Thore Hansen intervjuet til Norcon 20 (2006)

-Det hender de spør når jeg har tenkt å bli voksen...

Thore Hansen intervjuet i programboken til science fiction-kongressen Norcon 20, Oslo 3.-5. juni 2006

Novellen som Norcons æresgjest Thore Hansen har levert til denne programboken skulle egentlig ikke vært til.

–Etter Skogene kommer lovet jeg på tro og ære at jeg ikke skulle skrive mer fra Skogland. Men så begynte det å boble – og jeg tenkte: Hvorfor holde igjen, egentlig? Novellen er fra en planlagt samling med korte fortellinger fra Skogland, fortellinger fra forskjellige tider. Jeg skriver dem etter hvert som de kommer til meg, rolig og veloverveid.

–Men det er ikke det eneste du skriver på?

–Nei. Jeg har funnet ut at jeg må skrive litt i andre sjangere enn fantasy for ikke å stivne helt. Derfor kom Blues for en aldrende morder for to år siden, og en ny krim nå i august. Selv om det riktignok er noen fantasielementer ute og går i den. For jeg har ikke lyst til å skrive en tradisjonell detektiv– eller politibok. Derfor dukket den aldrende leiemorderen Jonathan Ruud opp.

 

RUFFEN

 

Hansen har også annet på tapetet fremover:

–Foruten Skogland–samlingen skal jeg skrive litt mer krim. Og så har vi sparket liv i Ruffen. Fremover kommer det en ny og en gjenutgitt gammel bok hvert år. Historiene til Tor Åge Bringsværd i den nye serien er vel så gode som de gamle.

Hansen har en ganske bestemt arbeidsrytme:

–Først skrive, så tegne – aldri omvendt. Det kreves mer konsentrasjon for å skrive enn å tegne, derfor må jeg gjøre det mens jeg er relativt oppegående, og for meg vil det si om morgenen. I gamle dager skrev man om natten. Det har jeg sluttet med. Jeg driver med andre ting da. Men å tegne er som å kjøre snekke – det er mer ro over arbeidsprosessen.

–Leser du noe særlig science fiction og fantasy?

–Det er to ting min gamle far prakket på meg. Han var giret på diktsamlinger og giret på krim. Jeg er vokst opp på dikt og grusomme kriminalhistorier. Science fiction kom jeg sent til. Jeg var 22–23 år før jeg ble bevisst at noe av det jeg leste var sf, og jeg hadde ikke dilla på det. Den eneste sf–boken jeg kan huske å ha lest i ungdommen, var Rød planet av Robert Heinlein. Jeg kunne ikke begripe hva slags vrøvl dette var – og la den til side og leste neste Tarzan–bok i stedet.

Men så kom jeg i kontakt med Bing og Bringsværd, som illustratør, og av dem fikk jeg anbefalt forfattere som traff meg. Og i en god del år leste jeg mye sf og fantasy. Så jeg kjenner godt til mange eldre forfattere, men alt det nye vet jeg ikke om. Jeg skummer kun gjennom magasinene. Og fantasy prøver jeg å holde meg unna. Det er nok å skrive det.

I en periode var Thore Hansen også aktiv som fan, og deltok på en rekke kongresser og var bl.a. involvert i Science Fiction–magasinet / Nova i dets første årganger. Den aktive perioden som fan tok slutt etter noen år, på grunn av andre ting som kom i veien og slukte døgnets begrensede timer.

–Så jeg er ikke den største sf–fan lenger, selv om jeg følger brukbart med i utviklingen når det gjelder illustrasjoner. Men jeg må få si at jeg tenner litt på sf ennå. Jeg er interessert, men litt ut på dato. Og ser jeg en ny bok av Ray Bradbury, så kjøper jeg i hvert fall den.

–Hva med bølgen av fantasy–filmer de siste årene – har du fulgt med på den?

–Absolutt, jeg har fått med meg det meste. Jeg hadde veldig sans for Ringenes herre. En fabelaktig visualisering av bøkene. Men så hadde de også brukt de fremste illustratørene i sjangeren – og masse penger.

