Neal Barrett Jr.: Through Darkest America (1987)

Spar oss for slike katastrofer 

Jeg antar at jeg ikke er alene om etterhvert å ha blitt en smule blasert overfor Amerika–etter–katastrofen–romaner. Neal Barrett Jr.s Through Darkest America foregår i hvert fall ikke i California, så mye ros skal den ha, men ellers er det dessverre stort sett dens dårlige heller enn dens gode sider som skiller den fra den jevne strøm av lignende saker.

Vi befinner oss et sted i Tennessee–dalen. Nå mange år etter katastrofen er teknologien tilbake på 1700–talls – nivå, og den politiske strukturen i et sterkt desentralisert USA likeså. Ute i vest et sted raser krigen mellom opprørere og regjeringen, som gjennom boken stadig blir mer despotisk. I hvert fall tar hæren seg mer og mer til rette. Akkurat hva krigen går ut på, hvem opprørerne er og hva de vil, får vi aldri riktig greie på selv da vi havner midt opp i de verste tumultene. Men det gjør förstås verden farverik og kaotisk, slik at helten vår skal få spennende (og – for all del – meningsfulle) ting å bryne seg mot slik at han kan modnes til mann.

For dette er dannelsesroman, må skjønne. Første gang vi møter Howie er han guttunge på vei med familien fra den avsidesliggende gården inn til Byen for å være med på markedet. Her lærer han at verden er stor, at foreldrene har hemmelige bekymringer han ikke aner noe om, og at det er visse ting man ikke må gjøre. Siden går det slag i slag, i og for seg nesten bokstavelig talt. Det er åpenbart uoppgjorte ting mellom Howies foreldre og en militær leder – en gammel kjærlighetshistorie, skjønner vi fort. Og da krigen beveger seg østover og hæren begynner å forsyne seg av de lokale bønders avlinger og gods, benytter offiseren tumultene til å skaffe seg saftig hevn. Foreldrene blir mishandlet og drept, gården brent. Bare Howie kommer seg unna. Lillesøsteren er allerede borte. Noen år tidligere var hun blant de meget få heldige utvalgte barn som hvert år blir tatt fra sin familie for å få lov til å være med på å bygge fremtidssamfunnet i regjeringens høyteknologiske enklave nede i Florida et sted. Av naturlige grunner får man aldri høre noe mer fra disse barna, å bli minnet om fortiden vil jo forstyrre deres hengivelse over de oppgaver de er satt til. Høres mistenkelig ut? Selvsagt gjør det det. Men ifølge Barrett er propagandaen regjeringen bruker så overbevisende at alle er glade og fornøyde.

Nåvel. Howie skaffer seg grundig og meget detaljert beskrevet hevn over offiseren. Og allerede såpass tidlig i boken begynner man å lure på om forfatteren er fiksert på visse ting vedrørende mannlige kjønnsorganer. Tre – fire ganger skriver han detaljert og grufullt om hvordan menn får disse kroppsdelene skåret av, og det synes å ligge ham meget på hjertet. Dette er faktisk kun den mest bisarre av en serie bilder som åpenbart står svært levende for forfatteren og som han ønsker å dele med oss uten at vi helt skjønner betydningen.

Howie havner sammen med en bande av det vi idag ville kalt kvegrøvere, ute etter å stjele hærens buskap. Det er slik han blir virvlet inn i krigen. Men etter katastrofen har imidlertid alle store husdyr dødd. I stedet baserer man seg på en degenerert menneskevariant som har forfalt til dyrestadiet. God mat, brukbare om enn ofte svært egne arbeidsdyr. Selvsagt tenker den våkne leser straks «Aha», uten dermed nødvendigvis å mene fistelsangerne fra Asker. Heldigvis er Barret ikke fullt så påtrengende i symbolikken som mange andre ville vært fristet til.

Boken er forvirrende og merkelig uferdig. Det er endel gode partier, enkelte av naturskildringene sitter lenge, og noen av de sentrale hendelser og symboler vokser i deg etterhvert. Men hele tiden ser man på sett og vis reisverket. Veggene er ferdigmontert kun på enkelte steder.

Og så stemmer ikke de enkelte bitene overens med hverandre. Boken er åpenbart ment å være en realistisk skildring av veien fra gutt til mann, med en beskrivelse av levevilkårene i et forholdsvis primitivt samfunn som er blitt til gjennom en stor traume, og der menneskene fortsatt er onde og det spørs om varig forbedring er mulig. Med endel beske satiriske spark om rasisme og hvordan vi lar oss dupere av hva son helst bare det kalles høyteknologisk. Men midt opp i alt dette oppfører Howie seg som en superhelt av uvanlige dimensjoner. Gang på gang blir han ved bokstavelig talt utrolig flaks og dyktighet reddet fra den sikre død. En gang, to ganger, kanskje tre ganger i løpet av boken, javel. Der ville latt seg gjøre å tro på. Men så mange hårfine redninger som det er her, ville vi hatt problemer med å akseptere selv i en av de mer løsslupne av James Bond–filmene.

Boken er ikke god. Jeg skal strekke meg til å si at den er interessant, kanskje først og fremst i sammenligning med andre lignende type bøker fra de senere år. Amerika–etter–katastrofen er et fascinerende, nesten mytisk tema, som har frembragt mye god litteratur. Også Barrett bidrar med endel gode ideer og bilder. Det leie er at han ikke har vært i stand til å lage en brukbar bok ut av det Enda leiere blir det når man tenker på at Barrett har lagt alt til rette for en fortsettelse. Det tåler ikke historien, ikke uten en vesentlig kvalitetsforbedring. 

Through Darkest America er første bok i Asimovs nye SF–serie. Heldigvis er resten av de som er kommet hittil langt bedre, spesielt Judith Moffetts Pennterra. Ikke la dere skremme bort fra serien av Baretts bok. 

Neal Barrett Jr.:

Through Darkest America

1987

(ra 4/1989-g7)

Michael P. Kube–McDowell: Emprise, Enigma & Empery (The Trigon Disunity) (1985-1987)

Ett tja og to gjesp 

Michael P. Kube–McDowells serie The Trigon Disunity, som består av Emprise (1985), Enigma (1986) og Empery (1987) er ifølge Newsweek (sitert på omslaget) «Reminiscent of Arthur C. Clarke at his best». Nå er jo dette forsåvidt tvetydig (whose «best»?), men la oss starte med å slå fast at Newsweek tar feil, uansett.

