Bob Shaw: The Ragged Astronauts & The Wooden Spaceships (1988)

Skull’ han ikke viide ved Experiment,

Hvad skiult i Naturen maae være 

Verden er full av godt skrevne bøker som det ikke egentlig er noe poeng ved. De kan være spennende, i og for seg, men til syvende og sist kunne man like godt tilbragt tiden med å se på Melodi grand prix eller bippe marsmenn på PC’en. Fantasien og forstanden går begge på tomgang, fordi de ikke får anstrenge seg.

Bob Shaw er ingen hvemsomhelst av en forfatter, og hans serie The Ragged Astronauts og The Wooden Spaceships har vært høyt oppskrytt. Ikke desto mindre kunne jeg for min del ønsket at jeg ikke hadde brukt dyrebar tid på å lese den. Bøkene etterlot seg ikke en flau smak i munnen eller noe slikt, hadde de enda gjort det ville de i hvert fall vært minneverdige. Problemet er at de går ned i jevne jafs uten å smake noe særlig i det hele tatt.

Vi er på en verden hvis kultur og teknologi minner om overgangen mellom middelalderen og renessansen i Syd–Europa. Visse forskjeller er det naturligvis: Standssamfunnet kombinert med laugsvesenet holdes ualminnelig godt ved lag, naboplaneten / månen er så nær at dens atmosfære går over i hjemplanetens, og ved siden av å slåss seg imellom, fører menneskene en stadig mer innbitt kamp mot en annen livsform som ligner på store såpebobler og er svært giftige når de sprekker. Denne livsformen, pthertha’ene, er muligens intelligent, i hvert fall opptrer de gjennom første bok stadig mer aggressivt og koordinert når de angriper.

Helten vår heter Toller Maraquine, og er stereotypen på et renessansemenneske: En vitenskapsmann som heller vil være eventyrer og soldat, en tusenkunstner som tørster etter opplevelser, fare og stadig større innsyn i tilværelsens gåter. Man skjønner godt at det i utgangspunktet er spennende å skrive bok om ham. Etterhvert går man likevel lei. Jeg har imidlertid vært borti langt verre, og tanken på at det livsbejaende overmenneske av en helt ikke holder mål hele veien burde ikke alene være nok til å stanse deg fra å lese bøkene. I annet bind er det faktisk litt utvikling i hans personlighet, og man kan godt argumentere for at vi her har med en klassisk tragedie å gjøre: De trekk hos Toller som er nødvendige for at han skal kunne redde det samfunn han er en del av og ønsker å verne om, er samtidig de som river ham i stykker ved å støte familien fra seg og drive ham ut i stadig mer viltre eventyr som med nødvendighet før eller siden må føre til hans tidlige og unaturlige død. Uten et harmonisk indre går man i grøfta.

Hva som skjer? Jo, i The Ragged Astronauts får vi en farverik beskrivelse av Tollers unge år, av samfunnet og kulturen han lever i, av dette samfunns teknologi (luftskip med ballong er en viktig ingrediens) av kampen mot pthertha’ene. Toller blir gradvis fanget under vekten av stadig større ansvar, og hans uvørne fremferd skaffer ham problemer. Toller er likevel en av de første som innser at menneskene har tapt kampen mot sin erkefiende, og han kommer på den revolusjonerende ideen å utvikle høytflyvende ballonger som kan transportere folk til naboplaneten for å starte på nytt der. Beskrivelsen av denne store flyttingen og de dramatiske begivenheter rundt den er ganske spennende. Og så får man selvsagt et kick av Shaws fantasifulle kobling av meget avansert teknologi med hovedpersonenes begrensede naturvitenskapelige innsikt og etter våre begreper primitive forhold generelt.

Kjenner man til første boken sier tittelen på den andre – The Wooden Spaceships – det man trenger å vite om den. Først er det en lengre luftkrig mot overlevende fra den gamle planeten, dernest skjer det noe mystisk (dette er meget godt skrevet) som gjør at Toller får det for seg at han skal dra til stjernene. Og hele tiden blir rivningene i hans personlighet større.

Men, som sagt, du kommer ikke til å huske noe av det særlig lenge.

Bob Shaw:

The Ragged Astronauts

The Wooden Spaceships

1988

ISBN 0–671-69830-3

(ra 8/1990-g10) 

Andrew Weiner: Station Gehenna (1988)

Søgte kun sit eget Nøtte,

I sit Levnet ond og arg,

Mod sin Næste nidsk og karg. 

Til å begynne med var jeg dypt skeptisk til «Isaac Asimov presents»– serien. Asimovs såkalte innledninger har hele tiden vært på jordet, for å si det mildt, og til tross for enkelte perler (som Judith Moffetts Pennterra), var flere av bøkene rett og slett ikke noe særlig gode. Etterhvert har inntrykket rettet seg, og alt i alt går det an å si at Asimov–logoen er en rimelig garanti for kvalitet. Fortsatt er det imidlertid enkelte utgivelser som faller igjennom.

Andrew Weiners Station Gehenna er ikke egentlig dårlig, det er ikke det, men den er fullstendig vanlig og forutsigelig. Det er som med brødskiver med gjetost («gjet» skyldes i dette tilfelle min dialektiske bakgrunn i søndre Østfold og ikke riksmålsfanatisme, så æda–bæda). Jeg spiser dem ofte, og de er gode, solide, sunne og trygge. Egentlig burde jeg gledet meg over hver især også utover øyeblikket, rullet med tungen og skjelnet de subtile smaksnyanser som følger av ulik brødtype, sinnsstemning og tykkelse (samt alder) på margarinlaget. Slike forsetter om å leve livet intenst, fordype seg i nuet og siden huske det alt sammen har vi sikkert alle gjort og sikkert alle mislykkes i. Sannheten er jo selvsagt at jeg ikke har håp i havet eller ønske for den slags skyld, egentlig, om å skjelne gamle brødskiver fra hverandre. På lignende vis er der med denne boken. Jeg kan ikke forestille meg at jeg kommer til å huske noe fra den om et års tid. Kompetent og grei er den, bevares, men ikke minneverdig. Og selv om gjetost er næringsrikt osv. osv., er dere sikkert enige med meg i at det alt i alt er kjedelig materie å grunne for meget på.