 

KRYPER TIL SENGS MED TEGNESERIER

 

Men det er kanskje tegneserier som er hjertet nærmest:

–Det hender at de jeg bor sammen med sukker oppgitt når jeg kommer med en bunke nye tegneserier og kryper til sengs for å nyte dem. Da spør de når jeg har tenkt å bli voksen – men jeg svarer dem ikke.

–Hva er det med alle disse vertshusene i fortellingene dine?

–Det er vel som gamle Hemingway sa: Ikke skriv om det du ikke har greie på. Jeg har vært mye på vertshus og barer rundt om i verden. Jeg sitter ofte stille i en krok og ser hva som kommer og går. Jeg får vanligvis mye mer ut av det enn å vandre gatelangs i fremmede byer, selv om jeg gjør det også. Men selv om jeg har denne fascinasjonen for vertshuset, så kommer jeg meg alltid ut for egen maskin, så det er ikke altfor ille.

Også andre temaer og motiver går igjen i Hansens bøker. Er dette bevisst?

–Jeg er ikke så firkanta at jeg setter meg og sier at nå skal jeg ta for meg det og det. Men jeg ser at noen temaer er konstante. Økologifokuset, for eksempel, har vært med meg siden 60–70–tallet da jeg var ung og sint. Jeg advarte mot miljøødeleggelsene i tekst og tegning.

Et annet tema er ensomheten, den bevisste ensomhet. Det er helt lov å være ensom hvis man trives med det. Det er sjelden jeg får anledning til å snakke om det jeg holder på med. Steder jeg går, mennesker jeg kjenner eller treffer, de gjør helt andre ting enn meg. Jeg er som oftest mest interessert i å høre dem fortelle om hva de gjør, jeg vet som regel hva jeg driver med selv.

–Du er mest kjent for dine tegninger, de ser man overalt. Når det gjelder bøkene, kan det virke som om de mer har ligget i vannskorpen. Det har ikke vært så stor oppmerksomhet utad, men leserskaren har økt etter hvert som folk har fortalt hverandre om dem.

–Det kan være noe i det. Jeg fikk en slags bekreftelse på det da krimboken min utkom for halvannet år siden. Den fikk enorm oppmerksomhet, mye mer enn tidligere – men det ble hele tiden referert til mine tidligere bøker også. Så det virker som om det kan ha bygget seg opp et slags reservoar av velvilje som plutselig flommet over.

Men det har også med sjangrene å gjøre. Når jeg har skrevet fantasy, har brorparten vært utgitt som ungdomsbøker. Og både fantasy og ungdom er litt usynlige i medienes litteraturdekning.

Så spiller det selvsagt en rolle at det byr meg litt imot å ”selge” meg selv. Det er naturligvis feil tenkt, man må jo selge møkka også. Så jeg er blant annet veldig mye rundt og snakker til skoleklasser og slikt. Preker om fantasy og tegner for dem. Men for eksempel å være pågående overfor aviser er ikke min stil.

 

Å SKRIVE FANTASY SOM Å PISSE I SALONGEN

 

Det er også begrensende at mediene er opptatt av hva de tror markedet vil ha, og den type litteratur jeg skriver står ikke høyt i kurs. På 60– og 70–tallet var det å skrive science fiction eller fantasy som å pisse i salongen. En fantasyforfatter var bra dum hvis han trodde han skulle slå gjennom. Og det er ikke blitt veldig mye bedre. Hvis du ser på selv en såpass anerkjent forfatter som Tor Åge Bringsværd, er det sjokkerende hvor lave opplagene hans har vært. Og mens man til utpå 1990–tallet kunne regne med oppslag i Oslo–pressen i hvert fall for etablerte forfattere, er det ikke slik lenger. Nå er pressen ikke lenger opptatt av hva som rører seg, men av hva som tenner folk – og kulturdekningen blir deretter.