Første bok går an. En gjeng vitenskapsmenn finner opp et apparatur som forhindrer deling av atomkjerner, og tror de har reddet verden fra krigens svepe da de nøytraliserer verdens atomvåpenlagre og kjernekraftverk. Resultatet er selvsagt en grusom, konvensjonell tredje verdenskrig for å sikre seg oljefelt o.l. Dessverre bruker krigen opp kraften fortere enn man greier å reprodusere den, og sivilisasjonen bryter sammen. Tilbake til 1700–tallet eller deromkring. Vitenskapsmenn er svært lite populære.

Tredve år senere oppfanger en skjult astrofysiker signaler på sitt pirat–radioteleskop: Aliensene er på vei! Resten av boken går med til å beskrive hvordan verdens leder bruker trusselen fra verdensrommet til å få jorden til å løfte seg etter håret tilbake til den teknologiske gullalder, og om møtet med aliensene og de uventede følger det får. Alt dette er rimelig ok fortalt, og med en viss spenning.

Men de to siste bøkene, Enigma og Empery, er et eneste langt gjesp som forteller hvordan det gikk videre. Uten originalitet, uten overraskelser, uten stil. Kube–McDowell putter inn noen metafysiske greier, det er vel derfra tanken på Clarke stammer, men det fører bare til rot og forvirring. Jeg skal ikke på noen måte påstå at det er det verste jeg har lest, men det er noe av det mest likegyldige. Doc Smith uten uskylden og livsgleden (og den ufrivillige humor) som gjorde Doc Smith verdt å lese, i hvert fall i små doser. To hele bøker skrevet som de verste passasjer i de senere Dune– eller Foundationbøkene. Jeg er lei meg for at jeg kastet bort tiden det tok å lese dem. 

Michael P. Kube–McDowell:

The Trigon Disunity

Emprise (1985)

Enigma (1986)

Empery (1987)

(ra 4/1989-g7)

Jack McDevitt: The Hercules Text (1986)

Første møte slik det virkelig blir 

Som så mye annet i science fiction, forteller beretninger om vårt første møte med aliens vanligvis mest om oss selv. Det er det som gjør dem interessante å lese. Så også i Jack McDevitts The Hercules Text. En dag skjer det: Radioteleskopene oppfanger signaler som stammer fra intelligensvesener. Og dermed er vi igang. Boken er i den moderne og realistiske genren, så i stedet for den geniale, ensomme forsker som jobber i smug hjemme, setter den amerikanske regjeringen straks sammen et imponerende team av alle tenkelige slags vitenskapsmenn for å finne ut hva aliensene har å si.

Det er ikke lite. Snart viser det seg at det vi har fått kringkastet er et konsentrat av all deres kunnskap og erfaring er. Her begynner naturligvis problemene. Regjeringen har selvsagt ikke hatt mulighet til å holde den store nyheten skjult, slik de vel helst ville, og interessen er rimeligvis enorm. Allerede de første, enkleste meldingene («Hei») skaper storm blant folk. Enda verre blir det da de første eksemplene på deres diktning og filosofi kommer. Men det er først når hardwaren for alvor begynner å rulle inn at både regjeringen og de enkelte personene i boken begynner å få alvorlige problemer. Alle er i og for seg enige om at man ikke kan offentliggjøre opplysninger av typen hvordan man på en enkel og hverdagslig måte kan anvende fysiske prosesser vi ennå ikke vet noe særlig om til å sprenge planeten i luften. Regjeringen vil imidlertid naturligvis holde absolutt alt hemmelig, mens enkelte av forskerne synes det ville vært best enten å ødelegge det hele, eller i hvert fall for verdensfredens skyld å fortelle russerne m.m. noe av det de har funnet.

Her ser man konfliktene klart avtegnet. Spenningen mellom kunnskap og visdom er bærebjelken som holder det hele oppe, og drivkraften i fortelling en de finurlige psykologiske forsvarsmekanismer dette utløser hos mennesker som er usikre på seg selv og hverandre. Kryssende krav til mennesker som etterhvert havner i en umulig situasjon gjør personene levende. Her slites de mellom lojalitet mellom individ og gruppe, jobb og familie, profesjonell integritet og verdens sikkerhet. Personskildringene står i sentrum av fortellingen, og McDevitt er veldig flink til å vise hvordan utviklingen i situasjonen forandrer og presser frem forskjellige trekk ved de som er med.

Boken er veldig god, det skulle da også bare mangle. Dette er en av de siste av Terry Carrs New Ace SF Specials, serien der han trakk frem så mange gode nye forfattere. McDevitt har en interessant og gjennomtenkt beretning å fortelle, og gjør det på en måte som holder spenningen utmerket vedlike helt til de to siste sidene. Akkurat avslutningen kan nemlig synes aldri så lite vas – sen, i hvert fall ved første lesning. Men på den annen side spørs det om ikke også dette egentlig er realisme: Noen situasjoner blir så innviklede at det ikke finnes noen helgod løsning, og da må man være fornøyd med det best mulige. Og det har ikke McDevitt noen problemer med. 

Jack McDevitt:

The Hercules Text

1986

(ra 4/1989-g7)

Guy Gavriel Kay: The Darkest Road (The Fionavar Tapestry 3) (1986)

Ålreit, forsåvidt 

I et tidligere nummer hadde Guttorm sitt å si om Guy Gavriel Kays to bøker The Summer Tree (1984) og The Wandering Fire (1986). Nå er avslutningen på trilogien kommet. For å tilfredsstille Guttorms fordommer om denslags må forfatteren selvsagt premieres for at tredje bok faktisk er siste bind i trilogien. Men selv om man ser bort fra det, er ikke dette noen dårlig bok.