Victor Lewin, for å komme til saken, er psykolog hos R.G. Spooner Interplanetary Development Corporation, entreprenører i særklasse. Deres største pågående prosjekt er terraformingen av planeten Gehenna. På den lille arbeidsstasjonen på selve planeten har en av de seks besetningsmedlemmene begått selvmord, og Lewin blir sendt for å undersøke om resten er i stand til å fungere etter sjokket.

Vi skjønner ganske fort at noe muffens er på gang, og at dette egentlig er en detektivroman i tillegg til SF–thriller. Hvis man først mentalt innstiller seg på å leke detektiv er løsningen snublende nær, nesten mekanisk forutsigelig; kjennere vil sikkert være fornøyd over at alle de tilsynelatende sprikende sporene som så ettertrykkelig prakkes på leseren er relevante når det kommer til stykket. I denne forbindelse må jeg råde folk til ikke å lese baksideblurbet. Som så ofte hos paperback–utgivere, blir den store hemmeligheten så godt som røpet. Det ødelegger noe av vitsen med en kriminalroman.

Mye av problemet med boken, men samtidig mesteparten av den tiltrekning den måtte ha, ligger hos jeg–personen. Lewin er pedantisk, pirkete, tørr og en ikke så lite oppblåst og skinnhellig rasjonalist. Hans væremåte og overflatiske psykososiale filosoferinger gikk meg fort på nervene. Det er veldig symptomatisk at Lewin et sted klager at ingen noengang hørte den legendariske R.G. Spooner le, uten å merke at han selv knapt kan smile. Sin manglende evne til å oppnå kontakt gir han alle de andre skylden for, og selv om han på ingen måte mener at han er ufeilbarlig, skinner det gjennom at han mener det står enda verre til med resten av oss. Det er bare til pass for ham når han får dunket et par solide biter virkelighet inn i skallen. Men tar han lærdom av det? Nei.

Da er det heller ikke å undres over at løsningen på mysteriet og de meget SF–aktige bisarre begivenheter som ellers bryter ut mot slutten av boken kommer overraskende på ham. Slik sett har forfatteren tildels lykkes å holde spenningen vedlike. Jeg skal ikke påstå at vi vet like lite om hva som foregår som Lewin – det ville være for drøyt, i hvert fall hvis man har lest noe særlig SF før – men et eller annet er det der. Kanskje man burde være obs på Andrew Weiners neste bok. Med treningen denne har gitt ham kan den sikkert bli verdt å merke seg.

Andrew Weiner:

Station Gehenna

Worldwide Library (Asimov), 1988

(ra 8/1990-g10) 

 

Christopher Rowley: Golden Sunlands (1988)

Phy! hvilke Phantasters Indbildninger vrang!

Alt saadant vi lade henløbe sin Gang, 

Foruden all vider Omtale. 

“They crossed immense hallways cloaked in darkness and decay and climbed enormous curved staircases lit by mirrors placed strategically to pass on sunlight, brought into these cavernous glooms through unknown means. They strode silently behind the Sun Mel through a fantasmagoria of abstract sculptures, objects, paintings on a heroic scale.

Behind them padded a quartet of the pantherish guard aliens, ever ready to prod them forward should their pace slacken............. A sculpture stood near the door. With expressions of shock they realized that it presented half–life–size figures of a man and a woman engaged in sexual intercourse in a near vertical position. It had been carved, or cast in a material that might have been ebony or dark plastic.

‘They're humans!’ said Rilla in a whisper.

‘What does it mean?’ said Avis.”

What does it mean, indeed. Sitatet er fra side 70 i Christopher Rowleys Golden Sunlands. Lenge innen det vil gjespene ha begynt å melde seg. Hovedattraksjonen ved boken er å snuble seg gjennom eksempler på overmoden prosa lik det dere nettopp har lest. Disse ligger strødd som inngrodde, boblende, usunne, men i hvert fall avvekslende sumper i et ellers helt umerkelig slettelandskap av utålelig flat og uvariert språk. Handlingen er heller ikke noe å skryte av: likegyldig tradisjonell uten forsøk på å heve seg over en trøtt action–story der intet uforutsett skjer og utviklingen i hovedpersonene og forholdet mellom dem er barnslig forutsigelig. Det eneste som er visjonært – og ikke så lite skremmende – er settingen. Hele befolkningen på planeten Calabel blir kidnappet av aliens som fører dem til en fabrikkert mini–galakse: En enorm kule full av soler med et utall av kulturer og verdener på innsiden av skallet. Dessverre blir ikke dette utviklet lenger enn til å danne en potensiell bakgrunn for en uendelig serie (det er dette som er skremmende) slappe action–fortellinger i mildt varierende, lite fantasifulle og overflatisk beskrevne kulturer av godt gammelt alien–merke: De dekadente middelalderske, de heroiske barbarene og de mildt postkatastrofe–cyberpønkaktige dekadente høyteknologiske. Samt selvsagt de uutgrunnelige reptilske, for her kommer aliensene og stereotypene i opptil flere av de vanligste smaksvarianter.