Et problem veldig mange forfattere møter er at bøker er blitt ferskvare. Her i dag og glemt i morgen. Jeg prøver å fortelle ungdom at de må gå på oppdagelsesferd i biblioteket – og finne forfatterstemmer de liker, uansett om de ikke skulle være aktuelle eller bestselgere. Visse titler leser alle fordi alle leser dem. Det kan da ikke være rette måten. Ingen bok er for alle, det gjelder å finne boken som er for deg.

Ellers hjelper det meg sikkert ikke at jeg blir forbannet på journalistene. De vet helt ubegripelig lite om science fiction og fantasy. Når de kontakter meg etter en utgivelse, er de frekke nok til ikke å ha lest boken, de har ikke engang giddet å google noe om bakgrunnen min. Men intervju skal de ha. Jeg ber dem om å ringe tilbake når de har gjort hjemmeleksa.

 

Intervju ved Rolf Andersen mai 2006

Dagens jubilant Walter M. Miller, jr 100 år 23/1 2023

Idag er det 100 år siden han ble født, så jeg har lyst til å minne dere om science fiction-forfatteren Walter M. Miller, Jr. (1923-1996). Gjennom 1950-tallet fikk han utgitt en rekke noveller. Dette kulminerte med A Canticle for Leibowitz i 1959, en roman snekret sammen av tre tidligere langnoveller. Denne vant han Hugo-prisen for beste roman for. Millers forfatterskap var ikke stort, men det var jevnt over av høy kvalitet. A Canticle for Leibowitz er en av de mest minneverdige postapokalyptiske sf-bøkene, dypt menneskelig med en deprimerende eller kanskje tross alt optimistisk slutt. Flere av novellene er rett og slett glimrende. Noen – som den Hugo-vinnende «The Darfsteller» – er på mange måter ganske aktuelle.

Mange science fiction- og fantasyforfattere skriver, blir lest og deretter gradvis glemt av de fleste fans. Endel fortjener å bli husket og lest videre. Miller er en av dem.

RA, FB 1/23

Avram Davidson 100 år

Ikke bare er det verdens bokdag, men det er hundreårsdagen til Avram Davidson, en forfatter jeg setter stor pris på. Science fiction, fantasy, krim, alt blandet og dessuten mere til. Jeg oppdaget ham da Johannes Berg i sin tid introduserte meg for Dr. Eszterhazy-fortellingene, lagt til det eventyrlige og litt svevende trippelmonarkiet Scythia-Pannonia-Transbalkania sent på 1800-tallet. Alternativ historie så det holder, magisk realisme / folklore, tidlige steampunk-antydninger, fantasy og mye humor. Dette er nok fortsatt mine favorittfortellinger fra Davidson, men jeg setter også stor pris på f.eks. The Phoenix and the Mirror og oppfølgerne (som utkom senere men fortellermessig foregår tidligere), som er lagt til et fantasypreget alternativt Romerrike. Men det er også mye annet å fordype seg i, og ivrige fangrupper sørger for at mye av det han skrev holdes tilgjengelig. Les og nyt!

ra, FB april 2023

Alfred Hauge: Serafen (1984)

Trusler mot menneskeheten

Hvis Tor Åge Bringsværds Gobi - Barndommens måne og Øyvind Myhres Pålgrims vandring kan gå hen og få første og annen plass i Norcon–prisen, er det ingen grunn til å la være å anmelde Alfred Hauges Serafen. Tvert imot er den en bedre bok enn de to andre, og med flere fantastiske elementer. 

Serafen er det siste Hauge utgav før han døde i 1985, og er av den typen bok som åpner med at forfatteren ber alle hovedpersonene på nyttårsselskap mens han spekulerer på hva som skal skje med dem videre. Denslags kan lett bli pinlig, men det er såpass format over Hauge at han greier å håndtere både dette og aIle de andre småeksperimentelle elementene han leker seg med, uten at det går ut over det vesentlige i historien. Og det vesentlige? «Koss Det Vonde i tilværet vev seg inn i Det Gode, og Det Gode i Det Vonde, koss det ut av Det Vonde kan koma det som er godt, og av Det Gode det som er vondt. Med andre ord: Ho prøver å fortelja noko om kor innfløkt tilværet kan te seg, kor absurd det kan synast. Men ho fortel også om dei enkle gleder og om dei ekstatiske stunder. Det oppløftande og det grufulle går side om side». Dette står i det heldigvis korte førstekapitlet, der Hauge både forteller oss hva boken skal handle om og når hva skjer, og hvordan hans personer er og kommer til å oppføre seg. Og likevel er resten av boken umåtelig interessant og lesbar. 