Som dere kanskje vil huske, mente Guttorm i anmeldelsen av de to første bindene at Kay, prisverdig nok, forsåvidt – hadde havnet i motsatt grøft av fantasyforfattere flest for tiden: I stedet for å kverne ut uendeligheter av ord oppå det tynneste av tynne plot, pøste Kay på med det ene elementet etter det andre, den andre subintrigen etter den første. Dette førte til at han ikke greide å holde alle trådene samlet. Selv den flinkeste sjongløren har et tak på hvor mange baller han kan holde i luften samtidig. Hos Kay spratt de for ofte ukontrollert veggimellom. Og dessuten stjal han som en ravn. Her fant man den ene gamle kjenningen etter den andre. Tolkiens generelle konsept, selvsagt, mye fra Joy Chant, etc., etc., blandet med elementer fra norrøn og keltisk mytologi uten at Kay hadde greid å skape noe eget av alle bitene. I tillegg klaget Guttorm på at persontegningen ikke var troverdig. Våre helter startet som papplater, og forble papplater, om enn noe medtatt i kantene.

The Darkest Road endrer på dette. Vel er de gamle synder ennå ikke overvunnet. Da det ikke så langt uti boken dukket opp en fyr som snakker om «the Law of the Lion», vurderte jeg i noen sekunder om ikke tiden var kommet til å slutte. Men stort sett fungerer det. Hendelsene pøser fortsatt på, men Kay samler trådene, stort sett, og får oss til å tro på det hele, mer eller mindre (selv om jeg fortsatt ikke helt greier å forsone meg med tanken på Lancelot traskende gjennom landskapet). Dessuten aner man en utvikling i noen av personene. Omgivelsene former deres indre, og deres indre former omgivelsene. Dette skjer riktignok som oftest i form av at Kay forteller oss at «dette førte til at han/hun følte så og så», heller enn å beskrive hvordan personen opplevde det og så la leseren oppleve det gjennom dem. Konklusjonene blir tredd ned over hodet på oss, så å si. Til en viss grad leder trådene bakover i trilogien også. De tre bøkene står samlet, og enkelte av problemene Guttorm hadde med de to første bindene, skyldes utvilsomt at man ennå ikke hadde helheten for seg. Likevel er det avslutningen som redder verket, og ikke omvendt.

Kays iboende sentimentalisme, sterkt tilstede i de to foregående bøker, slår i dette bindet ut i fult blomst. Du ser hvordan han forsøker å undertrykke den, men den tyter frem overalt, og truer iblant med å legge et ugjennomtrengelig søtt teppe over handlingen. Det hele minner fortsatt om en ikke helt moden tenårings dagdrømmer. Dette sagt i absolutt beste mening, denslags er noe av det fineste som finnes, men makten til å rive med seg andre mennesker får det først hvis det når et nivå der det henter sin styrke fra et dialektisk forhold til virkeligheten. Fantasy plantet i løs luft og med en psykologisk innsikt av samme blendende tyngde som såpeskum, visner fort hen. Fantasy må til syvende og sist være fantasy fordi det sier noe sant om mennesket, fordi det er grunnet i virkeligheten. Hvordan el1ers skulle det ha mulighet til å tale til oss? Det er derfor vi leser det. Det er derfor fantasyforfattere bruker de dypeste (og av samme grunn eldste) motiver, psykologisk og fra mytologien. Og det er derfor gode fantasyforfattere greier å gjøre disse eldgamle ting levende. De forstår at det er våre liv det dreier seg om. Vi har alle merket det: De forfatterne som kun bruker dette materiale som fikse elementer i et plot for miljøets skyld, uten å grave seg lenger ned i det, faller fort igjennom. I stedet for en katedral får man en kvadratisk betongbunkers med masse glorete juggel klistret utenpå. Det hender til og med du ser det utørkede limet sive nedover veggene og danne en pøl på gulvet: Uferdig, uprofft, avindividualisert og bedragersk; det gir seg ut for å være noe det absolutt ikke er. Eventyret, det som skjer, prinsessene, alvene, det fremmede miljøet, alt dette er viktig. Men hvis dette er alt, er fortellingen steril, livløs.

Hvis fantasyforfatteren skjønner dette, kan sitt litterære håndverk og kler sin visjon i et smidig, egnet og levende språk, se, da har du en bok som vil bli husket. Kay kommer til kort over hele linjen (hvem gjør forresten ikke det?), men nesen peker avgjort i riktig retning. Trilogien som helhet er verdt å lese, siste bind nærmer seg å bli god. Noen ord om språket: Stort sett er det habilt, men av og til noe bedre og noe verre. Sublime og platte passasjer veksler med forvirrende hurtighet. Midt opp i det hele anvender Kay diverse navn fra vår kant av verden, det høres selvsagt ofte dumt ut, men stort sett er det noe man må lære å leve med. Likevel: Lios alfar er gåanbart for lysalvene, hvis man absolutt må. Men jeg anser det som en bragd av ikke de ringeste dimensjoner at Kay har greid å gjøre en av personene i boken til en heroisk skikkelse til tross for at han heter Matt Sören. For ikke å snakke om den magiske dvergdolken Lökdal. På et helt annet nivå ligger konstellasjonen taer = tower, bael = battle og raidor = rider, og for alt jeg vet flere til, som vel egentlig kun kan regnes som morsomt hvis det overhodet ikke blir oppdaget.

Og hva som skjer i boken, noe som jeg ser ut til å ha glemt midt opp i det hele? Ja, hva annet kan man vente seg? Kreftene samles både hos lyset og mørket til den store og (for denne gang) avgjørende kampen. Sauron, here we come. Man tviler jo aldri på hvordan det vil gå, man tviler vel aldri egentlig heller på detaljene når der gjelder hvilke prøvelser de enkelte personer må gjennom for å leve opp til lyset og sitt sanne jeg. Kampen mot mørket blir også en kamp mot mørket i seg selv, og innebærer en psykologisk renselsesprosess. Fortellingen er på dette stadiet forutsigbar, likevel blir man interessert ved å lese. Noe tomt plot er det ikke, det skjer altfor mye til at du griper deg i å mase på forfatteren om å komme til poenget. Kay greier til og med å gjøre den store konflikten mellom skjebne og fri vilje til en interessant og (nokså) integrert del av fortellingen.