Jeg leste boken til ende, og lærte hvordan de nå forfalne aliens har lang erfaring i å hente inn forskjellige raser fra rundt om i universet som tjenere, med mennesket som absolutt favoritt på grunn av dets intelligens og tilpasningsevne. Budskapet ligger der temmelig klart, som i mye dårlig SF: Mennesket er topp. Aliens som undertrykker oss eller på annen måte kommer i veien er dumme og mindreverdige, skjønt enkelte har forsonende trekk. Eller i det minst mer makt enn oss, inntil videre. Det er i grunnen litt vanskelig å forestille seg at vesener våre helter hamler så lett opp med noen gang skulle hatt fantasi og styrke nok til å kue oss – men så er det da også robotene deres som står for den fysiske innsamlingen. Jeg fulgte hovedpersonene, alle fra den isolerte vill–vest byen Prench Tronch på Calabel. Jeg så hvordan de programmessig møtte utfordringene, hvordan de vokste på dem eller gikk til grunne, hvordan forfatteren smålekte seg med hovedpersonenes følelser for hverandre, og hvordan de gradvis kom til større forståelse om sin situasjon. Jeg leste også om den store krigen mot den mystiske fienden som aliensene bruker menneskesoldater mot, og Rowley sikkert som påskudd for de neste bind. Jeg leste – og glemte – alle usannsynlighetene i plottet og bakgrunnen, bedøvet hjernen mot de verste utslag av forfatterens tankeløse og automatiske generering av overdådige adjektiver, sukket etter de gode gamle dager før tekstbehandling da forfatteren ville hatt all interesse av å forbedre denne beretningen ved å koke den ned til 150 i stedet for 340 sider, og ble dypt og inderlig enig med meg selv at det er en ting jeg i hvert fall ikke skal lese, nemlig fortsettelsen. Den eneste gode grunnen til å lese en bok som denne er for å advare mot den. Den eneste gode grunnen til å eie den, i hvert fall nå vintertids da jeg skriver dette, er at den stilt opp mot veggen gir litt isolasjon mot kulden utenfor, og dermed bidrar til å gjøre det mulig å lese noe bedre i en temperatur som er et snev mer behagelig enn den ellers ville vært. Jeg mener, greit nok å skrive uoriginal SF, det er det mange som gjør med stort hell. Men behøver det være kjedelig også?

Christopher Rowley:

Golden Sunlands

Arrow Books, 1988

(ra 8/1990 g10) 

 

Terry Bisson: Fire on the Mountain (1988)

Samme Lius var smuck at see 

Jeg vet ikke nøyaktig hva det er man kan lese ut av endringene i hvilke forfattere det er populært å bli sammenlignet med i baksideblurbet på bøker, men et eller annet må det nok være. I fantasy er det fortsatt stort sett greit: Comparable to Tolkien at his best – or bust. Med SF er det litt verre, for der er stjernene flere. Asimov figurerer selvsagt en god del, mer enn før kanskje, på grunn av at han er et kjent navn. Selv om vi ikke alltid leser boken av den grunn, varmes vi mere forfinede litterater når forlaget sier boken minner om Ballard eller Delaney. Og i brede kretser er det fortsatt en hedersbevisning – dessverre kanskje falmende, og ofte av gal grunn – å bli sammenlignet med Heinlein.

I de siste årene har Ursula Le Guin vokst enormt i dette henseendet. Titt etter selv bakpå bøker som kom ut for tre– fire år siden og nye paperbacks idag. Fra å være en hvis meninger om boken ble sitert, som et salgsargument og som en kvalitetsgaranti, er hun nå i mye større grad elevert til mal for bra og dårlig.

Blant de heldige bøker som gir en eller annen anonym markedsfører i Avon Books fordelaktige assosiasjoner til Le Guins forfatterskap, er Terry Bissons Fire on the Mountain. Hvis jeg følte at jeg måtte, skulle jeg alltids greie å rulle frem seks – syv rimelig plausible grunner til det; godt og konsist språk, human feminisme osv. Men jeg frykter det ville ligge på et beklemmende generelt og kanskje overflatisk nivå. Enhver sammenligning skaper forventninger som i større eller mindre grad hindrer deg i å oppfatte forfatterens egenart. Det er ikke gitt at sammenligningen med Le Guin fører til at du får noe mer ut av boken, selv om den utvilsomt hjelper så salget og dermed fremmer spredningen av god litteratur.

Nåvel. Husker dere John Browns oppstand for frigjøring av USA’s slaver, i Harper's Ferry i Virginia i oktober 1859? Den ble som dere vet raskt og lett slått ned, selv om den selvsagt ble et meget viktig symbol for alle sider i konflikten og bidro – om mulig – til å skjerpe motsetningene. Sett nå at Brown hadde lykkes; at han og hans menn ikke var blitt tatt til fange, men etter et vellykket ran av våpen og utstyr hadde trukket seg opp i åsene og drevet geriljakrig derfra, slik han tidligere så effektivt (og brutalt) hadde gjort for samme sak i Kansas. Hva hadde skjedd da? Det er dette Bisson har satt seg fore å finne ut. Resultatet er en fin og konsistent roman, hvor den godt gjennomarbeidede alternative historien imidlertid et stykke på vei preges av bisarr ønsketenkning.

Fire on the Mountain åpner i 1959, idet Nye Afrikas annen Mars-ekspedisjon er i ferd med å nå sitt mål. Yasmin – enke etter en av de døde heltene fra den tragisk mislykkede første ekspedisjonen – tar med seg tenåringsdatteren til Harper's Ferry. Yasmin skal overrekke John Brown–museet papirene til sin tippoldefar, rømt slave og en av Browns feltleger. Historien veksler mellom dennes memoarer, brev mellom endel andre deltagere i de store begivenhetene for hundre år siden, og her–og–nå–beretningen om den gradvise avklaring i forholdet mellom Yasmin, datteren og museumskuratoren.

