John Barnes: Mother of Storms (1994)

Grensen mellom å være inspirert av en forfatter og å plagiere ham, er flytende og skjønnsmessig. For oss lesere (i motsetning til advokatene) synes jeg bedømmelsen bør avhenge av kvalitet: Greit nok at en forfatter skriver akkurat det samme som en av sine forgjengere; men greier han å gjøre noe eget - og noe godt - ut av det? Jeg innrømmer at dette er å blande begrepene, og at det burde være mulig å finne bedre ord for å beskrive det jeg er ute etter å si (i den betydning av ordet jeg bruker her, er det f.eks. meget, meget få forfattere som er inspirert av Tolkien; en påstand som nok vil forundre dem som ikke har satt seg inn i min private fagterminologi). Hvilke ord man enn bruker, er fenomenet nyttig å kunne beskrive raskt når man snakker om science fiction og (kanskje spesielt) fantasy. Ikke bare å kunne si hvem en forfatter har kopiert, men også samtidig om boken er verdt å lese.

I min private bruk av ordet er John Barnes en forfatter som i nesten uanstendig grad er inspirert av andre. Science fictions kjemper spøker mellom sidene. Hans første bok, The Man Who Pulled Down the Sky (1987), kunne i det store og hele vært skrevet av Heinlein. Sin of Origin (1988) oser så sterkt av Poul Anderson at man blir forundret for hver side som går uten at Dominic Flandry dukker opp. Og i andre bøker får vi tildels overdøvende ekkoer av bl.a. Card og Silverberg.

Måten Barnes bruker forbildene sine på går mye lengre enn det faktum at det både for forfattere og lesere finnes en felles referanseramme innen genren i kraft av alt som tidligere er skrevet; en flytende mølje av mer eller mindre avdankede symboler, ideer, konvensjoner og medtatte arketyper som det sjelden er mulig og ikke alltid nødvendigvis ønskelig å forsøke å frigjøre seg fra. Det store poenget med Barnes er imidlertid at han er en god forfatter. Ikke bare i betydningen at språket er levende, personene rimelig troverdige, undringssansen intakt og plottene brukbare, men i den forstand at selv om han har skrevet en Heinlein-bok eller en Anderson-bok, har han samtidig skrevet noe som er umiskjennelig hans eget, og som gir leseren noe nytt. Han kopierer hemningsløst, han er for alt jeg vet fanget av sine forbilder og makter ikke å komme seg løs, men hans originalitet strekker seg i hvert fall så langt at det han skriver blir mer enn en livløs konstruksjon av gamle klisjeer. Dette gjør ham til en høyst brukbar - kanskje god - forfatter. Uten denne gnisten hadde bøkene hans vært utålelige, og helt bortkastede å lese.

Denne gangen har Barnes lest katastroferomaner. Her finnes det mer enn nok å velge mellom, men jeg mistenker at han har hatt særlig glede (eller inspirasjon, for å holde meg til min egen terminologi) av David Brins Earth. Man skulle tro Brin var en risikabel forfatter å skrive etter; ofte så overfladisk og tidsriktig at halveringstiden er gått før man har lest ferdig, og da er det kun de ytre former igjen. På den annen side er nettopp noe av det Barnes har gjort tidligere å ta formen og fylle det med sitt eget innhold. Slik er det også her. Boken er med andre ord verdt å lese. Faktisk.

 

RA 1995