John Scalzi: Fuzzy Nation (2011)

Ikke nusselig nok

John Scalzis Fuzzy Nation var en underlig og skuffende leseropplevelse. Iblant lages det en ny versjon av en eldre film, og det er ikke uvanlig at den nye (bortsett fra spesialeffektene) blir blassere enn originalen. Slik er det her også.

Scalzis bok en reskriving av science fiction–pulpforfatteren H. Beam Pipers Little Fuzzy fra 1962. På en nybyggerplanet oppdager en eneboer en intelligent, innfødt rase og blir involvert i kampen for å hjelpe dem og beskytte dem mot trusler skapt av menneskene. Little Fuzzy, der fortellingen er noe annerledes og betoningen forskjellig fra Scalzis bok, er på ingen måte stor litteratur. Språklig og konstruksjonsmessig er Fuzzy Nation utvilsomt bedre. Men i motsetning til Scalzis bok er Little Fuzzy skrevet med glimt i øyet, plottet er mer interessant, boken kortere og fuzzyene helt ubeskrivelig nusselige – mye mer enn de får lov til å være hos Scalzi. (De opprinnelige fuzzyene  var selvsagt en av inspirasjonskildene til ewokene i Return of the Jedi.)

Har man et par ledige timer og har lyst til å bli underholdt, tror jeg mange kan ha en viss glede av å lese Little Fuzzy. Fuzzy Nation, derimot, er ikke egentlig verdt bryet.

John Scalzi:

Fuzzy Nation

2011

 

RA 2/2015

C. J. Cherryh & Jane S. Fancher: Defiance (Foreigner-serien bok 22) (2023)

På’n igjen

Hvorfor, hvorfor, hvorfor, hvorfor, hvorfor leser jeg dette? Carola, stakkar, var fångad av en stormvind. Det var sikkert ille nok. Men sangen gikk i hvert fall over etter noen minutter. Jeg har det mye verre: Jeg er fanget i en serie. Vi er på to og tyvende bindet, og ingen slutt i sikte.

Det begynte så bra: Et menneskelig koloniseringsskip på avveie kommer til en planet bebodd av en ærekjær og sivilisert rase med ganske utviklet teknologi, men likevel klart underlegen menneskenes. Etter diverse stridigheter får menneskene tildelt en stor øy der de kan leve i fred. Men de to rasene som nå deler planeten utvikler seg likevel ikke upåvirket av hverandre. Som en del av fredsslutningen skal menneskene gradvis gi vertene tilgang på sin teknologi, og dette skaper store forandringer og spenninger hos dem.

All kontakt mellom rasene foregår gjennom ett eneste menneske, en «oversetter» som forsøker å tilegne seg vertenes språk og kultur så godt han kan slik at rasene skal forstå hverandre bedre.

I begynnelsen av serien blir denne personen brått kastet uti dramatiske og livsfarlige hendelser som belyser politikk, psykologi og kultur hos de fremmede. Snart blir han en skattet medarbeider for noen av lederne blant dem, og det er kanskje her problemet med serien viser seg. Etterhvert som bindene går og vi blir mer kjent med den innfødte rasen, blir mye av spenningen og nysgjerrigheten borte. Kun politiske intriger og action-scener står igjen.

Bøkene følger stort sett samme mønster: Først side opp og side ned med hovedpersonens grubling over alle mulige og umulige ting som kanskje kan skje og hvordan ulike personer og politiske fraksjoner kanskje eller kanskje ikke vil reagere. Samt hva herskerens uregjerlige bestemor pønsker på denne gang. Deretter action, som oftest blodig, som løser eller iblant bidrar til et større eller mindre problem.

Og så er vi over i neste bind, der det hele gjentar seg. Gjerne et par dager senere, for tiden mellom handlingen i bindene er merkbart kortere enn det tar å skrive dem.

Det finnes selvsagt unntak. Det overordnede historieløpet gjennom bøkene virker tross alt ganske gjennomtenkt, og vi får noen bind med spenninger blant menneskene, besøk hos og fra virkelige aliens og en viss utvikling av noen av personene. Men som oftest kverner fortellingen videre i samme dur.