I Veverens verden skulle man tro at alt var forutbestemt, men man får det avgjorte inntrykk at veven refererer vel så mye som den dirigerer. Kay er gudskjelov en romantisk og moralsk individualist, og greier – i hvert fall i denne siste boken – såvidt å gjøre troverdige for oss de individer som skal gjøre valgene. Fri vilje, selverkjennelse og kjærlighet i den gode saks tjeneste er det som gjør seier over det mørke mu1ig, ja, de er i seg selv seieren. Og fruktene? En verden i fred der orden er gjenopprettet, samfunnet mellom mennesker blomstrer og fantasien og kunsten løfter seg mot stadig nye høyder.

Men så skal våre helter de kanadiske studentene hjem til hverdagen igjen (i hvert fall de som er igjen, det skal sies til Kays pris ar han ikke nøler med å ta livet av sine hovedpersoner hvis det er nødvendig), etter at deres gjerning i Fionavar er avsluttet. Er det såpass dimensjoner over Kay at han på en troverdig måte ville kunne hanskes med den situasjonen? Det tror jeg ikke, ikke ennå i hvert fall. Men jeg sporer så avgjort en utvikling til det bedre fra de to første til det siste bindet i trilogien, og jeg ser frem til – med en viss glede – hans neste bok. 80–årenes fantasiforfatter, slik omslaget reklamerer med? Nei, men muligens – hvis vi er heldige – en av nittiårenes bedre. 

Guy Gavriel Kay:

The Darkest Road (The Fionavar Tapestry 3)

1986

(ra 4/1989-g7)

Joan Aiken: The Wolves of Willoughby Chase (1962)

Livsglede i et moralsk univers

Hvordan er det mulig å få sunget Joan Aikens pris slik at du forstår at dette er alvor og går til hennes bøker for å få liv i likegyldigheten, latter i tilværelsen og moralsk styrke i en tåkete og tvilende hverdag? Ikke vet jeg. En bokanmeldelse er kun en fattig sak mot den fantastiske virkeligheten som venter deg bare du lar deg overbevise. Eller hva sier du til et forfattertalent som er en slags krysning (noe utvannet, selvsagt) mellom Charles Dickens og Jane Austen, med et snev av wodehouseiansk crazy–humor på kjøpet?

Joan Aiken har skrevet masse, mest for barn og ungdom, men også endel «voksenbøker». Selvsagt er det slik at bøkene beregnet på den yngre garde passer utmerket for alle aldre, bare man ikke har forstokket seg inn i en eller annen snever oppfatning av livet eller litteraturen.

The Wolves of Willoughby Chase (1962) er en grei introduksjon til forfatterskapet, og dessuten forholdsvis lett å få tak i. Boken er den første i en løst sammenhengende serie på hittil åtte (foreløpig siste kom ifjor), og foregår i 1832 mens den gode kong Jacob III regjerer i Storbritannia. I bakgrunnen skumler ondsinnede hanoverianere, med sine stadige komplotter for å styrte kongehuset og få pretendenten George på tronen. Kosmos kjemper mot kaos på alle nivåer i denne ville og fantasifulle fortellingen, merkelig gripende og utrolig morsom. Noe av hemmeligheten er at Joan Aiken greier å holde masken. Det blir aldri farse, selv om det ofte ligger godt an til det.

Sylvia heter en liten foreldreløs pike, oppdratt i enkle men usedvanlig verdige kår av sin tante («…Aunt Jane took such pains teaching me to curtsy and dance the gavotte balancing Dr Johnson’s Dictionary on my head.»). Hun blir sendt avgårde for å bo med sin kusine Bonnie på et stort gods i nord et sted, mens Bonnies foreldre er på reise. Sylvia og Bonnie skal passes på av den nytilsatte guvernanten frøken Slighcarp. Så snart Bonnies foreldre har reist sin vei, viser hun sitt sanne ansikt. Se bare her: «…Miss Slighcarp swept through, turning her head to say to Bonnie and Sylvia, ‘Wait there. Don't speak or fidget.’ Then they heard her voice beyond the door: ‘Gertrude. It is I. Our plans are going excellently.’ Somebody shut the door and they could hear nothing further. The little girl, Lucy, regarded the new arrivals for a moment, her fingers in her mouth, before picking up a broom several inches taller than herself and beginning to sweep the floor. ‘Are you a pupil here?’ Bonnie asked her curiously. The brown pinafore looked like some kind of uniform – but why was her hair cut so short, even shorter than a boy’s? And why was she doing housework? ‘Hush!’ whispered Lucy. Her eyes flicked in terror towards the closed door. ‘She’ll half kill me if she hears me speak!’»

Pikene må gjennomgå de største prøvelser og mest spennende eventyr før orden er gjenopprettet i universet og de urettferdige får sin straff. Moralen er helt tradisjonell, den spiller på strenger dypt forankret i virkeligheten. Formen er også gammel, dette er komedie innenfor barnebokens rammer. Personene tenderer mot det svarte eller hvite, det er ikke behov for de store nyansene i denne type fortelling. Samtidig er ikke personene flate eller kjedelige, de er tvertimot fulle av liv og samspillet mellom dem er dynamisk og troverdig.

Mye av humoren kommer av de ekkoer du finner av andre forfattere. Her er det mye herlig pastisj og parodi.

Denne ville og overdådige humor er ikke noe Joan Aiken bruker overalt. Hun skriver vel så ofte dønn alvorlige dannelsesromaner, forsåvidt ellers skåret over samme type lest som The Wolves of Willoughby Chase. Et meget lesbart eksempel på dette er serien om Felix Brooke, som foreløpig består av Go Saddle the Sea og Bridle the Wind. Her er det imidlertid nye bedre plass til dypere persontegning, og ikke bare de farverike hendelsene men også hovedpersonens utvikling og voksende selverkjennelse er avgjørende drivkrefter i fortellingen.