På denne måten får vi etterhvert klarhet i hva som er skjedd i verden siden den forlot vår historie. Browns utholdenhet førte sakte men sikkert til at slaver begynte å rømme og slutte seg til opprørerne. De frie negrene stort sett likeså. Hos hvite slaverimotstandere skapte Browns fremgangsmåte stor splittelse, merr en anselig del av dem sluttet seg åpent eller i dølgsmål til ham. Opprøret støttes entusiastisk av allverdens progressive og revolusjonære krefter, som sender våpen og store mengder frivillig mannskap til de kjempende sorte. Mexico gjør sitt ved å benytte anledningen til å se om de kan ta tilbake noen av de områder som gikk tapt til USA i 1848. USA’s situasjon blir stadig mer desperat, og selv ikke Englands inntreden i krigen kan hindre negrenes seier og grunnleggelsen av Nova Africa. Dette blir på sin side startskuddet for en verdensomspennende serie vellykkede pre–leninistiske utopiske progressive revolusjoner – Pariserkommunen, borgerkrigen i England, de sosialistiske revolusjonene i Russland og Egypt, etc., helt frem til kronen på verket, nemlig omveltningene som engang på 1940–tallet endrer USA til USSA, der den ekstra bokstaven står for «Socialist». Verden er langt koseligere enn vi kjenner den, og langt flere enn hos oss har det godt.

Endel av forutsetningene for denne alternative historierekken er den skjæreste ønsketenkning. Og jeg synes det er forholdsvis langt utpå banen av Bisson å gjøre Lincoln til imperialist. Men la gå – la gå selv at Afrika og Nova Africa uten at det forklares nærmere er blitt verders absolutt ledende makter, også når det gjelder industri og teknologi – hvis det er nødvendig for å få fortellingen til å gå ihop. For selv om bakgrunnen – som sine mangler til tross er fasinerende og egentlig til og med vel så plausibel som mange andre seriøse alternative verdener – ikke er helt tilfredsstillende, er det nemlig hovedpersonene og forholdet mellom dem som bærer boken.

Både nå–personene og de for hundre år siden slites mellom familie og frihet, mellom rase og rettferd, mellom karriere og familie, mellom den referanserammen deres bakgrunn gir og som deres tanker er formet av, og de nye personlige og samfunnsmessige konflikter de mer eller mindre forberedt blir viklet inn i. Idealene brynes med kompromisset og med unnfallenheten, og gir ofte tapt. Dog er det gjennom det hele visse varige verdier: Brown feires ikke bare fordi han lykkes; han feires fordi han hadde rett. Frihet og rettferd kan ikke relativiseres.

En fin liten utviklingsroman, og en velskrevet og godt gjennomtenkt sivilisert science fiction–fortelling. Og i disse tider får man heller bære over med det lille snevet av uskyldsrød ønsketenkning, eller hva?

Terry Bisson:

Fire on the Mountain

1988

(ra 8/1990-g10)

Connie Willis & Cynthia Felice: Light Raid (1990)

Ach hvad du, siger hun, giør med mig ilde,

Tre gange haver du skuffet mig her;

Vilt du gandske min Glæde forspilde,

Hvor kand du sige, du haver mig kier? 

Cynthia Felice aner jeg ikke hvem er, men jeg kan ikke komme på noen fornuftig grunn til å la være å lese en bok Connie Willis har vært med på. Disse to forfattere har visstnok skrevet en roman sammen før Light Raid, og hvis sistnevnte er noe å dømme etter samarbeider de bra i den lettere underholdningsgenre.

Nord–Amerika om noen hundre år er et fragmentert kontinent. USA og Canada har begge delt seg i mindre enheter som ligger i krig med hverandre. Det mest fryktede våpen er laserstråler fra satellitt, for de kan slå til hvor som helst og forårsake store ødeleggelser og mange dødsfall.

Boken er i virkeligheten en agentroman i SF–forkledning, og er i tillegg bare et halvt steg fra å være en fortelling beregnet spesielt på ungdom. 17–årige Ariadne er datter av sjefen i en ledende bioteknologisk bedrift hvor man driver topphemmelig forskning på svært sensitive områder, dessverre uten at man helt greier å få til det avgjørende gjennombruddet som skal sikre seieren mot Quebec. Forskerne sier at det rett og slett ikke lar seg gjøre, myndighetene er overbevist om at sendrektigheten skyldes sabotasje. Og da Ariadnes mor blir arrestert og anklaget for forræderi, begynner fortellingen å få fart på seg.

Tonen er kjapp. Forfatterne holder tungen rimelig rett i munnen og greier den balansen mellom alvor og tull de legger opp til. Akkurat hvilken av disse kategoriene de romantiske forviklingene hører til i, kan være litt vanskelig å si. Helst veksler det vel. Tabloidpressen gasser seg i oppdiktede avsløringer om Ariadnes eventyr med en kjent kvinnebedårer av en vest–kanadisk prins, som har satt moren under lås og nå forsøker å overta bedriften. Her tillater forfatterne seg mye uskyldig moro på journalistikkens og romantikkens vegne. Men den stadig dypere kjærligheten mellom Ariadne og prinsens meget mystiske attaché er ikke til å le av på samme måte.

Det vanskeligste for Ariadne er å finne ut hva som egentlig skjer i spionintrigene hun blir blandet inn i, for her skjuler de fleste sine motiver og sine gjerninger. Folk du trodde var gode venner viser seg plutselig hele tiden å ha vært dine bitre fiender. Det er ikke enkelt å vite hvem eller hva man kan stole på, eller i hvilken grad ens instinkter holder når man skal orientere seg.

Alle personene i boken havner i lojalitetskonflikter. Konflikter mellom nasjon og familie og kjæreste og jobb og lyst og plikt. Og det boken handler om, det er hvordan de forskjellige personene takler disse konfliktene for enten å vokse seg gjennom dem til større modenhet eller bukke under for de motstridende krav. Light Raid er ingen innviklet bok, men den er underholdende, rimelig engasjerende og spennende, og litt lærerik. Skal man egentlig forlange mer, hver gang?