Språket er noe for seg. Det veksler – uten at hverken Hauge eller leseren mister fatningen – meIlom moderne nynorsk, Ivar Aasens landsmål, dansk–norsk og Stavanger–dialekt. Dette henger sammen med at boken foregår fra Svartedauden frem til år 2000, og så videre ut i en visjonær fremtid. Stedet er Stavanger og omegn, stort sett, med Utstein kloster som et slags åndelig og følelsesmessig midtpunkt. Her er det planer om å bygge en Condeep–katedral, her går to engelske Nordsjø–lik i land for å finne meningen med livet, her flytter skyene i skjærgården seg etter forfatterens behov, til stor forskrekkelse for den lokale 17. mai–komite. Og her herjer pesten, her blir en jødisk pike henrettet for hekseri, her klekker den genteknologiske forskning og industri ut de verste uhyrligheter mot mennesket. 

Heldigvis er det i praksis ikke fullt så forvirrende som det høres ut, boken er ganske godt strukturert. Og selv om det er meningen at det skal være paralleller mellom personene i de forskjellige tidsaldrene og noen av dem attpåtil går igjen og dukker opp for å plage eller veilede sine etterkommere, greier man stort sett å holde tingene fra hverandre. Og man ser at mennesket er blitt satt på valg til alle tider, at det har strevd og seiret, at det er blitt slått og vanæret. De ytre vilkår er forskjellige, og måten å gjøre ting på veksler. Men mennesket er det samme, og ondskapen og kjærligheten vikler seg inn i hverandre og inn i våre liv. Knapt originalt eller noe slikt, det er ikke det Hauge kjører på. Men det han greier er å gjøre disse personene levende, og fortellingen om dem interessant. Vi blir grepet. Det angår oss. Det vonde og det gode. Sammenhengen mellom generasjonene. Belysningen av hvordan menneskets frie vilje fungerer i en fallen verden. Forsøkene på å tukle med menneskeverdet, psykologisk eller genteknologisk.

Serafen er siste del av Alfred Hauges Utstein kloster–syklus, som består av i alt syv romaner og diktsamlinger. Sammenhengen er tematisk, det er ikke en serie i samme forstand som så mye annet i moderne fantastisk litteratur. Samtidig er Serafen siste bind i en trilogi i syklusen. Heller ikke dette bør skremme. Serafen kan absolutt leses for seg. Det var den første av Alfred Hauges bøker jeg Ieste, og gleden over de andre er ikke blitt mindre av den grunn. Og glad i dem, det er jeg, for dette er god litteratur.  Endel av hans bøker  – som Serafen  – endog god fantastisk litteratur.  

RA 1985

John Varley: Steel Beach (1992)

Første setning i John Varleys nye roman Steel Beach vil være en sikker finalekandidat i alle fremtidige konkurranser om slående åpningssetninger i SF-romaner. Utover det er boken lang. Nei, unnskyld, la meg prøve igjen: Utover det er boken lang. Skjønner?

Men den er faktisk god også, på sitt irriterende stillestående vis.

John Varley: Steel Beach

Ace Books 1992, 567 sider

ISBN 0-441-78565-4

ra

Jack Vance: Night Lamp (1998)

Invancible

Et hav av verdener ute blant stjernene der myriadene av menneskelige kulturer dyrker sine særegenheter. Kloder der eleganse, intriger og intrikat sosialt spill skaper flyktige (men å så skjønne!) slør over den uavvendelige undergangen. Jack Vance fornekter seg ikke. En av science fictions fremste stilister slår til igjen i Night Lamp, en vittig og finslepen dannelsesroman som ikke står tilbake for det beste han har skrevet tidligere.
På en forskningsferd til en utkantsplanet for å ta opp musikken til nok et eksotisk folkeslag, adopterer et akademikerpar en gutt som de redder fra å bli slått ihjel av lokalbefolkningen. Han er sterkt medtatt. Da han våkner, er minnet hans borte bortsett fra noen få glimt av en fortid som synes å romme både skrekk og skjønnhet. Og så navnet – Jaro.