Høyverdig kunst, eksperimentell litteratur, vasne romaner fulle av tvil og med usikker famling etter en mening som aldri blir funnet – glem dem. Hvis verden går deg imot, hvis du trenger noe å styrke deg på, hvis du har lyst å komme i godt humør: Lag deg litt god te (helst servert i en stor porselenskopp med vid skål), sett på noe musikk av f.eks. Bach eller Händel, finn deg til rette i godstolen, og les en bok av Joan Aiken

Joan Aiken:

The Wolves of Willoughby Chase

1962

(ra 6/1987-g3)

Terry Carr (red.): Best SF of the Year 15 (1986)

Blandede drops

Du har sikkert hørt til kjedsommelighet og vel så det at science fiction er det stedet i engelskspråklig litteratur hvor novellen lever i best velgående. Noe skal vi jo ha å smykke oss med vi også, når høylitteraturens voktere haster forbi med hånden for nesen og et hovent, overbærende blikk. Ikke desto mindre er det sant. Årsaken er selvsagt først og fremst sf–magasinene. Det er langt færre av dem enn det engang var, men fortsatt er det lettere å få trykket en sf–novelle enn en «mainstream». Dette hjelper nye forfattere. De får en mulighet til å bygge seg opp, til å få respons på det de gjør, uten at det forlanges mesterverk av dem med en gang.

Det lønner seg altså å følge med på novellefronten i sf. Heldigvis finnes det lettere, billigere og mer selektive måter å få sin periodiske dose på enn å abonnere på diverse magasiner. Hvert år utkommer det nemlig haugevis av novelleantologier. Forfattere utgir samlinger, det kommer diverse tema–samlinger (sf–fortellinger om Venus, Lesbian Feminist Science Fiction, etc., etc.), og – ikke minst – det kommer endel samlinger med årets beste sf.

Blant de aller beste «årets sf»–serier er den som har vært redigert av nylig avdøde Terry Carr. Hvor god samlingen er, avhenger både av redaktørens evne til å velge det beste, og av kvaliteten på novelleproduksjonen det året det gjelder. Noen år er rett og slett bedre enn andre.

Å dømme etter Carrs Best SF of the Year 15, hadde 1985 absolutt sine sterke sider. Boken inneholder tolv historier, og dessuten (som vanlig) en kort og informativ oversikt over SF–året (bøker, noveller, forfattere, filmer, priser, salgstall, etc.) skrevet av Charles Brown, redaktør for det høyt aktede semiprofesjonelle sf–nyhetsbladet «Locus».

Ellers er det noe for nesten enhver smak: Robert Silverbergs «Sailing to Byzantium» handler om en fremtid der mennesket har gjort seg selv udødelig, og lever i en evig ferierus i gjenskapninger av mer eller mindre virkelige byer fra gamle dager. Det er vanskelig å beskrive historien kort, men den handler nå om hvordan folk blir som lever evig og får alt de vil. Samt ikke minst om hva som skjer hvis noen plutselig skulle oppdage at de er dødelige likevel. Bak det hele ruver også det enorme mysteriet om hvordan jorden egentlig holdes igang. Hvem er det som bestemmer, hvem er det som sørger for at hjulene ruller. Silverberg er typen som iblant utvider en tidligere fortelling til en roman. Skulle ikke forundre meg om det skjedde her.

Howard Waldrop er en forfatter jeg har vært glad i helt fra jeg for noen år siden (i en «Best SF of the Year», faktisk) leste en lavmælt, fullkomment nydelig detektivhistorie om hvor og når dronten egentlig ble utryddet. Siden kom den litt usammenhengende men ellers gode og forholdsvis originale tidsreise/alternativ verden–romanen Them Bones. I antologien som anmeldes her, er han representert med «Flying Saucer Rock & Roll», der han på sedvanlig vis skriver om det hverdagslige og realistiske og plutselig slår til med et sf–element slik at du ikke riktig vet hva som har skjedd, men føler deg ganske vel til mote etterpå allikevel. Denne gang form av et ungdommelig rock & roll–band som i høydepunktet av sitt livs konsert plutselig opplever noe utenom det vanlige.

Et vesentlig pluss med disse samlingene er at du oppdager gode nye forfattere og dermed kan være på utkikk etter dem senere. Harry Turtledove har jeg aldri hørt om før, men «Bluff» er (til tross for at jeg er ganske uenig med den) en god fortelling. Han forsøker å si en Psykologisk/antropologisk forklaring på religioners eksistens som jeg synes reiser mange flere spørsmål enn den gir svar, og det uten engang å komme i nærheten av å takle de mer grunnleggende problemer de forskjellige religioner befatter seg med. Men skrive det kan han.

En annen fortelling jeg har problemer med er Connie Willis’ «All My Darling Daughters». På en måte er det bare kjennskap til endel av hennes øvrige produksjon som gjør at jeg levner henne noen ære. Historien handler om seksualitet og maktbegjær og undertrykkelse, om hvordan menn behandler kvinner (samt selvsagt om kvinners syn på dette). Det er masse ironi i novellen, rettet mot de kvinner som ikke har et svart nok syn på mannen. Det er veldig vanskelig å forstå det annerledes enn at man skal ta budskapet 100 % alvorlig. Og da er det ikke stort annet å gjøre, egentlig, enn å synes synd på forfatteren, og/eller være bekymret for hva et slikt syn kan føre til når det gjelder forholdet mellom kjønnene. Retter man på mannens (eller visse menns) nedlatende holdning til kvinner (eller visse kvinner) gjennom historien (eller i hvert fall deler av den) ved at kvinnen skal ha et fullstendig svart syn på mannen? Neppe.

Egentlig skulle jeg ha lyst til å si noe om alle fortellingene i boken. De er edelstener som funkler på hvert sitt vis, for år si det høytflyvende. Noen er selvsagt bedre enn andre, men alle har noe å si. Et eller annet skal imidlertid leseren ha igjen å oppdage selv, så la meg bare nevne noen få noveller til. I «Of Space/Time and the River» viser Gregory Benford at aliens kan være merkelige vesener, som slett ikke er interessert i det vi skulle tro de var interessert i her på jorden.

Michael Bishops «A Gift From the Greylanders» forteller om en liten gutt og hvordan fantasien hans – eller er det egentlig fantasi? – gjør de temmelig forferdelige ting han gjennomgår enda mer forferdelige.