Connie Willis & Cynthia Felice:

Light Raid

Ace Books, 1990

ISBN: 0441483127

(ra 8/1990-g10)

Pamela Sargent: Venus of Dreams (1986)

Higen etter stjernene

Pamela Sarqent er en forfatter du bør begynne å merke deg, dersom du ikke alt er oppmerksom på henne. Tidligere har hun gjort seg bemerket som antologi- redaktør og forfatter av endel absolutt brukbare romaner, blant annet The Alien Upstairs. Nå forsøker hun seg på et storslagent Venus–opplegg. Det er en uhyre sunn tommelfingerregel å være dypt skeptisk overfor bøker på 500 sider som presenteres som første del av en trilogi. Science fiction (og fantasy enda mer) flommer nå over av uendelige serier der en ide eller et opplegg tværes til døde slik at det som i begynnelsen måtte ha vært av originalitet og fortellerkunst blir borte mellom leveransene fra papirgrossisten. Også Venus of Dreams ser litt tvilsom ut sånn sett: Selv gode forfattere bør kuttes når de begynner å gå tomme. Boken er for all del verdt å lese, men jeg er ikke sikker på at jeg her og nå vil forplikte meg til å lese de to neste bindene også.

Handlingen er (rimeligvis) lagt til fremtiden: Venus skal terraformes, og vi følger to mennesker som er grepet av denne visjonen. Iris Angharads kommer fra det.vi idag kaller Nebraska, som også i hennes tid er endel av verdens kornkammer nummer en. Skildringen av hennes oppvekst i det matriarkalske jordbrukssamfunnet i Midtvesten er meget god, og uten tvil den beste delen av boken. Det son skjer etter at hun kommer seg til Venus er spennende nok, bevares, men ikke ful1t så interessant eller originalt.

Liang Chen er en Venus–arbeider som blir forvist til jorden, og som er besatt av tanken på å komme seg tilbake. Iris og Chen møtes, oppdager hverandre og hverandres drømmer, og dermed er det duket for å følge dem sammen på veien mot stjernene. Dette høres ut som ukebladromantikk, og iblant ligger det farlig nær, men det reddes av den sentrale konflikten i boken, som er den mellom kjærligheten til hverandre og drømmen om Venus: Er de villige til å forsake det ene for å nå det andre? Er Venus verdt å ødelegge sitt eget og andres liv for? Ellers skriver Sargent om individets kamp mot omgivelsenes konformitetspress (Iris har værsågod å legge fra seg disse tullete ideer om lærdom og Venus og se å bli en dyktig bonde), og om kunnskapens fremmedgjørende virkning. Du finner også mye eventyrlyst og pionerånd og proklamasjoner av sense of wonder (uten at de er alltid er gode nok til å rive deg med).

 

Boken slutter idet de første mennesker setter fot på Venus for første gang. Iris er død, Chen begynner å bli gammel. Deres barn lever imidlertid videre (trilogien skal gå over fire generasjoner), og det er nok av interessante tråder Sargent kan vikle videre på. Det er ikke helt umulig at hele trilogien kan b1i bra. Store deler av første bok er det, selv om det altså er endel dødpunkter og det ikke hadde gjort det minste om en 150 sider var blitt kuttet ut. Fortsettelsen kommer i 1987. Vi får vente og se. 

Pamela Sargent:

Venus of Dreams

Bantam Spectra,1986. 536 sider

ISBN: 0-553-25057-4

(ra 11/1986-g1) 

James Tiptree, jr.: Brightness Falls From the Air (1985)

Natten kommer

Ingen skal greie å overbevise meg om at James Tiptree jr. skriver bedre romaner enn noveller. Men i og med at novellene hennes er i mesterklassen betyr dette at selv romanene går utenpå det neste som skrives av science fiction. Brightness Falls From the Air (1985) er siste skudd på stammen. En bok med enormt driv og stappfull av mysterier. 

Her på denne eventyrlig vakre planeten Damien hvor 16 mennesker er samlet for å overvære siste bluss av en menneskeskapt nova: Hva for en unevnelig grusomhet har foregått her? Og når man har fått vite det: Er noen av disse menneskene skurker, i tilfelle hvem? 0g hva slags storslagne og forferdelige ting kommer til å skje når den myrdede stjernes nova lyser opp for siste gang? I det hele tatt. Øynene sitter klistret til sidene, og man merker ikke timene som går (boken er på nesten 400 sider) etterhvert som man med økende uro blar om og får avdekket fortidens ugjerninger og hva det er som egentlig motiverer de forskjellige personene i boken. Spenningen holdes vedlike hele veien, hvilket ikke er så lite av et kunststykke i seg selv. 

Dessuten er planeten unaturlig vakker (jada, også den litt urovekkende grunnen til det får man til slutt vite), de innfødte fascinerende, og de ymse personers personlighet og problemer rimelig interessante (og hva kan man si til en verden der folk spiser Saniches og Morpleases?). Dessuten er det et litt originalt opplegg med tidsforskjeller. Og på det mer alvorlige plan, litt betraktninger omkring dette ned rett og urett og straff og hevn. Om kontrastene mellom hva egoisme og kjærlighet kan lede et menneske til, og om hva man er villig til å gjøre for en overbevisning. Samt om forholdet mellom ens overbevisninger og hvordan verden ser ut. Ikke så verst, altså. Absolutt en bok man vil huske. Neppe som skjellsettende klassiker, men endel hakk over hverdagskost.  

James Tiptree, jr.:

Brightness Falls From The Air

Tor Books, 1985. 382 sider

ISBN: 0-812-55625-9

(ra 11/1986-g1) 

Ingar Knudtsen, jr.: Katteliv (1985)

Katt og mann

Ikke vet jeg hva slags forhold du har til katter, men hvis du vil bli bedre kjent med noe du aldri riktig har turt å innlate deg på, eller synes det er gøy å vite hva andre tror rører seg inne i hodet på det merkelige vesenet du åndsfraværende driver og klør bak øret akkurat nå, er det slett ikke dumt å lese Inqar Knudtsen jr.'s Katteliv. Den fant jeg ikke i voksenavdelingen, heller ikke i barneavdelingen, men i ungdomsavdelingen til Halden Bibliotek, der de lokale bibliotekarene har for vane å plassere alt som ser ut som om det kan være science fiction eller fantasy eller er skrevet av en forfatter son har bedrevet denslags ting før. I den grad dette leder lettpåvirkelig ungdom inn i folden, er det utmerket. Men ellers skaper det problemer for de (forbausende mange, egentlig) haldensere som er henfalne til denslags litteratur og som lever i den illusjon at bibliotekvesenet ikke styrer folks bokvalg ved å plassere ting på småsære steder der man ikke finner på å lete.

