500.000 år. Om dette vil det sikkert være delte meninger, men enkelte kostelige sider har den, denne beretningen om menneskets utvikling presset sammen i livet til en familie, med løpende kommentarer om de filosofiske implikasjoner av hvert nytt utviklingstrinn.

Spesielt onkel Vanja er gjenstridig, som f.eks. her da han oppdager at pappa har begynt å bruke ild: ”...Within reason tools and artifacts do not transgress nature...........I arn not illiberal, Edward, and I will go as far as that. But this! This is quite another matter. This could end anywhere. It affects everybody. Even me. You might burn the forest down with it.......May I ask, Edward, are you in control of the thing at all?....my most earnest advice to you is not to keep it going any longer....before you get a chain reaction started”. Nå er ikke pappa helt måIIøs heller, på fremskrittets vegne: "...You'll be saying that we are properly adjusted to our environment next. That's what they all say when they get tired of evolving. That's the last thing your specialist says before an even more specialized specialist comes along and gobbles him up. How many times must I tell you these things? There are moments when I get the feeling that there is a clear and unobstructed passage between your ears. And you call yourself the crown and consummation of a million years of evolutionary toil by your betters. Pshaw!"

Synes man at dette høres gøy ut, og kan man tenke seg å gjennomgå ca. 150 sider lignende diskusjoner altimens våre forfedre lærer å kontrollere ilden (vel…), steke mat, prøver å temme dyr ("What's that?" demanded Father sharply, and William held up a small, struggling object. "It's a dog–cub," said William. "A puppy. I call him Rags". "Be careful he doesn't give you indigestion", said Mother. "They get dreadfully tough in no time at all with all that running".), finner opp sang, dans, malerier, arbeidsdeling, religion og nye våpen, ja, da er dette boken for deg. Hvis du ikke tror at dette høres interessant ut, er det ikke noe særlig annet å hente ut av den.

Etterhvert vil forhåpentligvis de fleste irritere seg litt over den grenseløse utviklingsoptimismen, som jo imidlertid er i hvert fall delvis satirisk ment. Og heldigvis begynner man mot slutten av boken å oppdage politikk, diplomati, autoritetstro, juks, bedrag og syndefall rent generelt. Bortsett fra at man godt kan rynke på nesen over det synet på forholdet mellom natur og kultur dette innebærer, gjør dette at boken redder seg inn og tross alt kan få status som en mindre klassiker. Og, som Terry Pratchett skriver i forordet, vil den ihvertfall forårsake at du aldri igjen kan se på åpningsscenen i 2001 med samme undring som før. Det eneste du nå kommer til å sitte og lure på, er hvilken av dem som er onkel Vanja.

Rolf Andersen