Cherryh, som jo har passert de 80, har nå fått seg en medforfatter. Det lover ikke nødvendigvis godt. For med måten hun har lagt opp serien hittil, er det ikke noe i selve fortellingen som er til hinder for at den kan fortsette i all evighet, dag etter dag og uke etter uke. Jeg får forsøke igjen: Kanskje på tide å gi seg?

C. J. Cherryh & Jane S. Fancher:
Defiance (Foreigner-serien bok 22)
2023
 
ra 1/2024

Josh Carrott: Space Carrots! (2023)

Noe å tygge på

Boken har et småsjarmerende klønete romopera-plott med satiriske overtoner der helten vår (spoiler alert: eller er han det?) redder gulrotfolket på Mars fra den ondsinnede, AI-infiserte intergalaktiske kosmetikkindustrien. Innimellom blir det vartet opp med grønnsaksbaserte ordspill, noen av dem ganske gode.

Det ville forundre meg om noen får noe særlig ut av dette uten først å ha lest den «selv»-«biografiske» Once Upon a Time in Carrotland (2021). Og det hjelper absolutt på forståelsen av den igjen hvis man kjenner i hvert fall litt til YouTube-kanalene Jolly og Korean Englishman. Men de er jo verdt et besøk.

Uansett: Dette var et par timers preposterøs (hvis det er et ord) men smågøyal lesing.

Josh Carrott:
Space Carrots!
2023
 
ra 1/2024

Rainbow Rowell: Wayward Son (2019)

Amerika er annerledes, også i fantasy

Denne boken er en oppfølger til Carry On, en Harry Potter-pastisj som fungerte forbausende bra fordi den hadde endel gode karakterer og nok originalitet til at den greide å løsrive seg litt fra utgangspunktet.

Etter å ha vunnet den endelige kampen i slutten av Carry On, har vår helt Simon vært psykisk og fysisk traumatisert. I et forsøk på å få ham på fote igjen beslutter hans kjæreste Baz og venninnen Penelope å ta ham med på tur til USA for å oppleve nye ting og kanskje hjelpe en skolekamerat de er litt bekymret for.

Og nye ting, det får de sannelig oppleve. USAs magiverden er ganske annerledes enn det de er vant til hjemmefra i Storbritannia. Mens de på tradisjonelt vis reiser over kontinentet i en åpen sportsbil, treffer de stadig vekk på nye overnaturlige vesener og magiske situasjoner som stiller dem på prøve. De er langt ute av komfortsonen. Og det allerede før de kommer til Las Vegas.

Etterhvert, meget sakte, utvikler det seg til og med et plott. Skolekameraten har forsvunnet, og det går opp for dem at grunnen er meget, meget skummel.

Likevel er det hele ganske episodisk. Noen av disse episodene er bra, og samfunnskritikken i omstendighetene rundt hva som har skjedd med den forsvunne skolekameraten er litt interessant. Men ellers er boken dessverre ikke så mye å skryte av. Karakterene som ble bygget opp i første bok står stille eller blir vrengt tilfeldig for å passe inn i handlingen. (Penelope kaste seg ut i eventyret uten å undersøke alt om USA grundig først? Virkelig?) Hovedfrustrasjonen er likevel at forfatteren hele tiden holder Simon og Baz tilbake slik at de aldri får kommunisert med hverandre om den kjærligheten de har for hverandre og usikkerheten som følger med det.

Men vi får se i neste bok. For det blir en oppfølger. I en av de slappeste og mest hakesleppete frekke avslutningene jeg har lest, blir gjengen på siste side plutselig kalt tilbake til England.