Alternativ verden–historier har jeg alltid vært svak for. I «A Spanish Lesson» har Lucius Shepard skrevet om to merkelige mennesker fra en alternativ verden som kommer til vår, på flukt fra Hitler og hans overnaturlige SS. Ganske godt skrevet, og ganske uhyggelig. Som forfatteren selv sier, har han en tendens til å forlenge historiene sine utover deres naturlige klimaks, og til å være moraliserende. Men han får det til å fungere helt ok, og da er det jo greit.

James Tiptrees «The Only Neat Thing to Do» er en svært tilfredsstillende historie, typisk Tiptree men likevel forfriskende ny. Ung uansvarlig tenåringsjente gir seg ut i universet på jakt etter spenning og eventyr. Finner en fremmed rase, blir på litt overraskende og ubehagelig vis kjent med et eksemplar av arten. Etterhvert viser det seg at de fremmede er farlige for oss jord–mennesker, og du får en fin (men helt usentimental) historie der de to sammen bestemmer seg for hva de skal gjøre med saken, altimens de blir stadig bedre kjent med hverandre. De oppdager at (temmelig formidable) ytre forskjeller betyr mindre enn det felleskap som vennskap og oppofrende (og i dette tilfelle, heroisk) kjærlighet gir.

Lyst til å prøve deg på en novellesamling med årets beste? Ikke vet jeg om jeg har greid å overbevise deg. Men faktum er at det neppe er noe annet sted du finner så mye god og variert sf konsentrert på så lite plass. Hvis ikke anmeldelsen taler til deg, så la i hvert fall boken gjøre det. Det kommer du ikke til å angre på.  

Terry Carr (red.):

Best SF of the Year 15

1986

(ra 6/1987-g3)

George R. R. Martin: Tuf Voyaging (1986)

–og hva så?

Det hender rett som det er at selv gode forfattere skriver likegyldige bøker. George R.R. Martins Tuf Voyaginq er et eksempel på det. Romanen er satt sammen av en serie historier som stod i Analog fra 1978 frem til ifjor. Men problemet er ikke så mye at boken er løst sammensatt, som at den rett og slett ikke engasjerer. Noen av enkeltnovellene er forsåvidt ok, men summen er mindre enn delene.

Haviland Tuf er en ikke altfor overdådig vellykket handelsmann. Innesluttet, uvanlig høy og kun omgitt av sine katter, reiser han fra solsystem til solsystem i sin gamle holk «Cornucopia of ExceIlent Goods at Low Prices» og forsøker å bli av med de eksotiske varene han fører.

En gjeng lykkejegere han er transport for, fører ham en vakker dag til et intakt og stort sett fungerende skip fra Earth Ecological Corps, forlatt for tusen år siden omtrent, på samme tid som samtlige andre kjente eksemplarer av arten ble ødelagt i krig. Skipene er genteknologiske fabrikker, stappfulle av avansert viten som ikke lenger finnes i Tufs tid. Skipet lagrer genmateriale fra dyr fra tusener av planeter. Man kan velge frem det man vil fra arkivene, eventuelt kombinere og lage noe helt nytt.

Dette er omtrent som å ha klippekort på julenissens verksted, og boken består stort sett av at Tuf reiser rundt og løser folks økologiske problemer ved å koke opp et sett passende vesener til dem. Dette skjer uten at vi egentlig blir revet med, i hvert fall i lengden. Hvis man absolutt skal prøve å finne et budskap, er det nærliggende å trekke frem den stadig gjentatte økologiske bevisstheten. Denne er på makronivå. Tuf er ikke interessert i småsaker, delvis fordi de problemer han får å løse som oftest gjelder økosystemet til hele planeter.

Her ligger også endel av utviklingen i boken. Gjennom skipet har Tuf enorm makt, gradvis får han også stor kunnskap. Etterhvert begynner han å diktere løsninger på forskjellige planeters økologiske problemer heller enn bare å gjøre det han blir bedt om. Tufs løsninger fører ofte til helt andre ting enn kundene ønsker. Til slutt går dette å leke Gud Tuf alvorlig til hodet. Men egentlig er det forholdsvis vanskelig å vite hva det er han tenker. Til det er Tuf for tilknappet. Han forblir i det hele tatt følelsesløs, mekanisk og utilnærmelig. Mer et redskap for å drive historien frem enn noe annet. Litt formildet blir man over hans dannede og høflige sprogførsel samt hans kjærlige men fornuftige forhold til de katter som følger ham på ferden.

Det er også andre gode sider ved boken, bevares, det er det alltid. Men til Martin å være er dette egentlig usedvanlig tom tidtrøyte, og dere burde ikke ha problemer med å finne en bedre bok å lese.  

George R. R. Martin:

Tuf Voyaging

1986

(ra 6/1987-g3)

Fay Weldon: The Shrapnel Academy (1987)

Big bang

Jeg vet ikke, jeg. Fay Weldon er ingen dum forfatter, men hun får det ikke helt til i The Shrapnel Academy. Dette er en velskrevet og underholdende satire over folks holdninger når det gjelder spesielt militarisme, men også rasespørsmål, klassedeling, feminisme og så videre. Alt er vanvittig overdrevet, det er selvsagt nødvendig i en slik bok. Men etter at skummet har lagt seg, mangler det et endel centimeter på at ølet når opp til halvliterstreken.

Dette er tross alt bedre enn å få sine fem fulle desiliter, for så å oppdage at varen er utvannet. Om boken kanskje ikke er fullstendig så er den i hvert fall konsentrert. Det du får er godt. En velkommen motsetning til de endeløse, innholdsfattige, ordrike masseutgivelser som ved siden av sur nedbør og byråkrati er blant det som fører til at verdens skoger forsvinner.

Jeg tror problemet skyldes at forfatteren ikke vet hva hun vil, i den forstand at hun ikke helt greier å få frem hva som skal komme i stedet for det hun forsøker å rive ned gjennom sin satire. Årsaken til dette er muligens et pessimistisk menneskesyn. I boken er det i hvert fall forholdsvis svart. De fornuftige, til og med de fornuftige som er i stand til å få til noe, blir most mellom ekstremister eller absorbert av dem. Skulle det gode seire, er det bare midlertidig, og hvis de onde ødelegger hverandre sørger de nok for å ta med seg de fleste uskyldige også.