Det er to grøfter en bok om katter lett kan falle i: Det kan bli overdrevent sentimentalt, eller en slags naturalistisk sosial-darwinistisk «survival of the fittest»–sak. Knudtsen balanserer greit imellom, og det er denne innfallsvinkel – denne grunnoppfatning av huskattens vesen om man vil – som gjør boken god. Vi får vite om katten Makhnos («Historien om Makhno begynte selvsagt med at han ble født. ..») oppvekst og opplevelser sammen med menneskefamilien sin. Synsvinkelen veksler hele tiden mellom kattens og menneskers, og da får man frem ganske greit ikke bare slikt som hvor forskjellig et boligområde ser ut avhengig av hvem du er, men også en god del ironisering omkring kattens og menneskenes forestillinger om hverandre.

Ved siden av dette, handler boken mye om hvordan katt og menneske lærer å tilpasse seg hverandre («Pappa sa ‘NEI!’ Deretter sa han ‘nei’. Så kom et ‘kanskje’. 0g til slutt sa han ‘ja’.»). Samt om kattens dobbeltvesen: Kombinasjonen av instinkter og resultatene av samværet ned menneskene. Akkurat dette kan faktisk lede de som er interessert i denslags ti1 diverse spekulering om emnet. Og for de yngre leserne lærerikt både om hvorfor dyr oppfører seg som de gjør og hvordan man skal behandle dem.

Fire hadde lånt Katteliv før meg på biblioteket (blant annet Sindre, som hadde etterlatt seg en regneprøve der han hadde fått alt riktig). Det er antagelig ikke så verst. En bok son kan leses på flere plan, for å si det høytflyvende, og som de fleste burde kunne få noe ut av.  

Ingar Knudtsen, jr.:

Katteliv

Th. Blaasværs Forlag, 1985. 124 sider

ISBN: 82-90537-08-5

(ra 11/1986 g1) 

Kim Stanley Robinson: Icehenge (1985)

Historiens makt

Mange science fiction­–romaner er basert på noveller som blir sydd sammen til et hele. Iblant er ikke dette noe særlig vellykket, men Kim Stanley Robinson har greid det i Icehenge. Boken er delt i tre deler. Første del handler om det store koloniopprøret på Mars år 2248, og hen­ger litt løst sammen med de følgende to deler, selv om det danner utgangspunktet for dem. I den midterste del oppdager marsboerne sin tapte historie (noe som får enorme konsekvenser politisk og sos­ialt), og i siste del samles trådene i spørsmålet om hva Icehenge (en Stonehen­ge–lignende sak på Pluto) egentlig er for noe: Hvem eller hva har laget det, når ble det laget og hvorfor. Svarene har mye å si for selvforståelsen til menneskene i fremtidsuniverset til Robinson.

De som har lest The Wild Shore (en bra om enn littegranne langtrukken etter–katastrofen-bok fra California–kysten) vil vite at Robinson skriver underhol­dende og fengende. Han tar også opp endel vesentlige spørsmål til diskusjon. I Icehenge spesielt om histo­riens betydning for at menneskene skal forstå seg selv og hverandre («To love the past is to become fully human»), og i forlengelsen av dette hvorfor det da blir viktig for maktmennesker å kontrol­lere fortiden gjennom å endre på histor­ien slik at den bygger opp om deres egen posisjon. Vi får også en grei demonstra­sjon av sannhetens frigjørende makt når marsboerne oppdager at det som er blitt fortalt dem om deres fortid er jug og propaganda, men også om effektene da det viser seg at den nye «fortiden» sannsyn­ligvis også er oppdiktet.

Robinson spekulerer i boken på effekt­ene av meget langt liv (ca. 1000 år) i et informasjonssamfunn: vil vi være i stand til å huske alt vi har lært gjen­nom tidene? Samfunn og livsstil på de ytre planeter og på asteroidene har han et lesbart opplegg på, og (som før anty­det) er det endel interessant om hvordan vitenskapelige sannheter blir til og ut­vikler seg.

En bok som blir liggende og gjære litt i minnet etterpå. Man skal være forsikt­ig med VG-metoder, men da jeg kastet terningene mens jeg skrev denne anmeldelsen, fikk jeg faktisk 8. Og 8 av 12 er vel det den er verdt.

Kim Stanley Robinson:

Icehenge

1985

(ra 11/1986-g1)

John McLoughlin: Toolmaker Koan (1988)

Lad mig udi al Kjærlighed

Med hver forliges, holde Fred

Med Nabo, Venner, Slegter,

Og, det mest mueligt kan ske,

Bevise god Omgjængelse

Og redelig' Affecter 

Forholdet mellom baksideblurb og virkelighet tatt i betraktning, burde sitatet «His story’s strength is very much its ideas...» fått alarmklokkene til å ringe, for selv om det videre (etter endel .......'er) står «..the gimmick is a nifty one indeed; I loved it», skjønner man med litt erfaring at dette er SF-magasinet Analogs diplomatiske måte å si at John McLoughlins Toolmaker Koan nok ikke er den beste bok de har vært borti.

Det åpner da også forstemmende nok engang på 2030-tallet i en verden delt i to store føderasjoner, den ene etterkommer av USA og den andre av Sovjetunionen. "Sovjeterne" opererer med et gjennombarket bresjnevistisk system, med den nokså vesentlige forskjell at de på et eller annet vis forfatteren unnlater å fortelle oss har fått den meget gjennomregulerte statsdirigerte økonomien til å blomstre. Dessuten er russerne rasister av verste skuffe. Den friere del av verden er nokså byråkratisert men en viss falmet snillhet har man i hvert fall greid å beholde, og folk av alle raser og nasjoner er velkomne til å klatre til topps.

