Denne langnovellen er skrevet i form av en slags populærvitenskapelig artikkel utgitt flere tusen år fra nå. Den dokumenterer det man vet om samfunnet som gikk under på det fortsatt ødelagte vestlige kontinentet for 5.000-6.000 år siden. Riktignok vet man lite om disse menneskene. Det har vært få utgravninger og det er ikke mye som er funnet. Likevel gir de nyeste oppdagelser gjort av arkeologer fra de ledende afrikanske universitetene en enestående ny forståelse av dette halvbarbariske folkeslaget. Og de sikrere tolkninger av funnene dette har ledet til, gjør det endelig mulig et godt stykke på vei å rekonstruere den tapte sivilisasjonen.
Dette er godmodig satire som går i to retninger. For
det første driver novellen gjøn med fenomener i femtitallets USA. Dernest – og
mer alvorlig – kommer den med småspark til arkeologisk vitenskap og hvordan den
noen ganger er litt vel ivrig i sine slutninger.
Her må man holde seg skjerpet for å få med seg
poengene. Det er mye lek med ord, og mange hentydninger som går meg hus forbi fra
reklame, populærkultur, språk og i vurderingen av de fragmenterte fysiske
funnene. Men det er gøy å lese om f. eks. den kjempestore, truende, avvisende og
hule (hvordan skal man tolke det?) gudinnestatuen man har gravd opp restene av
på en liten øy rett utenfor et av de største funnstedene på østsiden av kontinentet. Eller drøftingen
av et av de meget få skriftlige fragmenter som er funnet, der en kvinne på
vestkysten etter en skilsmisse (et fenomen som blir gjort
grundig rede for) skriver at hun fikk beholde både minken og jaguaren. Enkelte
forskere (for her krangler – unnskyld diskuterer – de som vanlig seg imellom) påpeker at
også hos aztekerne, hvis sivilisasjon blomstret rett før og like sør, var
jaguaren et hellig dyr. Et åpenbart tilfelle av kulturell påvirkning.
Det er masse annet av same type. Og selvsagt også gledelig mye annen SF der arkeologi og rekonstruksjon av tapte sivilisasjoner
spiller en rolle. Folk har sikkert sine favoritter. Så her nøyer jeg meg med å trekke frem kun den glimrende, men kanskje halvglemte samlingen «Apeman, Spaceman:
Anthropological Science Fiction» (1968), redigert av Harry Harrison og Leon E.
Stover. Gjennom noveller og artikkelstoff (seriøst og ikke) belyser
den mange interessant temaer.
Dette er en ok bok. Og såpass kort at den forsvarer
tiden man bruker på lesingen, selv om tiden nok har løpt litt fra den.
RA 2/2026