En underholdende bok, men ikke helt tilfredsstillende. Dessuten vagt usmakelig. Men jeg kommer til å fortsette å lese Fay Weldon.  

Fay Weldon:

The Shrapnel Academy

1987

(ra 6/1987-g3)

Thomas Berger: Nowhere (1985)

Mye stas men mer glitter

Thomas Berger er en kjent og aktet forfatter av den typen som ikke skriver science fiction eller fantasy, hvor enn vanskelig det er for enkelte i vår bekjentskapskrets å forestille seg at slike vesener finnes.

I Nowhere (1985) lar han Russel Wren, mislykket privatdetektiv og enda mer mislykket skuespillforfatter, dra til det bortgjemte og knøttlite sentral– europeiske fyrstedømmet San Sebastian. Boken er en småmorsom satire over forskjellige måter å leve på, forskjellige politiske systemer, akademiske pretensjoner og over den moderne storbymentalitet. Selvsagt gjøres det også narr av selve formen, nemlig spion–thrilleren, men dette er en bitinq.

Konflikten mellom objektivitet og subjektivitet er ganske sentral. Russel lar seg heldigvis aldri dupere helt av postmodernismen og det totalt subjektive synet på tilværelsen. Et menneske er litt mer enn sin maske. Russel har et ståsted, vagt definert men i hvert fall nok til at han ikke synes alt er likegyldig. Det er i bunn og grunn dette som gjør boken verdt å lese, selv om den har mye staffasje og pynt. Berger kikker dessuten hele tiden over skulderen vår for å peke på de avsnitt som viser hvor flink og moderne han er. Dette er rimeligvis masete og irriterende. Men han har en historie å fortelle, og hovedpersonens utvikling i møte med det han ser og opplever er ikke helt uten interesse. Slå til hvis du har en ledig kveld en gang.   

Thomas Berger:

Nowhere

Delta, 1985. 192 sider.

ISBN 0385294646

(ra 6/1987-g3)

 

Jane Palmer: Planet Dweller (1985)

Galaktisk slapstick

Planet Dweller er den første boken til engelske Jane Palmer, utkommet på The Women’s Press. Kanskje dette skremmer noen, men folk kan ta det med ro: Hovedpersonen er ikke noen rabiat furie ute etter å ta kål på menn. Diana er tvertimot alenemor i overgangsalderen, like forvirret over store og små viderverdigheter som resten av oss. Hun sliter med tenåringsdatteren, lurer på om hun er frigjort nok, og har sitt svåre strev med å håndtere naboen Yuri.

Han er dranker og amatørastronom, med oppsiktsvekkende fyllerør og / eller teorier om forferdelige ting som holder på å skje med asteroidene. I tillegg til alt dette skal heltinnen vår skjøtte jobben, holde astronomene ved det lokale observatoriet på plass, og krangle med et usedvanlig lite tiltalende eksemplar av den revejagende, hesteridende overklasse.

Nåvel. Plottet er at Yuri faktisk har rett: Det er like før jorden blir smadret i småbiter, hvis ingen gjør noe med det. Årsak til denne miseren er mott’ene, en ekkel og mektig rase som råder over store deler av galaksen og ønsker seg mer plass. Mott’ene er en slags fettere av vogonene, dog litt mer mistenksomme av natur og uten vogonenes litterære fortrinn som formildende omstendighet.

Heldigvis finnes det snillinger også, i form av de raser som for evigheter siden utviklet seg forbi det latterlig lave stadiet vi og bl.a. mott’ene fortsatt befinner oss på. De kommer tilbake fra sin mystiske, ikke–materielle tilværelse for å hjelpe til. Uheldigvis skjønner de ikke hva som egentlig holder på å skje, og at det faktisk ville være nokså leit om jorden ble ødelagt.

Midt opp i alt dette blir våre helter fra jorden teleportert til en annen planet hvis skjebne henger meget nøye sammen med vår. Det oppstår en god del problemer da planeten blir ulykkelig forelsket i Yuri, altimens både snillinger og slemminger forsøker å ødelegge den. I siste øyeblikk ordner heldigvis Diana opp i alle flokene, slik at de snille endelig forstår hverandre, planetene blir reddet og slemmingene (også de hjemme på jorden) får sin rettferdige straff.

Som man forstår av handlingsreferatet, er ikke dette en voldsomt dyptpløyende bok. Som småunderholdning er den derimot slett ikke så verst, selv om boken er litt rotete og tilfeldig satt sammen. Det er andre problemer også: Bortsett fra en to–tre stykker, er de forskjellige personene og vesenene ganske overflatiske klisjeer. Og enda verre er det når Jane Palmer skal ri kjepphester og gjøre narr av visse fenomener i det engelske samfunnet (den heste–elskende, hovne overklassedamen, for eksempel). Der er det nesten bare klisjeer, og de er nesten alltid ødeleggende: Uoriginale, kjedelige og ofte tilfeldig påklistret resten av historien. Det hadde vært mye bedre å sløyfe dem.

Dette er ganske alvorlige mangler, som hadde ødelagt boken hvis den hadde vært mer pretensiøs. Heldigvis spiller det ikke så stor rolle her. Samfunnssatiren kunne son sagt godt vært sløyfet. Men f.eks. bokens rotete preg bidrar (stort sett) bare til å øke sjarmen. Og når det gjelder persontegningen – vel, hva skal man nå egentlig med sammensatte, grublende, tvetydige sinn i en bok som dette? Det øker bare forvirringen og gjør det vanskelig å skjønne hvem vi skal heie på.

Det som redder boken er imidlertid heltinnen. Diana sliter med sitt men ter seg (stort sett) som et menneske bør både i krisesituasjoner og ellers. Du ville (eller kanskje heller: burde) likt å ha henne som nabo, selv om hun ikke er det minste spennende eller uvanlig. Uten å gjøre det minste vesen av det, utstråler hun kjærlighet og respekt for de fleste hun kommer i kontakt med.

Nå må dere ikke bli forledet til å tro at hun er en slags helgen. Tanken er sikkert temmelig fjern både for henne selv og for Jane Palmer. Heltinnen vår er nok mer av slaget alminnelig menneske som gjør så godt hun kan – godt hjulpet av forfatterens lavmælte humor, som også hjelper mye til å binde boken sammen.