Boken tar seg opp jo lenger man kommer ut i den, hvilket er ganske heldig, for det var bare såvidt jeg greide å pløye meg gjennom begynnelsen. McLoughlin har begått noe som må være en kardinalsynd innen sjangeren: ikke å lage en fremtid som i og for seg utrolig, men å postulere en nåtid den fremtiden utvikler seg fra som folk ikke er villige til å tro på. De politiske og økonomiske reformer i Sovjetunionen kan meget vel komme til å falle i fisk og folk som er glade i den gode gamle måten å gjøre ting på ta makten. Disse kan til og med kunne komme til å løse endel av sine interne problemer ved å sende den Røde Arme på tokt over Asia, Europa og Afrika (folk som tror at russerne nå er "snille" og at krigsfaren er over bare vi blir kvitt atomvåpnene er idioter). Men jeg for min del har meget vanskelig for å godta at de skulle være økonomisk i stand til det, og at styringsapparatet og styringskulturen kan gjenopprettes så trofast, og så utrolig mer effektivt enn tidligere.

Dette kan man imidlertid se bort fra, for etter en stund legger vi det bak oss. En fremmed intelligens blir oppdaget i ytterkanten av solsystemet, og de to hypermaktene sender ut ekspedisjoner for å undersøke. Etter nesten å ha tilintetgjort hverandre blir de få gjenlevende kidnappet av alienen, og historien kommer endelig skikkelig igang. Den fremmede er ikke egentlig levende, den er en slags stor maskin, som ellers ligner påfallende på den kunstige verden man kan lese om i John Varleys utmerkede Titan–bøker. Det viser seg at våre helters nye oppholdssted har et budskap, og en oppgave. Over hele universet har det nemlig vært slik at intelligente vesener utvikler sin teknologi fortere enn evnen til å håndtere den på en forsvarlig måte, slik at når de kommer så langt at de lager atomvåpen har de samtlige sprengt seg selv i filler. Det fremmede vesenet – eller maskinen - ønsker å advare oss mot dette og om mulig hjelpe oss til å hindre det. For mens heltene våre har lekt seg i rommet, har maktene hjemme på jorden helt riktig greid å vikle seg inn i en situasjon som kun peker en vei.

Synet på politikkens vesen og kultur er i likhet med måten anti–krigsbudskapet blir presentert på svært trendig. Løsningen på problemene likeså: Måten vi skal unngå å ødelegge oss selv på før vi mestrer teknologiens konsekvenser, er – meget satt på spissen – å lære å tolerere og godta det som er annerledes. Med dette for øye gjenoppliver vesenet noen eksemplarer av en rase fra en planet som for lenge siden opplevde samme skjebne som jorden nå skal forsøke å unngå, og som vesenet plukket opp etter at planeten deres var blitt ødelagt.

Kulturforskjellene mellom mennesker og aliens og mellom de forskjellige gruppene av hver av dem igjen, blir rimelig engasjerende og fantasifullt beskrevet. Også det psykologiske dramaet som utvikler seg da menneskene og alienene får beskjed om å tilpasse seg eller dø, samtidig med at menneskene begynner å ane at noe er muffens med hele opplegget, har mye for seg. Og enkelte av avsløringene mot slutten (med stor trøst for oss: Mennesket er i stand til å endre seg til det bedre, forsåvidt, mest på grunn av at vi har beholdt er stor grad av individualisme; alienene avlet denslags ut av systemet for lenge siden) er riktig godt gjort. Men alt i alt er dette en bok som engasjerer mindre på grunn av dens gode kvaliteter enn ved dens evne til å irritere på grunn av overflatiskhet og liten originalitet. Det sier litt om sjangeren at en slik bok likevel er over gjennomsnittet i kvalitet.

John McLoughlin:

Toolmaker Koan

Baen Books, 1988

(ra 8/1990 g10)

Larry Niven, Jerry Pournelle & Steven Barnes: Legacy of Heorot (1998)

Spør du mig ad: Hvor gaar det til,

At Tølper sker slig Ære?

Da vid, at det er Mammons Spil 

En liten koloni blir etablert på en planet der alt synes absolutt paradisisk. Kun sikkerhetssjefen, som tildels er furten over at han ikke har noe å gjøre, holder på at det må være ugler i mosen et eller annet sted. Alle ler av ham, men har får rett, æda bæda, og da kan disse dekadente sveklingene ha det så godt. En dag angriper nemlig en slags kjempesvær superfrosk – rask, smart og dødelig. Siden kommer det flere. Mange flere. Etter blod og gørr har mennesket (tross store og heroiske tap) beseiret kvekkerne, og nok en gang funnet sin rettmessige plass på utviklingens pidestall. Noe kjærlighetsgreier er det også.

Der kan dere se: Dette tok kun noen linjer å fortelle. Men i Legacy of Heorot bruker Larry Niven, Jerry Pournelle og Steven Barnes flere hundre sider. Side etter side etter side etter side. Boken er dønn kjedelig. Hvis du har fått god oppdragelse, føler du kanskje ar du tross alt må lese videre i tilfelle A) noe spennende skulle skje, eller B) for å se hvordan det slutter. Glem det. Boken er helt bortkastet.

Larry Niven, Jerry Pournelle & Steven Barnes:

Legacy of Heorot

Pocket, 1998

ISBN 0671695320

(ra 8/1990–g10)

Manly Wade Wellman: John the Balladeer (1988)

Om alle mine lemmer 

Var fuld af iidel sang

Om jeg saa høyt istemmer

At det i skyen klang,

Ja sang den dag og natt,

Jeg kunde ey betale,

O Gud, din Naades Skatt! 