Rainbow Rowell:
Wayward Son
2019
 
ra 2/2020

Rainbow Rowell: Carry On (2015)

Ikke bare et skap, men en hel møbelforretning

Man kunne kanskje nøyd seg med å si at dette er et overlangt stykke fanfiction sterkt inspirert av Harry Potter, der Harry og Draco Malfang blir forelsket i hverandre. For parallellene er virkelig slående: Nesten alle hovedfigurene i Harry Potter-bøkene har et nært ekko i Carry On. Mye av handlingen foregår på en trollmannskostskole, Harry og Draco (unnskyld: Simon og Baz) har vært fiender fra dag en. Rektor, en fjern og moralsk tvetydig figur, har hele tiden holdt sin hånd over Simon, som han sier er den lenge profeterte utvalgte som skal beseire magiverdenens store fiende. Samtidig sliter man også med stridigheter mellom de gamle etablerte magikerfamiliene og nykomlinger uten rent blod og skikkelig bakgrunn. Og mer eller mindre onde vesener av alle slag lager hele tiden krøll.

Ikke desto mindre fungerer faktisk fortellingen. Noen få ganger i markerte avvik fra Harry Potter-universet. Ellers på grunn av et vittig og lettlest språk, et sjarmerende magisystem som er bedre integrert i den virkelige verden enn det til Harry Potter, og en beretning der vi etterhvert lærer mer om hovedpersonene og ser deres utvikling og modning.

Vi skjønner med en gang at det er to hovedtråder i fortellingen: Trusselen mot magiverdenen med de avsløringer, hemmeligheter og traumer kampen mot den bringer med seg. Og hovedpersonenes gryende erkjennelse av at de er sanseløst betatt av hverandre. Men her er det mer enn bare et skap de må våge seg ut av.

En trivelig bok, selv om den i likhet med de fleste av Harry Potter-bøkene er for lang.

Rainbow Rowell:
Carry On
2015
ra/2020

 

S.M. Stirling: The Change / Emberverse-serien (2004-2018)

Kjedelig og litt sær vandring gjennom Amerika

Lenge tenkte jeg at nei, jeg får vel lese ett bind til i tilfelle det faktisk skjer noe denne gang. Det var tross alt litt spennende i begynnelsen, da sivilisasjonen kollapset og folk måtte lære å klare seg uten, med masse slåssing mellom ulike grupperinger som man allerede nesten fra starten aner at ble skjøvet diskret i bestemte metafysiske og ideologiske retninger av en eller et eller annet (forfatteren gjør det veldig lett for seg selv noen ganger). Og noen av karakterene er småinteressante.

Men etterhvert blir det helt uutholdelig. De drar gjennom Amerika. Hver gang de kommer til et nytt sted og blir bedt på middag, får vi en lengre utredning om lokale jaktteknikker og matressurser og hvilke urter det er best å bruke i tilberedning av dyret, samt en innføring i hvordan samme mat lages litt annerledes lenger oppi dalen. Så kommer beskrivelsen av klærne lokalbefolkningen bruker. Hva de er laget av, hvordan de har skaffet seg råvarene, hvordan de har vevd eller sydd dem, og ikke minst en innføring i farging og pynt.

Men det er først etter at vi har vært gjennom alt dette at forfatteren trekker pusten, retter sitt blikk majestetisk utover og begynner å utbre seg om det som virkelig interesserer ham, nemlig våpnene deres. Side opp og side ned med metallutvinning, smiing, hvordan å få balanse i knivene og spenst i buene med tresortene som vokser akkurat her, og vipps så er du over i neste bind uten at det egentlig har skjedd noe eller du er kommet deg videre i det hele tatt.

Så er det også annet man kan henge seg opp i. Stirling lener seg vel mye på opplevelser og stemning fra egen eller andres levende rollespill. Og etterhvert vemmes man mer og mer over forfatterens stort sett ubekymrede forkjærlighet for føydalisme, sterke, eneveldige ledere og det selvfølgelige og rettferdige i arvelig overføring av makt.

Jeg har nok lest åtte eller ni av det jeg ser til slutt ble til femten bind, men med stadig sterkere følelse av fortvilelse og ork. Da Stirling begynte å introdusere neste generasjon som hovedpersoner, rev jeg meg heldigvis løs. Det er noen år siden, og jeg kan rapportere at jeg er lykkelig og ikke har abstinenssymptomer.

S.M. Stirling: 
The Change / Emberverse-serien 
(2004-2018)

ra 2020