Dette er Jaro Faths bok – historien om hvordan vissheten om at han er annerledes og trangen etter å finne ut av sin mystiske bakgrunn gjør det umulig for ham helt å tilpasse seg sitt adoptivsamfunn, og om hvordan han gradvis øker i modenhet, selvinnsikt og kunnskap om sin opprinnelse.

Som ofte hos Vance er det språket som bærer boken. Det betyr ikke at hverken intrigen, personskildringene eller ideinnholdet i boken er til å kimse av – men de ville nok ikke vært noe særlig oppsiktsvekkende hvis de måtte stå på egne ben. Faktisk virker det som om Vance noen steder bevisst og litt ertende tøyer grensene for å se hvor bisarre påfunn han klarer å få oss til å godta i ly av den stemningen hans særegne språkdrakt skaper.
Historien rulles langsomt og likefremt ut. Ingen krumspring, få tilbakeblikk og ikke så altfor mange hemmeligheter når man først begynner å nøste opp. Dette gjør at overraskelsene virker desto sterkere når de kommer. Eller ikke kommer. I oppgjøret på slutten blir hovedpersonen for eksempel ledet helt frem til kanten av det som psykologisk sett ville vært den største avsløringen i boken, for i stedet å bli intetanende sendt i en helt annen men svært overraskende retning av forfatteren.

Vance lager som sagt ikke personer eller verdener som er troverdige hvis de hadde måttet stå på egne ben (vel, ok da, kanskje personer – i hvert fall er de svært interessante og konsistente). At det likevel blir så bra skyldes ikke noe så enkelt som at språket trollbinder oss slik at vi glemmer problemene. Det er vel snarere at han skaper samfunn og personer som passer til sin skrivestil, slik at de virker fullstendig naturlige når vi leser. Hadde man kaldt og rolig satt seg fore å analysere verdenene han skildrer i denne boken som alle på sitt forskjellige vis er preget av strevet etter å oppnå og beholde status og ære, ville de klappet sammen. De er ikke troverdige løsrevet fra Vances fortelling. Men man behøver ikke tro på det for å synes det er gøy.

Til tross for det som er skrevet over, har plottet sine snurrige finurligheter slik at det ikke blir kjedelig eller altfor forutsigbart, og det florerer av ertende sidespark til vårt eget samfunn. Detaljrikdommen er fascinerende, som alltid hos Vance. Og etter alt forfatteren har bygget opp til gjennom boken, greier han på slutten nesten å tilsløre hvor besynderlig lett hovedpersonen slipper unna skyggene. En nesten umerkelig bombe som skaper mangslungen ettertanke i det som ellers virker som et mildt og ekspansivt lystspill der drømmer blir virkeliggjort, dyd belønnet og ondskapen stort sett straffet.

 

Jack Vance: Night Lamp

Voyager (HarperCollins) 1998, 380 sider

ISBN 0-00-648211-2

ra

Øyvind Myhre: Pålgrims vandring (1985)

Hedensk thriller

"Er jeg et vrak. så er jeg produktet av mine egne gjerninger – ikke av et følelseskaldt hjem. et åndsfattig miljø; ikke av skolen. samfunnet. kapitalismen. Unn meg denne siste resten av menneskelig verdighet: Min undergang er mitt eget verk. La meg i hvert fall slippe å være et umælende offer for andres gjerninger!"

Så sier hovedpersonen i Pålgrims vandring der han sitter og filosoferer over sitt mislykkede liv.