Som dere skjønner, har Planet Dweller store mangler selv til å være på det ambisjonsnivået den har lagt seg. Heltinnen er nok bedre enn boken som helhet. Selv om hun er en figur jeg tror man både kommer til å like og huske, er hun imidlertid langtfra nok til å gjøre dette til stor litteratur. Men som en upretensiøs underholdningsroman er Planet Dweller bedre enn mye annet man møter i science fiction. Og hvis Jane Palmer fortsetter å skrive, er hun avgjort en forfatter som etterhvert kan komme til å drive det langt.

Jane Palmer:

Planet Dweller

The Women’s Press, 1985. 148 sider.

ISBN 070433948X

(ra 6/1987-g3)

David Brin: The River of Time (1987)

Brin i kort(!)form

Jeg tror David Brin lider av pratesyke. Selv hans beste roman (Startide Risinq) kunne godt vært kortere. Alle de andre er tildels virkelig påtagelig pløsete og ordrike. Dette er forsåvidt forståelig. Folk liker å eksponere seg, og for en forfatter er det sikkert grusomt fristende å la tastaturet løpe. Dessuten er det kanskje penger i det, og det blir enda en grunn til å slakke på den kunstneriske selvdisiplin. Men likevel er det veldig leit. Brin har anlegg i seg til å bli en stor sf–forfatter, og det er synd at han skusler det bort på denne måten.

Romaner er en ting. Noveller noe helt annet. I romaner er den unødvendige lengden skjemmende. I en novelle hadde det vært døden. Derfor er det forsåvidt gledelig å se at Brin stort sett greier å holde seg på matta i de elleve novellene (fra 198O til 1986) i samlingen The River of Time. Dessverre fører det bare til at hans øvrige sedvanlige svakheter blir mer synlige.

Nå må man ikke misforstå: Hans noveller (og romaner) er det absolutt verdt å lese. Han er en brukbar forfatter. Grunnen til at han blir tatt så hardt, er at han så lett kunne vært mye, mye bedre. Hovedproblemene her som ellers er at han ofte har vanskeligheter med å følge opp ideer som i og for seg kan være gode nok. Historiene blir liksom hengende i løse luften. I tillegg kommer de grusomme konsekvensene av en nesten patetisk fremtidstro og et overflatisk og overoptimistisk menneskesyn som ofte gjør personskildringene og konfliktene både i og mellom mennesker irriterende banale og vanskelig å ta alvorlig.

Hver av novellene i samlingen har et etterord der Brin forteller om tilblivelsen av den og hva den betyr. Her kommer det frem endel nyttig og interessant informasjon, men i det store og hele er disse etterordene noe av det mest ødeleggende ved boken. Det er forferdelig begrensende og irriterende å få vite hva det er meningen man skal ha fått ut av en novelle man nettopp har lest. Vanligvis vekker Brins noveller mer undring enn hans svar.

Noen av novellene er selvsagt bedre enn andre. Enkelte er faktisk ganske gode. Og som man forstår, har selv de dårlige vanligvis endel lyspunkter. De er dessuten temmelig varierte: Utvalget spenner fra hard teknisk sf til fantasyaktige greier. Her er lek med ideer, lek med teknikk, og morsomme kombinasjoner av sf og mytologi.

«The Crystal Spheres» vant en Hugo–pris for noen år siden. Den har en meget original vri på hvorfor mennesket er ensomt i universet, og forkynner en sterk filosofisk evolusjonisme der vi nå er på barnestadiet, men til tross for mange tilbakefall en gang kommer til å bli kollektivt vise og snille. Historien er bedre enn det høres ut.

«The Loom of Thessaly» er en ganske fornøyelig sammenfiltring av sf og mytologi. Og selv de som ikke synes Brins grunnleggende optimistiske syn på tilværelsen er i samsvar med virkeligheten, vil i denne historien i hvert fall få en forklaring på hvorfor den kan forenes med alt det vonde folk tross alt gjør.

«A Stage of Memory» handler om følgene av et narkotisk stoff som gjør det mulig å gjenoppleve sin egen fortid, og er en av de bedre novellene i samlingen.

«Just a Hint» er ikke så godt skrevet, og ideen er heller ikke noe særlig original. Likevel greier Brin til en viss grad å få frem fortvilelsen til de to ulike vesenene som har svaret på hverandres problemer men ikke greier å komme i kontakt med hverandre.

«Tank Farm Dynamo» er god teknisk sf der en troverdig historie med en troverdig konflikt tar utgangspunkt i og får sin løsning gjennom en teknologisk ide. Ikke noen enorm fortelling, men solid og næringsrik hverdagskost, i motsetning til det lett utflytende og fettholdige greiene vi dessverre finner så mye av i sf.

«Thor Meets Captain America» er en overdådig alternativ–verden–fortelling med svar på hva nazistene egentlig holdt på med i konsentrasjonsleirene. (På en måte er det betegnende at Brin ikke tror mennesker kunne være så slemme hvis de ikke hadde et overordnet, desperat og på sett og vis rasjonelt mål med det. A plage folk bare for gleden ved å plage dem er ikke god nok forklaring for ham). Denne historien er såpass vanvittig og budskapet såpass godt at jeg tror de fleste vil like den, forferdelig som det enn er det som foregår i den.

«Lungfish» er en fascinerende begynnelse på et eller annet. Nok en forklaring på hvorfor vi er alene i universet, med endel ikke så voldsomt dypsindig diskusjon om forholdet mellom mennesker og roboter. Men slik den står, er ikke novellen avsluttet. Tipper/håper at den dukker opp som innledningen til en roman, etterhvert.

Blandet kost, som man skjønner. Men stort sett bedre enn jeg fryktet før jeg begynte å lese boken. Det er verdt å gjenta at mye av misnøyen min ned Brin ikke skyldes at han er dårlig, men at jeg synes han så lett kunne vært bedre. Jeg ville være nokså overrasket og ikke så lite lei meg på standens vegne hvis noen av disse novellene skulle dukke opp i en samling av «Tidenes beste». Men over gjennomsnittet, det er de. 

David Brin:

The River of Time

Spectra, 1987.

(ra 6/1987-g3)