Avdøde Manly Wade Wellman er en av disse «klassiske» SF- og fantasyforfattere som har skrevet mange titalls bøker uten at andre enn de mest innvidde egentlig har merket det. Utfra beskrivelser av Wellmans produksjon er jeg overbevist om at mye av det han skrev – i likhet med bøkene til mange slike forfattere – ikke egentlig er det man skal lese fra første til siste bind. Faktisk kan det hende man ikke skal lese noe særlig i det hele tatt. Dog finnes gull på de merkeligste steder, og uten at jeg totalt skal avskrive hans øvrige forfatterskap før jeg vet noe mer om det, kan jeg i hvert fall meddele at det i den anselige haugen Wellman–bøker finnes noen klumper edelt metall.

Dette er romanene og novellene om John, som vandrer rundt i fjellene i North Carolina med sin sølvstrengsgitar og på sin karakteristiske bestemte men kjærlige måte hamler opp med allslags skrømt og djevelskap som truer godtfolk og gjør livet vondt. Det Wellman egentlig gjør er å gjenfortelle folkeeventyr og gjengi tradisjonelle forestillinger om mytiske figurer, av hvilke det europeiske USA egentlig har en ganske større mengde enn snørrhovne europeere er klar over. Slikt sett beveger Wellman seg i samme spor som Orson Scott Card i sin pågående alternativ univers–serie om Amerika (Seventh Son, Red Prophet, Prentice Alvin). Wellman holder seg imidlertid i vår verden og en noe snevrere og strammere ramme, hvilket kanskje bare er en fordel. Jeg liker serien til Card godt og det er en fryd å se den fantasifulle måten han konstruerer en verden ved bruk av endel av Amerikas myter om seg selv. Wellman er mindre vill, men på sin lavmælte måte beveger han deg langt mer. Han er mer seriøst opptatt av å si noe om mennesker og forholdet mellom dem enn Card, og – ikke minst – han har mer vettuge ting å si.

Sammenligningen med Card er imidlertid ganske misvisende hvis man trekker den noe særlig langt. Konsentrer deg om tanken på 1700– og 1800–tallets amerikanske folkeeventyr og «tall tales», spesielt om det overnaturlige, bundet sammen ved en moderne hovedperson, så er du på rett vei.

De første fortellinger om John skrev Wellman allerede i begynnelsen av 1950–tallet, så de er vel – for å ta nok en digresjon – neppe påvirket av en gryende moderne amerikansk sagnkrets, nemlig om hvordan Elvis ikke egentlig er død, men i hemmelighet vandrer landet rundt for å spre vederkvegelse og trøst. Det kunne derimot vært veldig gøyalt å spekulere på om det har vært en viss påvirkning den andre veien. Fortellingene har jo sin opprinnelse innenfor nært beslektede sørstats–kulturkretser, så det finnes i hvert fall kanskje et gitt felles mønster for hvordan en viss type helt skal oppføre seg. Sangeren og gitaristen Johns behandling av mennesker han møter som livet har tildelt harde slag har absolutt sine likhetspunkter med Elvis' påståtte gjerninger.

John holder seg imidlertid på et mer elevert plan enn kollegaen. Fortellingene er gjennomsyret av en meget tiltrekkende og varm menneskekjærlighet med stor forståelse for våre moralske og åndelige skrøpeligheter, kombinert med en brennende og kontant motstand mot ondskapen, som er sterk, skremmende, makthungrig og manipulerende. Den kan synes vakker og spennende til å begynne med, men avsløres snart som platt, kjedelig og nedbrytende på alt som gjør livet verdt å leve, dog akk så listig avhengighetsskapende når du først villig har latt deg lenke av den. Det er en påstand verdt å merke seg og et ikke lite tegn på deres kvalitet når jeg sier at man kan le av glede over enkelte av fortellingene om John uten at det egentlig er det minste snev av humor i dem (skjønt i noen er det absolutt det og). Heller ikke finner du noe særlig sentimentalitet. Johns klare kristne forståelse av de grunnleggende åndelige realiteter i en fallen verden tillater sterke og heftige følelser, men lite ønsketenkning. Selvsagt balanserer Wellman på en stram line her, for det han forsøker å beskrive er det ikke alltid lett å få ned på papir, men resultatet er bedre enn man kunne ha rimelig grunn til å forvente. 

Fortellingene om John hviler på tre søyler: Tradisjonelt folkloristisk materiale dandert med Wellmans tillegg, omskrivninger og lån (i en av romanene prøver f.eks. noen å vekke slumrende onde krefter ved keltisk gudedyrkelse); menneskesynet, kjærligheten og den psykologiske realisme, med derav følgende menneskeskildringer; og så til slutt språket. Den enkleste måten å si det på for nordmenn er at Wellman skriver på dialekt, neppe så tro mot originalen som enkelte forfattere her hjemme kan tillate seg etter hundre år med terping på at dialekter er noe man skal forstå, men likevel nok til at det i begynnelsen er noe uvant. I den grad dette representerer en hindring går det fort over, og snart begynner man å nyte den slentrende og poetiske fremstillingen.

Wellman skrev et tyvetalls noveller om John mellom 1951 og sin død i 1986. I tillegg kommer fem romaner utgitt mellom 1979 og 1984. Romanene er slett ikke å forakte. John egner seg imidlertid best i konsentrert form, så det er lurt å starte med novellene. De er lykkeligvis alle samlet i bindet John the Balladeer, som også er meget godt utstyrt med en innledning om forfatteren av David Drake og en innføring i John–fortellingene og deres bakgrunn av Karl Edward Wagner. (Det finnes også en tidligere utgave ved navn Who Fears the Devil? uten tilleggsmaterialet og et par av de nyeste novellene. I de senere år har dessuten Nightshade Books utgitt Wellmans utvalgte noveller i fem solide bind, og fortellingene om John fyller det ene.) Les imidlertid ikke fortellingene i et jafs. Nesten alle er perler, men – for å nevne noe negativt slik at folk ikke skal tro jeg har gått helt fra konseptene – de er ofte bygget over samme lest. Hvis man prøver å få med seg for mange samtidig, kan de bli gjentagende og forutsigelige.

Manly Wade Wellman:

John the Balladeer

Baen Books, 1988

ISBN 0671654187

(ra 8/1990–g10)