Jeg har aldri vært helt sikker på hva jeg skal mene om Øyvind Myhre. Når han får det til, skriver han spennende og underholdende. Det han skriver om er viktig, mye viktigere enn det norske forfattere flest har for vane å skrive om. Han har humoristisk sans. Og venner man seg først til språket hans, er det både presist og vakkert. Han har en moralsk grunnholdning til tilværelsen hvor samsvar mellom liv og riktig lære blir understreket. Alt dette er veldig tiltalende.

Men han er også en av de forfattere jeg kjenner til som i sine dårlige stunder, som det dessverre er en god del av, dytter sine meninger mest påtrengende og ufyselig på leserne. Enkelte av bøkene hans er rene vekkelsesromaner for liberalistiske ideer, der heltene er frihetselskende og trassig selvstendige så selv den mest overbeviste leser til slutt i anstendighetens navn ikke lenger kan tro på det, mens skurkene er blekfete med slappe håndtrykk og ansatt i staten, eller skruppelløse og dyktige folk med totalitære ideologier.

Likevel holder man ut. og leser de bøker han med hyppige mellomrom utgir (har ikke du også kjent den særegne tilfredsstillelse det gir å like en forfatter som gir ut bøker ofte?). For når Myhre skriver godt, skriver han meget godt. Det er befriende å lese en forfatter som er frihetselskende og tradisjonsbevisst men samtidig har gjennomtenkte grunnholdninger som han tar på alvor (dette burde være et tankekors for kristne). Du behøver ikke være enig med ham. Personlig synes jeg ikke noe særlig om en god del av det Myhre gir uttrykk for i sine bøker. Men det er interessant og engasjerende.
Pålgrims vandring er en av Myhres beste bøker. Han greier å holde spenningen vedlike, uten altfor mange digresjoner, og uten at handlingen blir stillestående. Han er naturskildrer, og her er mye natur å skildre. Gjennom hele boken diskuterer han viktige ideer uten at det virker som en påtrengende og unaturlig attpåklatt til fortellingen, slik dessverre ofte ellers hos Myhre. I det hele tatt. Vil man lese en bok av Myhre for å se hva slags forfatter han er, er denne ikke dum. Det eneste som ikke kommer til sin rett er hans humor.

Den er det nemlig liten plass til. I denne fortellingen fra Island går Helheim og moderne terrorister hånd i hånd for å skape en vulkansk reaksjon som etter all sannsynlighet vil forårsake en ny istid. Dette er spenningsroman, norrøn mytologi, libertariansk kampskrift, vakker naturskildring og en psykologisk roman om en som er iferd med å oppdage hvor galt han har levd som menneske, og om hans utvikling i retning av å finne en ny mening i tilværelsen.

Lapskaus, tenker du kanskje. Men husk at det ikke er noe som er så godt, avbalansert og næringsrikt som lapskaus – hvis den er godt laget.

Her blir det snakket om forholdet mellom virkeligheten og våre tolkninger av den, om frihet som forutsetning for et menneskeverdig liv, om hva som er drivkraften for menneskelige valg og handlinger, om ondskapen og dens opphav, om vår egosentrisitet overfor andre tidsaldere. Vi får en tankevekkende aktuell sammenstilling av livsholdningen i åsatroen og moderne naturalistisk og eksistensialistisk livsfilosofi:
" ... jeg tror på den grunnleggende innsikten i åsatrua: Krigen mellom skapende og ødeleggende krefter i mennesket og naturen: enheten mellom kreftene i oss og kreftene omkring oss. Jeg har kjent Odins makt i meg: Trangen til å skape, erkjenne, ordne tilværet. Jeg har også kjent Surts kraft: Dødsdriften, undergangskraften ... "
"Det finnes ingen mening. På lang sikt er alt du gjør gagnløst. Å erkjenne dette til margen av sin sjel og likevel bygge og skape til siste slutt, det er den største seieren du kan vinne." "Det er lett når du har gjennomskuet dine egne myter, frigjort deg fra alle forventninger og begrensninger som omgivelsene har lagt på deg. Du kan tro akkurat slik du vil tro, likesom du kan leve slik du vil leve ..."

Øyvind Myhre:
Pålgrims vandring
Cappelen 1985, 195 sider
ISBN 82-02-09301-5
 
RA 1986