Thomas Burnett Swann: The Gods Abide (1976)

Vi befinner oss en trehundre års tid inn i vår tidsregning, og de siste av den klassiske religions småånder og overnaturlige vesener kjemper på vikende front mot den nye troen som vokser frem.

Forfatteren skriver i et etterord at boken er en roman, og ikke en polemikk mot kristendommen på Konstantins tid. Det er kanskje like greit, for hans tilnærming med snille Jesus men slemme Paulus blir stadig mer bisarr i fortellingens kontekst etterhvert som vi faktisk blir kjent med hvem hans representanter for de ulike kristendomsvariantene faktisk er. Men dette spiller egentlig liten rolle for selve beretningen, der våre helter vokser sammen i erfaring og visdom og vennskap og kjærlighet mens de flykter fra det stadig mindre hedenske Italia til et sted lang borte der de kan leve i glede og trygghet. På reisen må de gjennom underverdenen, over havet og inn i sitt eget sinn, hele veien forfulgt og i fare.

Boken er en hyllest til vennskap og kjærlighet (også iblant i meget fysisk forstand – her er det mye høflig skildret pubertal gladsex med kåte unggutter og alltid villige kvinner, som neppe kunne vært skrevet fullt så uproblematisk bare noen få år senere – og ikke burde vært det da). Språket er poetisk og vipper noen ganger over i det eksalterte; tonen er vemodig, iblant sentimental, i beskrivelsen av en tid som var mer fargerik enn vår.

Swann var en amerikansk litteraturprofessor og forfatter som døde samme år som denne romanen ble utgitt. Hans bøker er lagt til steder og tider der historie og mytologi glir over i hverandre og skildrer hvordan magien langsomt ble borte fra verden, fortrengt av rasjonalitet, «avanserte» sivilisasjoner og kristendom.

«The Gods Abide» er slik sett representativ for forfatterskapet, og helt grei lesning (men noen av hans tidlige bøker er nok bedre). Det er kanskje også et poeng å nevne at boken ble skrevet mens fantasybøker flest fortsatt var korte. Og det er kun ett eneste bind.

Thomas Burnett Swann: 
The Gods Abide 
1976

RCA 2/2015