Bortsett fra at jeg iblant bruker dem som underlag for et eller annet og at de pynter opp i hyllene, er bokens vesen for meg det som fødes av den fascinerende koblingen mellom det andre har skrevne og hjernen min. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg kan ikke forstå annet enn at denne prosessen må bli merkbart vanskeligere hvis boken driver og turner hele tiden. Jeg har ikke det minste imot idrettsutøvelse som sådan, men alt har sin plass. En bok blir faktisk ikke mer tilgjengelig dersom den rører på seg.
Og så dette med «page», da. Jeg er riksmålsmann så god som noen (eller – skal vi være ærlige – bedre enn de fleste), men det får da være måte på. Det må være over hundre år siden rettskrivningen til dette ordet ble endret til «pasje». Kanskje Bokklubben ønsker å lansere et alternativ til den moderne, feminiserte sosionomlitteraturen, rosa utenpå men ofte grå inni, som den iblant blir kritisert for å ha for mye av. Men å satse på bokstavelig talt spretne men meget gammeldagse bøker der aristokratiske guttunger åpenbart spiller en viktig rolle, det må da være et meget smalt segment? Enskjønt noe helt annet enn det vi er vant med, det skal de ha.
Hva vet jeg? Jeg har i det hele tatt vanskelig for å få tak i hva dette egentlig er for noe. Men som dere forstår, synes jeg ikke det høres overbevisende ut. Kanskje jeg heller burde kjøpe en bok på engelsk, av den typen som er så spennende at sidene nærmest blar om avseg selv?. Da vet jeg i hvert fall stort sett hva jeg får.
(ra 4/12 - wh)
ADDENDUM
(noen måneder senere)
Jeg har fått vite at det jeg har tenkt om dette, er feil. «Turner» har ikke noe med kroppsøving å gjøre. Ordet uttales visstnok «tørner», og det gjør det hele langt skumlere. Nå har Bokklubben gått for langt. Her er det altså snakk om bøker som får det til å tørne for pasjer. Er det virkelig denslags litteratur Bokklubben ser det som sin oppgave å spre? Jeg er helt for at bøker skal utfordre, og tøye grenser. Men dette høres ikke bra ut.
